Redigerer Pierre de Ronsard (avsnitt)

=== Ettermæle ===
Ronsards verker er blant de mest bemerkelsesverdige i litteraturhistorien og kan stå som en illustrasjon på framveksten av fransk litteratur i seg selv i løpet av de siste tre århundrene. Han ble lenge dypt beundret eller heftig angrepet. Han var selv en ivrig forkjemper av [[katolisisme]]n overfor [[kalvinisme]]n, skjønt det er antikkens hedenske språk som taler i hans egen diktning, men både fra katolsk som protestantisk hold kom det til kritikk av Ronsard og La Pléiades vanskelig tilgjengelige diktning og ensidig antikke preg, og ønsket en diktning mer preget av [[kristendom]] og tilgjengelighet. Det var hugenottene som var minst avhengig av hans diktning, ikke minst på grunn av Ronsards anti-kalvinistiske holdning. Etter hans død kom en reaksjon mot [[klassisisme]]n, fremmet først og fremst av poeten og oversetteren [[François de Malherbe]]. Etter Malherbe gjorde den voksende begeistringen for dramatikeren [[Pierre Corneille]] og hans samtidige at Ronsard og La Pléiade sank ned i mørket, og det forsøksvise og ujevne i hans forfatterskap ble siden kritisert av [[Nicolas Boileau-Despréaux]].

Deretter ble Ronsard stort sett glemt fram til begynnelsen av [[1800-tallet]]. [[Romantikken|Den romantiske bevegelsen]] gjenoppdaget ham og ble tiltrukket av hans glimrende diksjon, rike metriske dyktighet, og kombinasjonen av klassiske og middelalderske særegenheter. Romantikerne adopterte hans navn som et kamprop og til dels overdrev hans betydning og fortjeneste. Det første kritiske arbeid på Ronsards litterære testament kom fra [[Charles Augustin Sainte-Beuve]] i hans ''Tableau de la littérature francaise au 16ème siècle'', som etablerte Ronsard stødig på hans rette sted i litteraturhistorien.

Ronsard var den anerkjente lederen av La Pléiade, og samtidig bevegelsens mest voluminøse poet. Han var sannsynligvis også den beste, skjønt noen stykker av Belleau overgikk ham i luftig letthet. Flere av [[sonett]]ene til Du Bellay viste hva som kan bli karakterisert som den intense og overdådig melankolien til renessansen mer perfekt enn noe av Ronsard. Han introduserte ikke sonetten til fransk, men han praktiserte den kort tid etter dens introduksjon og med beundringsverdig dyktighet. Det berømte «Quand vous serez bien vieille» har blitt anerkjent som et praktstykke i fransk litteratur.

Ronsards tallrike [[ode]]r er også meget interessante og i deres beste formgivning også perfekte komposisjoner. Han begynte med å imitere de strofiske arrangementet til antikkens forfattere, men forlot denne kort tid etter til fordel for [[Quintus Horatius Flaccus|Horatius]]’ rimarrangement istedenfor nøyaktig kvantitativ versemål. På dette viset frambrakte han noen utsøkte melodiøse vers som forsvant med [[1600-tallet]].

Hans mer vedvarende verker har stundom framvist et dårlig utvalg av versemål, og hans [[leilighetsdikt]], [[Epistel|epistler]], [[Hyrdediktning|hyrdedikt]], [[elegie]]r og annet, er skadet av dens store mengde, men forordet til ''Franciade'' er fint stykke diktning, det er i motsetning til hovedverket, som det overstråler, behandlet som en alexandriane. Han er best i sine lange rekker av sonetter og oder til Cassandra og andre. Han så på dikterkunsten og på den kjærligheten som han skrev om som guddommelig inspirert, og hans diktning tenderte derfor stadig til å bli både privat og utilgjengelig for andre enn den innvidde leser, men hans behandling av språk og versemål var som oftest utsøkt.