Redigerer Novembergrunnloven (avsnitt)

== Novembergrunnlovens betydning i unionstiden ==
Spørsmålet som gjenstod etter Novembergrunnloven, var om det var Kieltraktatens eller Mossekonvensjonens bestemmelser som dannet basis for svenskenes herredømme over Norge. Sverige anså fra første stund Kieltraktaten som den rettslig bindende avtalen som la basis for det svenske overherredømme over Norge i [[unionstiden]], og Mossekonvensjonen som en pragmatisk presisering og regulering av Kieltraktatens bestemmelser. Den svenske historie-og rettsprofessor [[Oscar Alin]] ved [[Uppsala universitet]] formulerte dette i den såkalte ''[[Lydrikesläran]]'' som oppsummerte og videre påvirket Sveriges syn på Novembergrunnloven.<ref>Evert Vedung, «Lydrikesläran och jämlikhetsteorin - Två uppfattningar om Norges ställning i unionen med Sverige», Lunds Universitet, ''Scandia'' nr 2 1974, side 245-247.</ref> 

Oscar Alin anså det norske Stortinget som rebeller mot sin svenske konge og stat. Han mente at Stortinget pliktet å gjøre de endringer gjennom Novembergrunnloven som banet veien for union med Sverige, for å oppfylle Kieltraktaten. Han mente det lå i den svenske monarks suverene rett å tillate nordmennene å beholde sin grunnlov, uten at det av den grunn endret noe på Norges status, eller at Norge av den grunn ble en suveren stat.<ref>Oscar Alin, ''Den svensk-norska unionen'', side 40-45.</ref> 
Etter dette synet var Novembergrunnloven en pålagt og pliktig kodifisering av den sammensmelting med Sverige som Kieltraktaten krevde, og som den svenske kongen tillot nordmennene å foreta innenfor de rammer Sverige dikterte i Moss.
I tråd med sin hovedoppfatning om at Kieltraktaten etablerte unionen, mente Alin at den norske Grunnloven ikke var en selvstendig norsk konstitusjon, men det første norske unionsdokumentet. Han mente at Novembergrunnloven ikke var et selvstendig lands konstitusjon, men et unionsdokument som først ble gyldig etter at Kongen hadde godkjent det. I Alins øyne var november-stortinget ganske enkelt en forsamling Kongen hadde tillatt for å skrive et unionsdokument som han siden skulle godkjenne og gjøre rettslig gyldig. I forlengelsen av dette fulgte det at ingen endring av den norske grunnloven kunne skje uten gjennom forhandling mellom Norge og Sverige - et syn som aldri fullt dominerte svensk politikk, men som sent i unionstiden avfødte et krav fra svenske konservative om at Sverige skulle foreta en fullstendig revisjon av grunnloven.<ref>Erik Holmen, [http://www3.hf.uio.no/1905/publikasjon/holmen.doc Sveriges rett til Norge] - hovedfagsoppgave i historie, ''Universitetet i Oslo'' våren 2004, side 17-18.</ref>

Ludvig Auberts syn var diametralt omvendt, han anså Mossekonvensjonen som en ny, internasjonalt bindende traktat mellom to suverene stater. Ved å la det gjenstå for Stortinget å ratifisere Mossekonvensjonen i oktober, hvilket jo Stortinget teoretisk sett kunne unnlate å gjøre, mente Aubert og andre tilhengere av ''[[Jämlikhetsteorin]]'' at svenskene anerkjente Norges suverenitet og at Novembergrunnloven således er en selvstendig stats suverene revisjon av sin egen grunnlov, som avtalt i en folkerettslig bindende konvensjon i Moss. De norske rettslærde mente at Sverige gjennom Mossekonvensjonen oppga bestemmelsene i Kieltraktaten og erstattet denne med en ny, folkerettslig bindende avtale som Stortinget deretter godtok gjennom Novembergrunnloven. Etter dette synet etablerer således Novembergrunnloven rammene for den suverene norske staten, som avtalt i Mossekonvensjonen, og uten noen bindinger fra Kieltraktaten.<ref>Ludvig Aubert, ''Norges folkeretslige Stiliing'', side 100 og 124-136.</ref> 

=== Grunnlov først, kongevalg siden ===
Da Stortinget ble samlet i oktober ble det raskt klart at representantene nektet å velge Karl XIII til norsk konge straks, først ville Stortinget vedta en ny grunnlov, og deretter ta stilling til kongevalget («Konstitution först, konung sedan»). Det kom i november til kompromiss: «Norge skulle, såsom ett självständigt rike, under vissa villkor förenas med Sverige under en konung», og videre at «Konungavalet icke skulle företagas, innan man blivit enig om de förändringar, som rikets Grundlag skulle undergå».<ref>Nils Edén, Kielerfreden och unionen, side 84-90.</ref>
Svenskene måtte motvillig gå med på å utsette kongevalget til etter vedtakelsen av Novembergrunnloven, men ifølge tilhengerne av lydrikelæren innebar dette på ingen måte noen tilsidesettelse av Kieltraktaten. Alin-skolen mente at Kongen gjennom Mossekonvensjonen bemyndiget Stortinget til å sanksjonere de bestemmelser om kongevalg som Kieltraktaten slo fast, gjennom Novembergrunnloven. Først med den svenske kongens bifall av Novembergrunnloven mente Alin-skolen at grunnloven ble gyldig, og unionen ble etablert i tråd med Kieltraktaten.<ref>Nils Edén, ''Kielerfreden och unionen'', s. 94-129, særlig side 125-127.</ref>

Herman Rydin og tilhengerne av ''Jämlikhetsteorin'', derimot, anså Stortingets kongevalg i november som unionens etableringspunkt fra norsk side. Kieltraktaten hadde etablert Norge som en selvstendig stat, og denne statens lovlige nasjonalforsamling vedtok først en selvstendig konstitusjon gjennom Novembergrunnloven. Denne reviderte grunnloven ga stortinget myndighet til å velge en ny kongeslekt for Norge. Det var ifølge Aubert «i hvert Fald kun en Erkjendelse af den samtidig valgte Konge - ikke nogen Erkjendelse af, at Karl XIII allerede var Konge ifølge ... Kieler-Traktaten».<ref>Ludvig Aubert, Kieler-Traktatens Opgivelse, side 31.</ref>
Ved at den svenske kongen selv formelt tok i mot kongevalget, innebar dette at han på forhånd ikke kan ha ansett seg å være Norges konge. Og ved at Stortinget vedtok union på gitte vilkår nedfelt i Novembergrunnloven, opparbeidet også den lovlige svenske nasjonalforsamlingen en forpliktelse til å godkjenne unionen på disse vilkårene.<ref>Torkel Aschehoug, ''Norges nuværende Statsforfatning'', 1891, side 21ff. Herman Rydin, ''Föreningen emellan Sverige och Norge från historisk och statsrättslig synpunkt betraktad'', 1863, side 178f.</ref>

Alin og hans elever mente at nordmennene med Novembergrunnloven vedtok en grunnlov, og en unionstraktat for sammenslutning med Sverige. Den senere [[Riksakten]] i [[1815]] innebar ifølge dem bare en lov-kodifisering av visse deler av Novembervedtakene, en samling og ordning av alle endringene i ett aktstykke, slik at man slapp å måtte endre en rekke grunnlovsbstemmelser samtidig.<ref>Oscar Alin, ''Den svensk-norska unionen'', side 130. Nils Edén, ''Kielerfreden och unionen'', side 132 f. Nils Edén, ''Den svensk-norska unionsforfattningens tillkomst'', side 22.</ref>
Tilhengerne av ''Jämlikhetsteorin'' mente her tvert imot at Novembergrunnloven utelukkende var en norsk konstitusjon, som ble sanksjonert av Kongen i egenskap av å være norsk konge. Novembergrunnloven var i dette perspektivet utelukkende et anliggende mellom det norske folk og deres valgte konge. Først med Riksakten ble unionen etter dette synet etablert fra begge sider, gjennom godkjennelse i begge landenes nasjonalforsamlinger. De to parlamentene inngikk med Riksakten en ny folkerettslig bindende avtale som alene regulerte hvordan unionens fellesanliggender skulle avgjøres.<ref>Torkel Aschehoug, ''Norges nuværende Statsforfatning'', side 35ff. Herman Rydin, ''Föreningen emellan Sverige och Norge från historisk och statsrättslig synpunkt betraktad'', 1863, side 193ff og 199-215.</ref>
Riksaktens innledning fastslo at den var «ej av vapnen, men av den fria övertygelsen tillvägabragt», og Aubert mente disse formuleringer måtte betraktes som «med Flid Indsatte i statsretslige Dokumenter for at fastslaa den nye Forenings Rets~grundlag».<ref>Ludvig Aubert, ''Kieler-Traktatens Opgivelse'', side 40.</ref>