Redigerer Ludwig Kaas (avsnitt)

=== Kaas som partiformann ===
Uten å ha vært kandidat ble Kaas i september 1928 valgt til for formann for ''Zentrum''. Fra 1930 støttet Kaas lojalt regjeringen ledet av Zentrum-politikeren [[Heinrich Brüning]]. I 1932 gikk han inn for gjenvalget av [[Paul von Hindenburg]] som president. Ettersom hans hyppige besøk til Vatikanet gikk ut over hans virke som partileder, var Kaas beredt til å overlate formannsstolen til Brüning, som Hindenburg hadde avsatt i mai, men den tidligere kansleren takket nei og bad Kaas om å fortsette.

Kaas og Brüning ledet partiet i opposisjonen mot den nye kansler: Deres tidligere partifelle men nå utbytter [[Franz von Papen]]. Kaas kalte ham «Zentrum-partiets [[Ephialtes]]». 

Den 30. januar 1933 kom [[Adolf Hitler]] til makt som kansler, basert på en koalisjon mellom [[Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti]] (NSDAP), [[Det tysknasjonale folkeparti]] (DNVP) og uavhengige konservative, under utelukkelse av det katolske Sentrumspartiet. Kaas førte en kampanje mot den nye regjering frem til valget den 5. mars. Men etter at regjeringspartiene hadde vunnet et flertall av mandatene, besøkte han visekansler Papen og foreslo at de la bak seg sine gamle stridigheter.

Senere samme måned, den 15. mars, gikk han inn for å støtte Hitler-regjeringens foreslåtte [[Ermächtigungsgesetz]], i bytte mot visse konstitusjonelle og garantier, muligens også om kirkelige anliggender. Hitler svarte imøtekommende via Papen. Den 21. og 22. mars forhandlet Zentrum-lederskapet med Hitler om betingelsene, og kom til en overenskomst. Hitler lovet å bekrefte overenskomsten skriftlig, men noe slikt brev uteble. 

Kaas var likesom andre partiledere klar over at garantiene hvilte på gyngende grunn, men da Zentrum-gruppen den 23. mars drøftet hvordan de skulle stemme, oppfordret han fortsatt partifellene å stemme ''for'' loven. En betraktelig del av partigruppen var imidlertid ikke enig med ham; blant dem var de tidligere kanslerne [[Heinrich Brüning]] og [[Joseph Wirth]] og den tidligere minister [[Adam Stegerwald]]. Diskusjonene var lange, og det er sannsynlig at Hitlers da pågående sjarmoffensiv, og utsagn fra ham som fikk ham til å fremstå som mer rimelig og moderat enn det som man hadde opplevd så langt, påvirket sinnene. Nettopp på denne tid hadde Hitler også gitt inntrykk av å distansere seg fra det mer revolusjonære [[Sturmabteilung|SA]] ledet av [[Ernst Röhm]]. Til slutt støttet et flertall av Zentrum-representantene Kaas' tillitsfulle linje.

Den 23. mars samlet Riksdagen seg til middagstider under turbulente omstendigheter. Noen [[Sturmabteilung|SA-menn]] opptrådte som vakter, mens andre fylket seg utenfor bygningen. Hitlers tale understreket kristendommens betydning for den tyske kultur, noe som var ment å dempe Zentrum-fraksjonen og som skulle kunne oppfattes som den bekreftelse av deres overenskomst som de hadde ventet på. Kaas, fortsatt godtroende, støttet lovforslaget i en tale, mens Brünings stillhet var talende. Til slutt stemte alle partiene, unntatt SPD, for loven. Loven skulle vise seg å bli utnyttet til fulle av Hitler, på en måte som snart betød demokratiets undergang i landet.

Kaas reiste i begynnelsen av april, uten å fortelle det til noen i partiet, til Roma. De etterlatte partilederne følte seg latt i stikken. I Roma hadde kardinalstatssekretær Pacelli satt Kaas til å hjelpe til med forhandlingene om konkordatet med Det tyske rike. Disse forhandlingene, som var gått i stå noen år tidligere, var nå kommet i gang igjen, idet Hitler signaliserte imøtekommenhet på nesten alle punkter. 

Forhandlingene ble avsluttet etter noen måneder, og avtalen var klar i juli. Noen måneder etter ble den ratifisert. Konkordatet var blitt utformet slik av den romerske kurie og av Kaas slik at den sikret Kirkens rettigheter meget sterkt. 

Det viste seg imidlertid etter nokså kort tid at Hitler ikke hadde hatt noen intensjon om å respektere konkordatet; det hele var noe han hadde satt i scene for å styrke sin haltende anseelse blant tyske katolikker. 

Tre dager før konkordatet ble parafert, hadde Zentrum oppløst seg selv.<ref>Heinrich August Winkler: ''Der Weg nach Westen''. II Deutsche Geschichte 1933–1990. Bonn 2006, s. 23</ref>