Redigerer Platon (avsnitt)

=== Platon og Sokrates ===
[[Fil:Athens Plato Academy Archaeological Site 2.jpg|thumb|left|Lunden hvor Platons akademi lå.]]
Det nøyaktige forholdet mellom Platon og [[Sokrates]] har forblitt et diskusjonsområde blant forskerne. Platon gjør det klart i ''[[Sokrates' forsvarstale]]'', også kalt for ''Apologien'' (fra gresk: ἀπολογία, ''apologia'', «forsvarstale»), at han var en henført ung tilhenger av Sokrates. I denne dialogen er Sokrates presentert som å nevne Platon ved navn som en av de unge som var nær ham til å bli bedervet, om den eldre filosofen ble funnet skyldig å forderve ungdommen, og spurte hvorfor fedrene og brødrene ikke kom fram for å vitne mot ham om han faktisk var skyldig i en sådan forbrytelse (33d-34a). Senere er Platon nevnt sammen med [[Kriton]], Kritobolos og Apollodoros som tilbød seg å betale en bot på 30 ''minas'' på vegne av Sokrates, etter at Meletos hadde krevd dødsstraff (38b). I dialogen ''[[Faidon]]'' lister tittelfiguren opp de som var tilstede i fengselet på Sokrates siste dag, og forklarer Platons fravær med å si at «Platon var syk». (''Faidon'' 59b)

Platon taler aldri med egen stemme i sine dialoger. I Andre brev står det at «intet skrift av Platon eksisterer eller vil noen gang eksistere, men de som nå sies å være hans er de som av en Sokrates ble vakre og nye» (341c); om brevet er Platons, synes den endelige kvalifikasjonen å sette spørsmål ved dialogenes historiske troskap. I uansett tilfelle synes [[Xenofon]] og [[Aristophanes]] å presentere et noe annet portrett av Sokrates enn det som Platon har framstilt. En del har påpekt problemet med å gjøre Platons Sokrates å være hans talerør, gitt Sokrates omdømme for [[ironi]] og den dramatiske naturen i dialogens form.<ref>Strauss, Leo (1964): ''The City and Man'', Chicago: University of Chicago Press, s. 50–51.</ref>

[[Aristoteles]] tilskriver en annen lære overfor ideene til Platon og Sokrates.<ref>Aristoteles: ''Metafysikken'' 987b1–11.</ref> Kort sagt antyder Aristoteles at Sokrates' vedrørende ideenes former kan bli oppdaget ved undersøkelse av den naturlige verden i motsetning til Platons forestilling om former som kan eksisterer hinsides og utenfor den ordinære utstrekning av menneskelig forståelse.