Redigerer Manhattanprosjektet (avsnitt)

=== Manhattandistriktet ===
Sjefen for ingeniørkorpset, generalmajor [[Eugene Reybold]], valgte [[oberst]] James C. Marshall til å lede hærens andel av prosjektet i juni 1942. Marshall etablerte et forbindelseskontor i [[Washington, D.C.]], men etablerte et midlertidig hovedkontor på 18. sal av 270 [[Broadway]] i [[New York]] hvor han kunne trekke administrativ støtte fra ingeniørkorpsets nordatlantiske divisjon. Det lå tett på {{Ikkerød|Stoen & Websters}}' kontorer på [[Manhattan]] – de var den viktigste leverandøren til prosjektet – og på [[Columbia University]]. Marshall hadde tillatelse til å rekruttere folk fra sin tidligere stab i Syracuse District, og han startet med å hente [[oberstløytnant]] [[Kenneth Nichols]] som ble hans nestkommanderende.{{Sfn|Broad, ''Why They Called It the Manhattan Project''|s=41–44}}{{Sfn|Jones|1985|s=41–44}}

[[Fil:Manhttan Project Organization Chart.gif|thumb|Manhattanprosjektets organisasjonskart, 1. mai 1946]]

Da de fleste av hans oppgaver dreide seg om bygging, jobbet Marshall sammen med lederen av ingeniørkorpset bygningsdivisjon, generalmajor [[Thomas M. Robbind]] og dennes nestkommanderende, oberst [[Leslie Groves]]. Reybold, Somervell og Styer besluttet å kalle prosjektet «Utvikling av erstatningsmaterialer», men Grove mente at dette kunne tiltrekke oppmerksomhet. Siden ingeniørdistrikter som regel var oppkalt etter byen de var plassert, ble Marshall og Groves enige om å kalle hærens del av prosjektet for Manhattandistriktet ({{Språk|en|''Manhattan District''|lenke}}). Dette ble den offisielle betegnelsen den 13. august da Reybold utstedte ordren som etablerte det nye distriktet. Uformelt var det kjent som Manhattan ingeniørdistrikt, eller MED. I motsetning til andre distrikter hadde det ikke noen geografisk avgrensing, og Marshall fungerte som en divisjonsingeniør. Utviklingen av erstatningsmaterialer forble det offisielle kodenavnet for prosjektet som helhet, men ble etter hvert erstattet med «Manhattan».{{Sfn|Jones|1985|s=41–44}}

Marshall innrømmet senere at «jeg hadde aldri hørt om fisjon før, men jeg visste at man ikke kunne bygge noe stort fabrikkompleks – for ikke å snakke om fire – for 90&nbsp;millioner dollar».{{Sfn|Fine|Remington|1972|s=652}} En fabrikk for fremstilling av [[Trinitrotoluen|TNT]] som Nichols nylig hadde bygget i [[Pennsylvania]] hadde kostet 128&nbsp;millioner dollar.{{Sfn|Nichols|1987|s=174}}. De lot seg heller ikke imponere over estimatene som lå innenfor en faktor på 10 i begge retninger, noe Groves sammenlignet med en festarrangør som skulle lage mat til mellom 10 og {{formatnum:1000}}&nbsp;gjester.{{Sfn|Groves|1962|s=40}} En undersøkelsesgruppe fra Stone & Webster hadde allerede funnet et passende sted og plassere fabrikkene. [[War Production Board]] anbefalte en plassering rundt [[Knoxville]] i [[Tennessee]], et isolert område hvor [[Tennessee Valley Authority]] kunne levere rikelig med elektrisk strøm og elvene kunne levere kjølevann til reaktorene. Etter å ha undersøkt de forskjellige stedene falt valget på et område nær [[Ela (Tennessee)|Ela]] i Tennessee. Conant anbefalte at området straks ble anskaffer. Styer var enig, men Marshall forsøkte å vinne litt tid idet han avventet resultatene fra Conants reaktoreksperimenter før han gikk i gang.{{Sfn|Hewlett|Anderson|1962|s=76–78}} Blant de mulige prosessmulighetene viste det seg at kun Lawrences elektromagnetiske separering fungerte godt nok til at man kunne gå i gang med å bygge.{{Sfn|Fine|Remington|1972|s=654}}

Marshall og Nichols begynte å samle de ressursene de hadde behov for. Det første skrittet bestod i å få prosjektet tildelt topp prioritet. De høyeste prioritetene var AA-1 til AA-4 i synkende rekkefølge, og det fantes også en AAA-prioritet forbeholdt nødstilfeller. Prioritetene AA-1 og AA-2 ble brukt til avgjørende våpen og utstyr, så oberst [[Lucius D. Clay]], som var visestabssjef i tjenester og leveranser av bestillinger og ressurser, mente at AA-3 var den høyeste prioriteten han kunne gi, men han var villig til å gi AAA-prioritet til kritiske materialer hvis behovet oppstor.{{Sfn|Jones|1985|s=57–61}} Nichols og Marshall var skuffet. AA-3 var den samme prioriteten som Nichols' TNT-fabrikk i Pennsylvania.{{Sfn|Fine|Remington|1972|s=657}}