Redigerer Marcus Aurelius (avsnitt)

=== Fronto og ytterligere utdannelse, 136–161 ===
Etter å ha tatt ''toga virilis'' i 136, begynte Marcus antagelig sin undervisning i [[Elokvens|stemme- og talekunst]].<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 61.</ref> Han hadde tre lærere i gresk, Aninus Macer, Caninius Celer, og [[Herodes Atticus]], og en i latin, Fronto. De to sistnevnte var de to aktede retorikere og talere i samtiden.<ref>''HA Marcus'' 3.6; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 62.</ref> Fronto og Atticus ble antagelig ikke hans lærere før han ble adoptert av Antoninus in 138. Overvekten av greske lærere indikerer vektleggingen av å kunne gresk for Romas aristokrati.<ref>''HA Marcus'' 2.4; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 62.</ref> Dette var tidsalderen for «den andre sofisme», en renessanse for gresk dannelse. Selv om Marcus fikk sin undervisning i Roma, valgte Marcus i sine Meditasjoner å skrive sine filosofiske tanker på gresk, ikke latin.

[[Fil:Herodes Atticus - bust - Athens Museum.jpg|thumb|Byste av [[Herodes Atticus]], fra hans villa ved [[Kifissia]] utenfor Athen.]]
Herodes Atticus var kontroversiell, en særdeles rik greker fra Athen, antagelig en av de aller rikeste borgere i den østlige delen av Romerriket, ble raskt rasende, og ikke særlig godt likt av andre i Athen for sitt snobbete, foraktfulle vesen.<ref>''Vita Sophistae'' 2.1.14; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 63–64.</ref> Atticus var en inngrodd motstander av stoisme og filosofiske pretensjoner.<ref>Aulus Gellius: ''Noctes Atticae'' 9.2.1–7; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 64–65.</ref> Han mente at stoikernes ønske om «fravær av følelser» var tåpelig; de ville leve et «langsomt, enerverende liv.»<ref>Aulus Gellius: ''Noctes Atticae'' 19.12, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 65.</ref> Marcus kom derimot til å bli en stoiker. Han nevner ikke Atticus i det hele tatt i sine Meditasjoner, til tross for at de holdt kontakten i de neste tiårene.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 65.</ref>

Fronto var meget vel ansett: i den selvbevisste antikvariske verden av latinske tekster,<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 67–68, siterer E. Champlin, ''Fronto and Antonine Rome'' (1980), særskilt kapitlene 3 og 4.</ref> var han vurdert som kun nest etter [[Cicero]], kanskje selv også som et alternativ til ham.<ref name="Birley65-67">Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 65–67.</ref><ref>Den moderne verden har ikke samme positive vurdering. En av hans moderne redaktører, den tyske historikeren [[Barthold Georg Niebuhr]], karakteriserte Fronto som dum og overfladisk; en annen, Samuel Adrian Naber, betraktet ham med forakt. Jf. Champlin, ''Fronto'', 1–2.</ref> Historikere har sett på ham som «pedantisk og kjedelig», hans tekster har verken gitt politiske analyser tilsvarende en Cicero eller samvittighetsfulle reportasjer tilsvarende en [[Plinius den eldre]].<ref name="Mellor">Mellor, Ronald (1982): bokomtale av Edward Champlins ''Fronto and Antonine Rome'', ''The American Journal of Philology'' 103:4, s. 460-461 og videre.</ref> Nyere [[prosopografi]]sk forskning har dog rehabilitert en del av hans dårlige moderne omdømme.<ref name="Mellor" /> Fronto hadde ikke sans for Atticus, men Marcus fikk dem på talefot. Fronto mestret latin til fingerspissene, i stand til å spore uttrykk og talemåter i litteraturen, skape spissfindige og uklare synonymer, og utfordre mindre utilbørligheter i valgene av ord.<ref name="Birley65-67" />

En betydelig mengde av brevvekslingen mellom Fronto og Marcus har overlevd.<ref name="Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 69">Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 69.</ref> De to sto meget nær hverandre som venner. Marcus tilbrakte tid med Frontos hustru og datter, som begge het Cratia, og de likte omgjengelige samtaler.<ref>''Ad Marcum Caesarem'' 4.6 (= Haines 1.80ff); Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 76–77.</ref> Marcus skrev et brev til Fronto på hans fødselsdag hvor han svulstig hevdet at han elsket sin venn som han elsket seg selv, og påkalte gudene for å sikre at hvert eneste ord han lærte fra litteraturen, ville han lære fra Frontos egne lepper.<ref>''Ad Marcum Caesarem'' 3.10–11 (= Haines 1.50ff), sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 73.</ref> Hans bønner for Frontos helse var mer enn høflighetsfraser ettersom Fronto var jevnlig syk; til tider synes han å ha vært bortimot invalid, alltid med lidelser,<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 73.</ref> og bortimot en fjerdedel av de bevarte brevene omhandler mannens sykdommer.<ref>Champlin, "Chronology of Fronto", 138.</ref> Marcus ber om at Frontos smerter isteden må falle på ham selv.<ref>''Ad Marcum Caesarem'' 5.74 ( =Haines 2.52ff), sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 73.</ref>

Fronto ble aldri Marcus’ lærer på full tid, og fortsatte sin karriere som advokat. En beryktet sak førte ham i konflikt med Herodes Atticus.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 77. Om dateringen, se Champlin, "Chronology of Fronto", 142, som (sammen med Bowersock, ''Greek Sophists in the Roman Empire'' (1964), 93ff) argumenterer for en dato på 150-tallet; Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 78–79, 273 n.17 (med Ameling, ''Herodes Atticus'' (1983), 1.61ff, 2.30ff) argumenterer for 140.</ref> Marcus anmodet Fronto, først med «råd», deretter som en «tjeneste», om ikke å angripe Atticus; han hadde allerede bedt Atticus om ikke å angripe først.<ref>''Ad Marcum Caesarem'' 3.2 (= Haines 1.58ff), sitter i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 77–78.</ref> Fronto svarte at han var overrasket over å oppdage at Marcus regnet Atticus som en venn (kanskje Atticus ennå ikke var blitt Marcus’ lærer), og innrømmet at Marcus kunne ha rett,<ref>''Ad Marcum Caesarem'' 3.3 (= Haines 1.62ff); Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 78.</ref> men bedyret uansett at hans hensikt var å vinne saken med alle midler som var tilgjengelig: «… anklagene var fryktelige og bli uttalt som fryktelige. Disse i særdeleshet som refererer til overfall og ran vil jeg beskrive på en slik måte at de smaker av galle. Om jeg kommer til å kalle ham for en udannet liten greker, betyr det ikke en krig til døden.»<ref>''Ad Marcum Caesarem'' 3.3 (= Haines 1.62ff), sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 79.</ref> Utkommet av rettssaken er ukjent.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 80.</ref>

Da Marcus var 24 år (mellom april 146 og april 147) hadde han blitt trett og misfornøyd med sine studier av rettsvitenskapen, og viste en del tegn på generelt ubehag. Hans mester, skrev han til Fronto, var en ubehagelig skrythals. Han hadde gått lei av øvelsene, å ta standpunkt i tenkte debatter. Når han kritiserte falskheten i konvensjonelt språk, begynte Fronto å forsvare det.<ref>''Ad Marcum Caesarem'' 4.3.1 (= Haines 1.2ff); Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 94.</ref> I uansett tilfelle var Marcus’ formelle utdannelse nå over. Han hadde opprettholdt et godt forhold til sine lærere og fulgt dem ydmykt. Det hadde «påvirket hans helse ugunstig», skrev hans biograf, å legge så mye anstrengelser i studiene. Det var det ene tingen som biografen fant feil med i hele hans ungdomstid.<ref>''HA Marcus'' 3.5–8, sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 94.</ref>

Fronto hadde advart Marcus mot studere filosofi for tidlig: «det er bedre å aldri ha berørt filosofiens lære… enn å ha smakt det overfladisk, så vidt med leppene...»<ref>''Ad Marcum Caesarem'' 4.3, sitter i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 69.</ref> Han foraktet filosofi og filosofer, og nedvurderte Marcus’ samlinger med Apollonios fra Khalkedon og andre innenfor denne sirkelen.<ref name="Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 69" /> Fronto ga en uvennlig tolkning av Marcus’ «konvertering til filosofi» som «ungdom trett av arbeid», og hadde Marcus vendt seg til filosofi for å slippe unna de gjentatt øvelsene med taletrening.<ref>''De Eloquentia'' 4.5 (= Haines 2.74), sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 95.</ref> Marcus beholdt kontakten med Fronto, overså hans betenkeligheter.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 94, 105.</ref>

Apollonios kan ha introdusert Marcus til stoisk filosofi, men [[Junius Rusticus|Quintus Junius Rusticus]] var antagelig den som hadde størst innflytelse på den unge mannen.<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 95; Champlin, ''Fronto'', 120.</ref> Han var den som Fronto anklaget for å ha fristet Marcus fra studier av talekunst.<ref>''Ad Antoninum Imperator'' 1.2.2 (= Haines 2.36), sitert i Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 95.</ref> Han var tjue år eldre enn Marcus og eldre enn Fronto. Som sønnesønn av [[Arulenus Rusticus]], en av ofrene for tyranniet til [[Domitian]]us som styrte i 81-96, han var arvingen til tradisjonen med «stoisk opposisjon» til «grusomme keisere» på 100-tallet,<ref>Birley (1966): ''Marcus Aurelius'', s. 94–95, 101.</ref> den virkelige etterfølgeren til [[Seneca den yngre|Seneca]] (i motsetningen til Fronto, den falske).<ref>Champlin, ''Fronto'', 120.</ref> Marcus takket Rusticus for å ha lært ham «ikke å bli forledet inn i retorikkens entusiasme, for å skrive om spektakulære ting, for å foredra om moraliserende tekster… Unngå det oratoriske, poetiske, og 'gylne penner'.»<ref>''Til meg selv'' 1.7, sitert i ''Marcus Aurelius'', 94–95.</ref>