Redigerer Norsk Jernverk (avsnitt)

=== Jernverket besluttes og styret utnevnes ===
[[File:Sven Arntzen.jpg|mini|Advokat [[Sven Arntzen]] ble formann for Jernverkets styre. ]]

Regjeringens forslag til jernverk ble fremlagt i Stortingsproposisjon nummer 78 (1945–46).{{sfn|Gøthe|1994|p=17}} Beliggenheten for jernverket var viktig og mange hensyn skulle tas. Aktuelle steder var Hølen utenfor Larvik, Orkanger, Steinkjer og Spildra i Meløy, samt Mo i Rana. Jernverkskommisjonen anbefalte Mo i Rana.{{sfn|Brochmann|1947|p=21–25}} Beslutningen om at staten skulle bygge et jernverk i Mo i Rana ble fattet i Stortinget den 10. juli 1946.{{sfn|Gøthe|1994|p=17}}

I debatten i Stortinget var stedsvalg for jernverket fokus. Det store prinsipielle spørsmålet, om det var behov for et jernverk, ble i liten grad diskutert. Et forslag om å utsette saken for å få bedre tid til vurderinger ble nedstemt. Deretter ble beslutningen om å vedta bygging av et jernverk vedtatt enstemmig. Avgjørende for valget av Mo i Rana var distriktspolitiske hensyn og generelt modernisering av Nord-Norge.{{sfn|Gøthe|1994|p=17}}{{sfn|Grønlie|1973|p=71–91}}

Til styret i Jernverket ble følgende valgt: Sven Arntzen (formann), Theodor Broch (varamann), Johannes Gahr (viseformann), Alf Ihlen (varamann), [[Sigval Bergesen d.y.]], Robert Lepsøe (varamann), [[Tor Skjønsberg]], [[Christian Brinch]], Bråthen (sekretær), [[Fredrik Vogt]], [[Parelius Berntsen]], Drogseth og Amundsen.{{sfn|Brochmann|1947|p=21–25}}{{sfn|Børresen|1995|p=104–106}} Styret var en forsamling som i det vesentlige representerte teknologi, næringsliv og offentlig forvaltning. Selv om Arbeiderpartiets utvalg for offentlige bedrifter hadde påpekt viktigheten av at styret i statsbedriftene fikk medlemmer som delte arbeiderbevegelsens samfunnssyn, så fikk allikevel høyresidens næringslivsfolk innta slike posisjoner. Det til tross for deres skepsis til statsbedrifter og bedriftsdemokratiske rettigheter. Når Arbeiderpartiet allikevel valgte disse personene, har forklaringen vært at det ville vært umulig å finne folk med industriell lederkompetanse i egne rekker. Arbeiderpartiets industripolitiske talspersoner anså det som helt selvsagt at statsbedriftene skulle være like effektive som de private. I valget mellom forretningsmessig effektiv drift og sosiale hensyn ble det første valgt. Mennene som ble valgt til styret, hadde også meget bredt kontaktnett i teknologiske miljøer og markedet som skulle betjenes. Enda et poeng er at jernverkets styre representerte samarbeidsånd og forsoning etter andre verdenskrig. Jernverkstyret bestod kort sagt av høyt respekterte menn fra forskjellige deler av samfunnslivet.{{sfn|Børresen|1995|p=112–117}}{{sfn|Børresen|1995|p=133–135}}

Jernverket ble etablert som et aksjeselskap med staten som hovedaksjonær,{{sfn|Brochmann|1947|p=38–39}} og selv om staten eide praktisk talt 100 % av aksjene var det ikke en del av sentralforvaltningen.{{sfn|Grønlie|1973|p=160–162}} Det ble sagt i brosjyren fra Opplysningskomiteen for gjenreisningsarbeidet at «[…] det er en sak som angår hele Norge at Mo blir en mønsterby. Her skal norsk kultur stå sin prøve. Her skal utlendinger komme og se hva vi kan utrette når vi gjør vårt beste […] Mo skal bli en sunn og lykkelig by […] [d]et blir nemlig i denne byen at tusener av norske kvinner og menn skal tilpasses et helt annet levevis enn det de er vant til.» En siktet da til at fiskeribefolkningen måtte tilpasse seg et annet levevis i industrien, ettersom fisket i fremtidens Nord-Norge skulle skje med store havgående trålere og ikke med mange små fiskebåter.{{sfn|Brochmann|1947|p=38–39}}