Redigerer Realisme (litteratur) (avsnitt)

=== Filosofer ===
* [[Charles Darwin]] ([[1809]]–[[1882]]) forsket på biologisk mangfold. Gjennom studiene sine mente han at alle nålevende arter hadde utviklet seg fra arter som hadde eksistert tidligere. De som overlevde, var de sterkeste og mest tilpasningsdyktige (The survival of the fittest). Denne teorien kalles utviklingslæren og den stod i strid med Bibelens skapelsesberetning og kom derfor i konflikt med Kirkens syn på skaperverket.
* [[John Stuart Mill]] ([[1806]]–[[1873]]) hevdet at mennesket hadde rett til frihet og lykke og krevde at alle skulle ha rett til å mene hva de ville og diskutere det. Mill kjempet også for kvinnene og hans bok «''Om kvinneundertrykkelsen''» (On the Subjection of Women) som kom ut i [[1869]] ble brukt til å forstå kvinnenes situasjon og kvinnenes frigjøringskamp.
* [[Søren Kierkegaard]] ([[1813]]–[[1855]]) var en dansk filosof som mente at hvert individ måtte leve i sannhet. Alle har ansvar for sitt eget liv gjennom de valgene som blir gjort i løpet av et liv. Å ha et slikt syn på mennesket kalles eksistensialisme. Kierkegaards menneskesyn fikk stor innflytelse på norsk diktning i realismen.
* [[Georg Brandes]] ([[1842]]–[[1927]]) holdt i [[1871]] en rekke forelesninger ved universitetet i [[København]]. I forelesningene sine uttrykte han en misnøye ved den danske litteraturen på den tiden. Brandes mente at for at litteratur skulle «leve» måtte det sette problemer under debatt. Forfattere skulle ikke komme med svar for å redde verden, eller finne svar på alskens problemer, de skulle bare rette søkelyset mot det som var fælt i et samfunn. Brandes tok opp mange temaer som han mente var viktige, inkludert [[ekteskap]]et, [[religion]]en, eiendomsforhold, [[likestilling|forholdet mellom to kjønn]] og samfunnsforhold. Det Georg Brandes sa ble fort kjent over hele Norden, og siden det litterære miljøet var svært lite og kontakten mellom kunstnere og kritikere var tett ble Brandes ønske snart oppfylt. Det som skjedde var at etter at Brandes hadde holdt sin tale, gikk forfatterne over fra å skrive om personer på et personlig plan, til å skrive om personer som en representant for en hel gruppe i samfunnet. Det var en slags typer, og ikke personer man skrev om. Dette finner vi blant annet igjen i [[folkeeventyr]]ene. Typene var ikke så lette å gjennomskue, men hvis man har dette i bakhodet neste gang man leser noe fra realismen vil man fort oppdage det.