Redigerer Labour Party (avsnitt)

==Thatcher-årene==
Etter valgnederlaget i 1979, der de konservative under deres nye leder, [[Margaret Thatcher]] vant valget, opplevde Labour en periode med sterk rivalisering innad i partiet. Partiet gikk politisk kraftig til venstre, på tross av at velgerne og det politiske sentrum hadde gått kraftig til høyre etter at landet hadde fått sin mest høyreorienterte regjering etter 1945. [[Michael Foot]], som tilhørte venstresida blei valgt til ny leder etter Callaghan, og det var bare med liten margin at høyresidas kandidat, [[Denis Healey]] klarte å vinne over kandidaten fra ytre venstre, [[Tony Benn]]. I tillegg til de reint substantielle målene nevnt ovenfor, fikk venstresida også gjennom krav om endrede regler for valg av partiledelse, og strengere regler for gjenvalg av parlamentarikere. Som en reaksjon på denne venstredreininga forlot deler av partiets [[sosialdemokrati]]ske fløy partiet, og danna det kortlivete [[Det sosialdemokratiske parti (Storbritannia)|sosialdemokratiske partiet]], som seinere gikk sammen med [[Det liberale parti (Storbritannia)|det liberale partiet]], og danna [[Liberaldemokratene (Storbritannia)|Liberaldemokratene]]. 

Labour gikk i 1983 til valg med forslag om mer sosialisering, fornya makt til fagbevegelsen, og ensidig atomnedrustning. Dette slo ikke an hos velgerne, noe som sammen med konkurranse fra sosialdemokratene bidrar til å forklare [[Parlamentsvalget i Storbritannia 1983|at Labour i 1983 gjorde et katastrofevalg]]. Nederlaget i 1983 viste at Labour var fullstendig i utakt med hovedtyngden av velgerskaren. Et eksempel på hvor lite kontakt Labour hadde med folket, var at de konservative gikk så langt at de ikke bare argumenterte mot manifestet, men også faktisk delte ut Labours «sjølmordsbrev» til velgerne for å vise hvor radikale deres motstandere var. Skulle partiet komme seg tilbake til regjeringstaburettene, syntes det nødvendig å bevege seg i retning av det politiske sentrum. Dette var ikke minst nødvendig for å forhindre at alliansen av de liberale og sosialdemokratene skulle skyve Labour ned til å bli landets tredje største parti. Labour måtte altså bli mer valgbart. Dette var et av hovedmålene for [[Neil Kinnock]], som blei valgt som ny leder høsten 1983. Kinnock tilhørte i utgangspunktet den moderate venstresida, men var den som fikk ansvaret for «moderniseringa», i praksis å ta partiet mot høyre i det politiske landskapet. Hans nestleder, [[Roy Hattersley]] var en av de gjenværende fra partiets høyrefløy. Labour gikk bare svakt fram ved [[Parlamentsvalget i Storbritannia 1987|valget i 1987]]. I perioden mellom 1987 og 1992 gjennomgikk partiet store endringer i sin politikk. Blant annet avviste man muligheten for store skatteskjerpelser og nasjonaliseringer. Partiet skifta også over til en positiv holdning til [[Det europeiske fellesskap]], på et tidspunkt da de konservative under Thatcher i økende grad blei euro-skeptikere. I forsvarspolitikken fjerna man seg fra kravet om ensidig atomnedrustning. 

Ved [[Parlamentsvalget i Storbritannia 1992|valget i 1992]] hadde partiet reformert seg såpass at det blei ansett for å være et troverdig regjeringsalternativ. De fleste meningsmålinger viste at partiet leda over de konservative, men sjelden så mye at de ville ha fått flertall i Underhuset. De konservative vant imidlertid på innspurten, og Labour fikk omtrent samme oppslutning som i 1979. Etter Labours fjerde valgnederlag på rad, trakk Kinnock og Hattersley seg fra ledelsen. [[John Smith (politiker)|John Smith]] blei valgt som ny leder. Ved landsmøtet i 1993 lyktes Smith i å endre reglene for valg av kandidater til parlamentsvalg, slik at fagforeningene skulle få mindre innflytelse over partiet. Kandidatene skulle nå velges av partiets medlemmer etter prinsippet «ett medlem, én stemme». Man håpet at dette ville redusere makta til aktivistene på venstresida, da det jevne medlem blei ansett for å være mer moderat.