Redigerer Normannernes erobring av England (avsnitt)

=== Slaget ved Stamford bro ===
[[Fil:Harald Hardraades saga-Pil i strupen-W. Wetlesen.jpg|right|400px|thumb|Harald Hardråde fikk en pil i strupen under [[Slaget ved Stamford Bridge|slaget ved Stamford bro]] den 25. september 1066. Tegning av Wilhelm Wetlesen.]]
{{utdypende artikkel|Slaget ved Stamford bro}}
Harald Hardrådes flåte krysset [[Nordsjøen]], seilte opp elven [[Ouse (Yorkshire)|Ouse]] og gjorde landgang. Hæren gikk rett mot [[York]], som var Englands maktbase og hovedstad i nord. Harald Hardråde vant over de uforberedte engelskmennene, og etter å ha erobret byen dro han mot [[Fulford]], hvor han den 20. september møtte en hastig samlet hær ledet av jarlene og brødrene [[Edwin av Mercia|Edwin]] og [[Morcar av Northumbria|Morcar]] av henholdsvis [[jarl av Mercia|Mercia]] og [[Jarl av Northumbria|Northumbria]]. I [[slaget ved Fulford]] ble angelsakserne fullstendig overkjørt og beseiret.<ref>''Anglosaksiske krønike'', ss. 196–197</ref> 

Harald Godwinson hadde tilbrakt sommeren på sørkysten av England med en stor hær og flåte i påvente av at den normanniske hertugen skulle invadere. Den 8. september oppløste han hæren da reservene med proviant tok slutt. Da nyheten om den norske invasjonen i nord nådde fram, skyndte han seg av sted for å møte den nye trusselen og samlet sammen en hær etter hvert som han reiste nordover. Nettopp denne evnen til raskt å rekruttere nye folk er et vitnemål på den lojalitet som hans undersåtter viste. Ferden nordover begynte før slaget ved Fulford, men selv til hest ville det ta tid å nå fram til nordmennene. 

Den 25. september, fem dager etter Fulford, kom han brått på de antagelig hovmodige nordmennene, som var helt uforberedt på at Harald Godwinson så raskt skulle dukke opp. Samtidig ble nordmennene stengt inne i en elvedal hvor de lett ble avskåret fra et tilbaketog mot skipene. Til tross for at engelskmennene hadde fordelen på sin side, varte det ekstremt blodige slaget hele dagen, og slagets utfall kunne ha tippet begge veier, men det ble avgjort da Harald Hardråde fikk en pil i strupen og døde.<ref>Richards, Julian: ''Blood of vikings''. Hodder & Stoughton/BBC. 2001, ss. 228–230.</ref> Det fikk nordmennene til å bryte rekkene, ifølge ''[[Den angelsaksiske krønike]]'', og flykte mot langskipene.<ref>Anglosaksiske krønike, ss. 197–199</ref>

Ifølge [[Snorre Sturlason]]s saga om Harald Hardråde var ikke slaget over med kong Haralds død. Det medførte et opphold i slaget, og begge sider fylket seg igjen. Harald Godwinson bød grid til Toste, broren sin, men nordmennene tok ikke imot. Samtidig kom [[Øystein Orre]] med støtte og forsterkninger fra skipene, og den nye kampen – ''Orre-ria'' – varte dagen ut til det ble mørkt, og da først var alle enten døde, som Øystein Orre, eller flyktet. Også Toste var død.<ref>Snorre: «Harald Hardrådes saga» i ''Snorres kongesagaer'' ([[Heimskringla]]), Oslo 1979. Side 214, andre bolk.</ref>

Utfallet av slaget førte til at nordboernes og vikingenes tid i England var over, og i norsk historieforståelse var dette også avslutningen av selve [[vikingtiden]]. Den engelske eller angelsaksiske seieren medførte imidlertid store kostnader, siden Harald Godwinsons hær var svekket etter å ha lidd store tap av døde og sårede.