Redigerer Partene i arbeidslivet (avsnitt)

== Trepartssamarbeidet ==
Trepartssamarbeidet ble institusjonalisert i tiårene etter 1945. Bakgrunnen for samarbeidet var de urolige tidene i forkant av dette med lockout og streik. Regjeringen kan bruke trepartssamarbeidet og hovedavtalen som instrument for å gjennomføre lønnspolitikk i Norge. Dette kan de gjøre ved å gi lovendringer og forebyggende tiltak til partene slik at LO og NHO kommer til en konsensus. Det sentraliserte samarbeidet lar regjeringen til en viss grad styre den generelle lønnsutviklingen i Norge på tvers av yrkesgrupper og fagfelt.

Trepartssamarbeidet har flere historiske røtter. Særlig beredte [[solidaritetsalternativet]], foreslått gjennom [[sysselsettingsutvalget]] i [[1992]], grunnen for en sterkere statlig involvering i [[lønnsoppgjør]]et mellom partene. I de senere årene kan løsningen på pensjonsspørsmålet i både [[2006]] og [[2008]], samt Avtalen om [[inkluderende arbeidsliv]] (IA) tjene som eksempler på trepartssamarbeidet.

Betydningen av trepartssamarbeidet ble særlig manifestert da det ble kjent at [[Jens Stoltenbergs andre regjering|Stoltenberg II regjeringen]] høsten 2006 foreslo å endre reglene for sykelønnsordningen. Av de to øvrige partene ble dette sett på som et brudd fra regjeringens side på det inngåtte trepartssamarbeidet om IA-avtalen. Det hele endte med at regjeringen trakk forslaget.