Redigerer Reinkarnasjon (avsnitt)

===Blavatskys teosofiske lære om reinkarnasjon===
I Vesten ble doktrinen om reinkarnasjon popularisert av [[Helena Petrovna Blavatsky]] på slutten av 1800-tallet. Blavatsky, som forkynte en universell, progressiv evolusjonslære, avviser både den vestlige og den østlige tanken om at menneskesjelen kan bli gjenfødt som [[dyr]], [[plante]] eller [[mineral]]. I relasjon til den vestlige variasjonen, hevder Blavatasky at denne forestillingen bygger på en misforstått sammenblanding av de forskjellige doktrinene som lå til grunn i begrepene ''reinkarnasjon'' og ''metempsykose''.<ref name=snl>{{Kilde www|forfatter=Gunhild Gursli-Berg|tittel=Helena Petrovna Blavatsky|url=https://snl.no/Helena_Petrovna_Blavatsky|utgiver=[[Store norske leksikon]]|besøksdato=3. desember 2015}}</ref>

Blavatsky hevder at det er monaden, de to høyeste av menneskets sju elementer, som reinkarnerer. Monadene gjennomgår en lang rekke tilværelser på ulike planeter og i ulike solsystemer før de har nådd et slikt nivå at de kan ta bolig i et menneskelig legeme.  

I sitt første store bokverk, ''[[Isis Unveiled]]'', angrep Blavatsky den moderne betydningen av metempsykose, og forsøkte hun å vise hvordan religion og vitenskap representerer ulike tilnærminger til den samme virkeligheten og ikke utelukker hverandre, samt at østlig og vestlig religion dypest sett formidler den samme forståelsen av mennesket og tilværelsen for øvrig.<ref name=snl />

[[Fil:Helena Petrovna Blavatsky.jpg|thumb|upright|Helena Petrovna Blavatsky]]
Blavatskys holdning overfor den hinduistiske tro på åndens gjenfødelser i laverestående former, er tilsvarende avkreftet ved hennes påstand om at dette er en misforståelse av den opprinnelige læren, som i Vestens gikk under begrepet ''transmigrasjon'', et begrep Blavatsky mente kun gjaldt læren om atomenes videre skjebne etter et menneskets død, eller etter metempsykosis, altså en sjelelig forandring hvor sjelens indre konstitusjon frigjør seg ifra grovere partikler (og er derfor også knyttet opp til dødsprosessen når ånden legger ifra seg sjelen som sitt indre uttrykk).<ref name=snl /> Da har atomene en tendens til å knytte seg til lavere riker, gjerne med litt høyere vibrasjoner enn tidligere, som den teosofiske læren hevder er ett av menneskenes viktige bidrag til å hjelpe med å forløse de lavere naturrikene, og at dette var en del av den opprinnelige læren i India som gjennom tiden ble degradert og tolket bokstavelig som menneskets fødsel inn i lavere naturformer.<ref name=snl />

Og så er Blavatsky innbitt motstander av den franske spiritistbevegelsen etter [[Allan Kardec]], og hans lære om reinkarnasjon, som eier den holdning at det er individets personlige karakter og sosiale trekk som er underkastet reinkarnasjon. Blavatskys egen lære om reinkarnasjon er strengt bundet til hennes forståelse av menneskets indre jeg, selvet. Hun mener at det vi tenker på som vårt jeg til vanlig, kun er en avspeiling av det sanne jeget som man kan våkne opp til ved indre innvielse. Det indre egoet er av natur tidløs, evig og transcendent i henhold til dets inkarnasjoner som utgjør livets hjul. Det sanne jeget er midtpunktet i denne sirkelen, og erfarer derfor alle dets liv på en samtidig måte. Blavatsky mener at det er absurd å si at åndens uttrykk, personlighetene, inkarnerer seg som ”deres nestemenn” på sirkelen, men at det er det indre egoet, midtpunktet i livshjulet, som stråler ut personlighetene (inkarnasjonene) på en samtidig måte (da det indre egoet er tidløs og evig). Fordi sirkelen betegner en samtidig begivenhet for midtpunktet, spør hun hva ånden skal tjene på at en inkarnasjon (person) gjentar historien til «dens neste eller forrige» på syklusen. Sånn sett finnes det ikke flere liv for personlighetene, og sirkelen er den ene inkarnasjonen eller uttrykket som ånden har. Hun sammenligner ideen om en persons tilsynekomst to ganger på evolusjonssyklusen som like avvikende som et barn med to hoder. Man kan altså ikke erkjenne sitt sanne naturs dynamikk ved å søke enten fram eller tilbake på livshjulet, men ved å rette bevisstheten på midtpunktet, som i buddhismen betegner nirvana. For Blavatsky er nirvana ikke en tilstand som ligger utenfor individet, men betegner selvets sanne natur. I praksis betyr det at hun mener at åndelig frigjørelse ligger i oss selv som vår sanne natur, ikke utenfor. Da Blavatsky henvendte seg til forskjellige gruppe mennesker, vil hennes beskrivelse av reinkarnasjon variere noe.