Redigerer Kristin Lavransdatter (avsnitt)

== Historisk nøyaktighet ==
Handlingen i ''Kristin Lavransdatter'' er satt til første del av [[1300-tallet]], mens [[Håkon V Magnusson]] og hans dattersønn [[Magnus Eriksson]] styrte over Norge. Hovedpersonen er Kristin, datter til storbonden Lavrans i [[Sel (kommune)|Sel]] i [[Gudbrandsdalen]]. Romanen følger henne fra hun er ei lita jente og til hun dør som en middelaldrende enke. Undset oppgir ikke noe fødselsår for Kristin, men i hennes ungdom er det konflikter mellom [[Ingebjørg Håkonsdatter|enkedronning Ingebjørg]] og [[riksrådet]] som vi vet fant sted på 1320-tallet.<ref>{{Kilde www|url=https://www.bokselskap.no/boker/kransen|tittel=Kransen : Tekstkritisk utgave ved Aasta Marie Bjorvand Bjørkøy, Nina Marie Evensen, Anne Birgitte Rønning og Ellen Nessheim Wiger|besøksdato=2021-08-14|dato=2020|språk=nb|forlag=Det norske språk- og litteraturselskap / bokselskap.no i samarbeid med Nasjonalbiblioteket}}</ref> Kristins fødselsår kan dermed løselig settes til 1302–05. I den tredje boken ''Korset'' dør Kristin i svartedauden, som kom til Norge i 1349. Det innebærer at hun må ha vært mellom 44 og 47 år da hun døde. 



Den historiske bakgrunnen er svært nøyaktig i alle detaljer: mat, gårdsdrift, våpenbruk, religiøse skikker og moralske normer. Forfatteren [[Hans Herbjørnsrud]] skrev om dette:<blockquote>«(H)un lyktes i å støpe sammen ættesagaens meislede fortellerkunst, [[folkevise]]ns [[poesi]] og helgen[[legende]]nes høytidelighet til et nyskapt språk som oppleves samtidig både friskt og gammelmodig.»<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Der var falt sne|publikasjon=Gymnadenia|url=|dato=2007|forfatter=Hans Herbjørnsrud|sitat=«Men hun lyktes i å støpe sammen ættesagaens meislede fortellerkunst, folkevisens poesi og helgenlegendenes høytidelighet til et nyskapt språk som oppleves samtidig både friskt og gammelmodig.»}}</ref></blockquote>Konfliktstoffet er preget av forfatterens egen tid, Sigrid Undset underbygget selv at konfliktstoffet i hennes historiske romaner er bygget på moderne menneskers erfaringer - altså hennes egen samtid. I et [[intervju]] i bladet ''[[Urd]]'' fra 1909 uttalte hun følgende:<blockquote>«Middelalderens stil er ikke den størknede skorpe om et avdødt tankeliv. I [[islandske sagaer]], i danske [[riddervise]]r, i tysk [[minnesang]], har de menneskelige følelser og tanker, som er til alle tider, fått fast og konsis form og kunstnerisk uttrykk. Ganske visst, man skal og kan ikke prøve på å skrive saga eller ridderviser eller minnesanger. Men skaller man av sig det lag av forestillinger og tanker som spesielt tilhører ens egen tid, så trer man like inn i middelalderen og ser livet fra den tids synspunkt – det faller sammen med ens eget. Og forsøker man konsist å gjengi, hva man har sett, så blir formen uvilkårlig beslektet. Og man skriver som en samtidig. Man kan jo bare skrive romaner fra sin samtid.»<ref>{{Kilde bok|tittel=Essays og artikler 1910-1949 (4. bind) (red. Liv Bliksrud)|etternavn=Undset|fornavn=Sigrid|dato=august 2004|utgiver=Aschehoug|isbn=82-03-18792-7|utgivelsessted=Oslo|sider=15|kapittel=|sitat=Middelalderens stil er ikke den størknede skorpe om et avdødt tankeliv. I islandske sagaer, i danske ridderviser, i tysk minnesang, har de menneskelige følelser og tanker, som er til alle tider, fått fast og konsis form og kunstnerisk uttrykk. Ganske visst, man skal og kan ikke prøve på å skrive saga eller ridderviser eller minnesanger. Men skaller man av sig det lag av forestillinger og tanker som spesielt tilhører ens egen tid, så trer man like inn i middelalderen og ser livet fra den tids synspunkt – det faller sammen med ens eget. Og forsøker man konsist å gjengi, hva man har sett, så blir formen uvilkårlig beslektet. Og man skriver som en samtidig. Man kan jo bare skrive romaner fra sin samtid.}}</ref></blockquote>

I riddervisene er kjærligheten sterkere enn døden, og [[erotikk]]en beskrives som «''et dypt begjær som gjør livet uutholdelig, når det ikke stilles, og finnes de to, er det all lykken i verden''». Dette i kontrast til moderne tid, der man ifølge Undset blir lei hele kjærligheten «''lenge før man har smakt på den, sånn som den befingres og befamles og utmales og utdebatteres''».
<ref>[http://studia.ubbcluj.ro/download/pdf/1041.pdf] [[Liv Bliksrud]]: «Kjærlighetens farlighet - et yndlingstema hos Sigrid Undset»  (s. 139)</ref> 

Professor [[Liv Bliksrud]] har påpekt at Undsets middelalderverker – som innbefatter ''Kristin Lavransdatter'' – inneholder utallige språklige «[[intertekstualitet|intertekster]]», det vil si [[ordspill]] og uttrykk fra [[folkevise]]r, [[Bibelen]], [[liturgi]], helgenvitae, [[krønike]]r, diplomer, folkeminner, sagaer og andre litterære kilder.<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009042004068|tittel=Sigrid Undset|forfatter=Bliksrud, Liv|forlag=Gyldendal|isbn=8205247714|utgivelsessted=Oslo|side=96|utgivelsesår=1997}}</ref>

Rett etter at ''Kransen'' var utgitt roste norrønforskeren [[professor]] [[Magnus Olsen]] hvor historisk korrekt alle detaljer i boken var beskrevet. Han mente at Undset hadde nedlagt et imponerende forarbeid:<blockquote>«Når jeg leser hennes bok […], kan det ofte forekomme at jeg må si til meg selv: Så sannelig har hun vært bort den eller den lite kjent og sjeldent siterte kilden også! Jeg kan se det av et ord, en vending, en liten situasjon, men det er aldri slik at hun uten videre har «lånt» en karakteristisk detalj, nei, hun har alltid gjort den til sitt eget eie, innstøpt og utnyttet den etter sitt eget dikteriske behov.»<ref>{{Kilde bok|tittel=Sten på sten. Fem blikk på Sigrid Undset|etternavn=Rieber Mohn|fornavn=Hallvard|utgiver=Aschehoug|år=1982|isbn=|utgivelsessted=Oslo|sider=35|kapittel=|sitat=Når jeg leser hennes bok […], kan det ofte forekomme at jeg må si til meg selv: Så sannelig har hun vært bort den eller den lite kjent og sjeldent siterte kilden også! Jeg kan se det av et ord, en vending, en liten situasjon, men det er aldri slik at hun uten videre har «lånt» en karakteristisk detalj, nei, hun har alltid gjort den til sitt eget eie, innstøpt og utnyttet den etter sitt eget dikteriske behov.}}</ref></blockquote>Professor Olsen, som ifølge sin samtidige [[Francis Bull]] var den mann i Norge som visste mest om norsk middelalder på 1920-tallet, hadde betrodd Bull at med sin bakgrunn kunne han ikke la være å lete etter mulige feil i romanen. Han fortalte at alt stemte, bortsett fra én liten detalj: Sigrid Undset skriver at mens Kristin feirer sin første [[julaften]] på Husaby, tenker hun seg at foreldrene er dradd til morens frender for å delta i julemessen i Ladalm, som da var hovedkirke etter at kirken i hjembygden brente ned. Magnus Olsen påpekte at Ladalm bare var en [[annekskirke]] og ingen hovedkirke, men professor Olsen anså selv at denne feilen var «absolutt betydningsløs».<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014051908137|tittel=Sigrid Undset og Kristin Lavransdatter : et mesterverk blir til|forfatter=Bang|fornavn=Elisabeth Wikborg|forlag=Harald Lyche & Co.|år=|isbn=8270081051|utgivelsessted=Drammen|side=|sider=93|utgivelsesår=1977}}</ref>

Annerledes kritisk var [[Edvard Bull]] som roste den presise miljøskildringen, men reagerte på at Kristins tankeliv ikke stemte med oppvekst på en middelaldergård i Gudbrandsdalen, men med en som er oppvokst «''i [[Welhavens gate (Oslo)|Welhavensgate]], har sittet på kontor i sin ungdom og kjenner naturen fra søndagsturer i [[Nordmarka]]. Hun har det typiske humørtrekket for så mange kvinner i [[storby]]en: hun er grinete.''» Professor [[Helge Rønning]] beskrev Kristin som en middelaldrende [[husmor]] i 1920-årenes Norge, som «''med ekteskapsproblemer, økonomisk trengsel og seksuelle frustrasjoner er forvandlet til Kristin som husfrue med konflikter i forholdet til Erlend!''»<ref>Astrid M. Sæthers etterord i ''Kransen''  (s. 281-82)</ref> 

Undset ville frem til at når moderne mennesker snakker om seksualitet, er det som om den skulle være noe uskyldig; som om de ikke vil erkjenne alvoret i å være intim med noen. Undset fant derfor moderne ungpikebøker med sine klisjéer om kjærlighet og romantikk langt mer skamløse enn [[D.H. Lawrence]]s nærgående seksualskildringer, som tar denne siden av livet på alvor.<ref>[https://www.morgenbladet.no/ideer/essay/2017/11/24/man-skal-vite-for-man-sier-man-elsker/ Tone Selboe: «Man skal ''vite'', før man sier elsker»,] ''[[Morgenbladet]]'' 24. november 2018</ref> 

Den danske forfatteren Jørgen Bukdahl (1896-1982)<ref>Damsholt, Torben: «Jørgen Bukdahl» i ''Dansk Biografisk Leksikon'' på lex.dk. Hentet 3. januar 2024 fra [https://biografiskleksikon.lex.dk/J%C3%B8rgen_Bukdahl]</ref> beskrev Kristin og Erlends forhold i ''Kransen'' som en ild som «både varmer og svir», og Kristin er et barn av verden: «''Nå er verden bare innenfor hennes kjærlighets murer, i lyst og ve, i angst og jubel, her holder hun rundt livet, og hun holder fast.''» [[Sigurd Hoel]] sluttet seg til dette da han anmeldte ''Kransen'': «''Mannen var livet hennes, og om det var godt eller bittert, så var det allikevel livet.''<ref>Astrid M. Sæthers etterord i ''Kransen''  (s. 287-90)</ref>