Redigerer Lofotfiskets historie (avsnitt)

=== Eksport av tørrfisk === 
[[Fil:F577.jpg|mini|Et marked i middelalderen. Stor byvekst skapte behov for import av matvarer, og tørrfisk fra Lofoten ble en del av matmarked i en stadig større del av Nord-Europa.]]
[[File:Brouet médiéval.jpg|mini|Matlaging i [[middelalderen]], ukjent århundre.]]
Lofotfisket er det eldste og største fiskeriet i Norge, og representerer også Norges første eksportvare av noen større økonomisk- og volummessing betydning. Denne eksportnæringen ble sannsynligvis etablert i slutten av vikingtiden på 1000-tallet, da det oppstod et marked for tørrfisk i Storbritannia og på kontinentet langs kysten av Nordsjøen og Østersjøen. Årsaker til dette var stor befolkningsvekst og at flere store byer, som [[London]], [[Antwerpen]], [[Brügge]] og [[Gent]], ble etablert. Disse byene hadde flere titusentalls innbyggere. Her var det arbeidsspesialisering slik at mange mennesker ikke produserte sin egen mat. Folk i yrker innen håndverk og handel, samt soldater, [[Presteskap|geistlige]] og [[tjenestefolk]] måtte få sine matvarer utenfra. Handelen fikk også stort omfang i Nord-Europa med utveksling av ferdigvarer fra vest i bytte mot råvarer fra øst. En annen faktor var at [[kristendom]]men som nylig var innført, hadde strenge regler for hva som kunne spises og til hvilke tider. Spesielt hadde [[Gregor VII]], som ble pave i 1073, innført mange nye [[faste]]dager. I fastetidene var det ikke tillatt å spise kjøtt, men fisk var tillatt. Faste hadde en for eksempel i tiden før [[påske]] og på fredager hele året gjennom. Fastetidene i middelalderens [[katolske kirke]] var mye mer omfattende enn i senere tider, og periodene med faste utgjorde tilsammen en tredjedel av året. Tørrfisk fra Norge ga dermed en løsning på den nye religionens krav.<ref name=Hol288/><ref name=Chr8/><ref name=Hol289>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 289.]]</ref><ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 193–194.]]</ref>

Overgangen til det kommersielle lofotfisket var neppe noen stor og vanskelig omstilling for menneskene i Nord-Norge. I flere hundre år før hadde de drevet handel med utlandet, spesielt Storbritannia og nordvestlige deler av Europa. Denne handelen hadde dreid seg om salg av luksusvarer som pels- og skinn, hvalbein, olje og lignende. Med tørrfiskhandelen ble det en overgang til massehandel. Fangst fra båt hadde også vært vanlig tidligere, befolkningen var båtvante og kunne takle å være på havet vinterstid. [[Juksa]] som hadde vært i bruk fra jernalderen var heller ikke noe nytt. For [[sjøsamer|sjøsamene]], som hadde drevet mye med fangst og fiske til havs, var antagelig overgangen til kommersielt fiske minst. De var også vant med å selge slike varer til stormenn fra innlandet og oppkjøpere fra utlandet.<ref name=Hol301/><ref name=Nie197/>

De første skriftlige kilder som gir indisier for når det kommersielle skreifisket i Lofoten tok til, finnes i en lov fra tidlig 1100-tallet, som brødrekongene [[Sigurd Munn]], [[Øystein Haraldsson]] og [[Inge Krokrygg]] stod bak. Denne loven handler om en skatt under vågafisket kalt ''landvarde'' som skal ha virket siden [[Svein Knutsson]] styringstid i 1030-årene. Loven angir et skille på fiske til bruk i husholdningene og for salg, der bare fisk som selges skal skattes. Videre gjaldt den samme regelen for [[tiende]]en, altså skatten til kirken, som også bare pålegges for fisk som selges.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 195–196.]]</ref>

Sommeren 2017 ble det foretatt DNA-analyser av rester av fiskebein i [[Hedeby]] i dagens Tyskland som bekrefter tidlig utførsel av tørrfisk fra Lofoten. En har funnet at fisken er fra tidsrommet fra år 800 til 1000.<ref>{{Kilde www | forfatter= Melteig, Elina| url = https://forskning.no/2017/08/dna-prover-fra-vikingtiden-avslorer-torskerester/produsert-og-finanisert-av/universitetet-i-oslo | tittel= DNA-prøver avslører at vikingene handlet med tørrfisk i Tyskland | besøksdato = 5. januar 2018 | utgiver = forskning.no | arkiv_url= | dato = 7. august 2017 }}</ref>

Tørrfisken var en kostbar matvare i de landene den ble benyttet. Den ga mye protein, noe som nok var et kjærkomment kosttilskudd for dem som hadde råd. Den hadde lang holdbarhet, på fire til fem år,<ref name=Nie195/><ref name=Hol301>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 301.]]</ref> og konserveringsmåten sørget for at alle næringsstoffer ble beholdt, samtidig som fiskens vekt ble redusert til bare en fjerdedel. Konserveringsmidler som salt var ikke nødvendig, heller ikke emballering trengtes.<ref name=Chr8/>

Lofotskreien ble del av en [[markedsøkonomi]] der det i bytte mot fisk ble innført korn og mel. For kystbefolkningen var dette viktig fordi det sikret stabil tilførsel av basisvarer i kostholdet. Disse basisvarene var det tidligere vanskelig å få i tilstrekkelige mengder og med stabil produksjon.<ref name=Chr8/> Arkeologen Reidar Bertelsen har imidlertid påpekt at det neppe er mulig at behov for kornvarer kan ha vært en årsak til at det kommersielle lofotfisket kom igang. Befolkningen langs kysten måtte ha tilpasset seg en økonomi og et kosthold over flere tusen år med de matresursene naturgrunnlaget kunne gi. Bertelsen mener det er vanskelig å se for seg at denne befolkningen plutselig skulle ha fått trang til å spise kornprodukter.<ref name=Hol290>[[#Hol|Holberg og Røskaft: ''Håløygriket'' side 290.]]</ref>

Handelen og omsetningen av fisk skjedde opprinnelig i Lofoten. Her vokste det frem et kjøpsted for tørrfisksalg. Sagaen forteller om et sted med navn Vágar, og arkeologisk utgravninger rundt år 2000 har påvist at det vest for [[Kabelvåg]] virkelig har ligget en liten middelalderby ([[kaupang]]).<ref name=Chr8/> Dette var det første bylignende stedet noe sted i verden nord for [[nordlige polarsirkel|polarsirkel]]en.<ref name=Chr9>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 9]]</ref> På 1200-tallet vokste denne opp til å bli et helt lite samfunn med by-privilegier og sentrale administrative funksjoner for landsdelen. Tørrfisk ble omsatt på markedet her, ikke bare fra Lofoten, men fra hele [[Hålogaland]] og Finnmark.<ref>[[#Nie|Nielssen m.fl.: ''Fangstmenn'' side 196–197.]]</ref>

Ordet «lofotfisket» kom ikke i bruk før ut på 1500-tallet. I de tidligste tidene dominerte fisket øst på Vestfjorden, i dag omtalt som østlofotfisket, men i tekster fra middelalderen omtalt med navn som «vågafiske», «vågaflåte» og andre navn. Dette har sannsynligvis sammenheng med navnet «Vágar».<ref name=Hol288/>