Redigerer Konstantin den store (avsnitt)

== Tidlig styre ==
[[Fil:Constantinus.JPG|thumb|Portrett av Gaius Flavius Valerius Konstantinus på romersk mynt. Inskripsjonen rundt portrettet er «Konstantinus Aug[ustus]».]]
Konstantins andel av riket besto av Britannia, Gallia og Spania. Således kommanderte han en av de største romersk hærene, stasjonert langs grensen mot Rhinen.<ref>Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 16–17.</ref> Etter at han hadde blitt forfremmet til keiser, forble Konstantin i Britannia, og seg kontroll over de nordvestlige områdene. Han fullførte rekonstruksjonen av militærbasene som begynte under hans fars styre, og beordrer utbedringer av regionens veinett.<ref>Odahl, 80–81.</ref> Snart forlot han Britannia for Augusta Treverorum ([[Trier]]) i Gallia, den tetrarkiske hovedstad i nordvestlige Romerriket.<ref>Odahl, 81.</ref> Frankerne, etter å ha fått vite om Konstantins utnevnelse, invaderte Gallia over nedre Rhinen i løpet av vinteren 306–307.<ref>MacMullen, ''Constantine'', 39; Odahl, 81–82.</ref> Konstantin drev tilbake over Rhinen og tok til fange to av deres konger, Ascaric og Merogaisus. Kongene og deres soldater ble kastet til villdyrene i Triers [[amfiteater]] i ''adventus'' (ankomst) av de feiringer som fulgte.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 29; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 41; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 63; MacMullen, ''Constantine'', 39–40; Odahl, 81–83.</ref>

[[Fil:Trier Kaiserthermen BW 1.JPG|thumb|left|Romersk bad (''thermæ'') bygget i [[Trier]] av Konstantin. Mer enn 100 meter bredt og 200 meter lang, og i stand til betjene tusenvis samtidig, badene var bygget for å være like bra som de i Roma.<ref>Odahl, 82–83.</ref>]]
Konstantin begynte en betydelig ekspansjon av Trier. Han forsterket bymuren rundt byen med militære tårn og befestede porter, og begynte å byggingen av et palasskompleks i den nordøstlige delen av byen. Sør for palasset beordret han konstruksjonen av en stor, formell audienshall, og et massivt keiserlig badehus. Han støttet mange byggeprosjekter over hele Gallia i løpet av sin tid som keiser i vest, særlig i Augustodunum ([[Autun]]) og Arelate ([[Arles]]).<ref>Odahl, 82–83. Se også: Gwatkin, Jr., William E. (1933): [http://penelope.uchicago.edu/Thayer/E/Roman/Texts/secondary/journals/CJ/29/1/Roman_Trier*.html «Roman Trier»] i: ''The Classical Journal'' '''29''', s. 3–12.</ref> I henhold til Lactantius fulgte Konstantins fars politikk med å føre en tolerant politikk overfor de kristne. Selv om han ikke selv var en kristen, førte han en mer følsom politikk som ikke involverte forfølgelser,<ref>Lactantius, ''De Mortibus Persecutorum'' 24.9; Barnes, «Lactantius and Constantine», 43–46; Odahl, 85, 310–311.</ref> og skilte seg således fra «den store plageånden» Galerius.<ref name="Odahl, 86">Odahl, 86.</ref> Konstantin utstedte en formell formaning som avsluttet forfølgelsene, og ga tilbake til de kristne de hadde tapt under forfølgelsene.<ref name="Odahl, 86"/>

Ettersom Konstantin fortsatt var i stor grad uprøvd og hadde en antydning av ikke å være legitim hersker knyttet til sitt navn, var han avhengig av sin fars omdømme i sin tidligste [[propaganda]]: de tidligste lovprisningene av Konstantin ga stor omtale av hans fars handlinger som av hans egne.<ref>Rodgers, 236.</ref> Konstantins militære dyktighet og byggeprosjekter ga snart lovprisningene mulighet til å kommentere positivt på likhetene mellom far og sønn, og Eusebius bemerket at Konstantin var en «fornyelse, da det var, i hans egen person, av hans fars liv og styre.»<ref>''Panegyrici Latini'' 7(6)3.4; Eusebius, ''Vita Constantini'' 1.22, qtd. og tr. Odahl, 83; Rodgers, 238.</ref> Konstantins mynter, skulpturer og talekunst viste også en ny tendens for forakt mot «barbarerne» bortenfor grensene. Etter Konstantins seier over alemannerne, utstedte han en mynt som avbildet gråtende og tiggende alemanniske stammemenn — «Alemannerne erobret» — under fra «Romernes glede».<ref>MacMullen, ''Constantine'', 40.</ref> Det var liten sympati for disse fiender. Som hans lovprisere erklærte: «Det er en tåpelig nåde å spare [livene] til erobrede fiender.»<ref>Sitert i MacMullen, ''Constantine'', 40.</ref>

=== Maxentius' opprør ===
[[Fil:Maxentius02 pushkin.jpg|thumb|left|Byste av Maxentiusi [[Dresden]].]]
[[Fil:P1070865 Louvre tête de Fausta Ma4881 rwk.JPG|thumb|Fausta, Konstantins hustru. ([[Louvre]])]]
Som følge av Galerius' anerkjennelse av Konstantin som ''cæsar'' ble Konstantins portrett fraktet til Roma, slik skikken var. Maxentius hånet Konstantin ved å hevde det var bildet av en horesønn, og klagde dypt over sin egen maktesløshet.<ref>Zosimus, 2.9.2; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 62; MacMullen, ''Constantine'', 39.</ref> Maxentius, sjalu på Konstantins autoritet,<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 29; Odahl, 86; Potter, 346.</ref> tok tittelen som keiser den 28. oktober 306. Galerius nektet å anerkjenne ham, men greide heller ikke å avsette ham. Galerius sendte Severus mot Maxentius, men i løpet av denne militære kampanjen ble Severus' hær, tidligere under kommando av Maxentius' far Maximian, beseiret, og Severus ble grepet og fengslet.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 30–31; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 41–42; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 62–63; Odahl, 86–87; Potter, 348–49.</ref> Maximian, trukket ut av pensjoneringen ved sin sønns opprør, forlot Gallia for å rådføre seg med Konstantin i slutten av 307. Han tilbød å gifte sin datter [[Fausta]] til Konstantin, og dessuten å opphøye ham til rangen av ''augustus''. Som motytelse skulle Konstantin bestyrke den gamle familiealliansen mellom Maximian og Konstantius, og gi sin støtte til Maxentius' sak i Italia. Konstantin aksepterte, giftet seg med Fausta i [[Trier]] mot slutten av 307, og tilbød Maxentius sin magre støtte ved å gi ham politisk anerkjennelse.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 31; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 64; Odahl, 87–88; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 15–16.</ref>

Konstantin holdt seg imidlertid unna konflikten i [[Italia]]. I løpet av våren og sommeren 307 forlot Gallia og reiste til Britannia for å unngå enhver involvering i den italienske uroen;<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 30; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 62–63; Odahl, 86–87.</ref> istedenfor å gi Maxentius militær hjelp, sendte han sine tropper mot de [[Germanere|germanske]] stammene langs [[Rhinen]]. I [[308]] herjet han området til [[bruktere]], og bygde en bro over Rhinen ved Colonia Agrippinensium ([[Köln]]). I 310 marsjerte til nordlige Rhinen og bekjempet frankerne. Når han ikke var på krigstokt turnerte over sine områder for vise seg fram som vennlig og gavmild, og ga støtte til økonomien og kunstartene. Ved at han nektet å delta i krigen økte hans egen popularitet blant folket og økte hans maktbase i vest.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 34; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 63–65; Odahl, 89; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 15–16.</ref> Maximian dro tilbake til [[Roma]] vinteren 307–308, men ble snart uvenner med sin sønn. Tidlig i 308 etter et mislykket kupp for å ta Maxentius' tittel, reiste Maximian til Konstantins hoff.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 32; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 64; Odahl, 89, 93.</ref>

Den 11. november 308 innkalte Galerius til et hovedstyre i den militære byen [[Carnuntum]] ([[Petronell-Carnuntum]], [[Østerrike]]) for å løse ustabiliteten i de vestlige provinsene. Til stede var [[Diokletian]], kortvarig tilbake fra sin pensjonisttilværelse, [[Galerius]], og [[Maximian]]. Sistnevnte ble tvunget til å abdisere igjen, og Konstantin ble på nytt forfremmet til ''cæsar''. [[Licinius]], en av Galerius' gamle militærkamerater, ble forfremmet til ''augustus'' i vest. Det nye systemet varte ikke lenge: Konstantin nektet å akseptere degradering, og fortsette å benevne seg selv som ''augustus'' på sine mynter, selv etter at de andre medlemmene av tetrarkiet refererte til ham ''cæsar'' på sine. [[Maximinus Daia]] ble frustrert da han ikke ble tatt hensyn til samtidig som nykommeren Licinius ble løftet fram som ''augustus''. Han krevde at Galerius forfremmet ham, og Galerius tilbød å kalle både Maximinus og Konstantin for «sønner av augusti»,<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 32–34; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 42–43; Jones, 61; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 65; Odahl, 90–91; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 17; Potter, 349–50; Treadgold, 29.</ref> noe som var absolutt ikke akseptabelt for noen av dem. Ved våren 310 refererte Galerius til begge som ''augustus''.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 33; Jones, 61.</ref>

=== Maximians opprør ===
[[Fil:Constantine multiple CdM Beistegui 233.jpg|right|thumb|En gullmynt med «Uerobrede Konstantin» med Sol Invictus, preget i [[313]]. Bruken av Sols bilde appellerte til både de utdannede borgerne i Gallia, som kunne anerkjenne det som Apollons beskyttelse av ''augustus'' og kunstartene; og til kristne som fant sol-monoteismen mindre vanskelig enn den tradisjonelle hedenske gudeverden.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 36–37.</ref>]]

I 310 gjorde den avsatte Maximian opprør mot Konstantin mens han var fraværende i krigen mot frankerne. Maximian hadde blitt sendt sørover til [[Arles]] med en andel av Konstantins hær for å være forberedt mot angrep fra Maxentius i sørlige Gallia. Han annonserte at Konstantin var død, og tok på seg den keiserlige purpurkappen. Til tross for løfter om store gaver til de som støttet ham som keiser, forble de meste av Konstantins hær lojale med sin keiser, og Maximian ble snart tvunget til å reise av sted. Konstantin fikk snart høre om opprøret, oppga sin kampanje mot frankerne, og marsjerte hæren opp mot Rhinen.<ref name="yuhknp">Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 34–35; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 43; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 65–66; Odahl, 93; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 17; Potter, 352.</ref> Ved [[Cabillunum]] ([[Chalon-sur-Saône]]) flyttet han sine tropper over på ventende båter som rodde nedover den svake strømmen til Saône til de raskere vannene ved [[Rhône]]. Han gikk i land ved [[Lugdunum]] ([[Lyon]]).<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 34.</ref> Maximian flyktet til Massilia ([[Marseille]]), en by som var bedre i å motstå en lang beleiring enn Arles. Det gjorde liten forskjell da de lojale borgerne åpnet byportene da Konstantin nærmet seg. Konstantin viste en del nåde, men oppmuntret Maximian sterkt til å begå selvmord. I juli 310 hengte Maximian seg.<ref name="yuhknp" />

Til tross for tidligere vanskeligheter i deres forhold var Maxentius nå ivrig etter å framstille seg selv som sin fars hengivne sønn etter at Maximians død.<ref>Elliott, ''Christianity of Constantine'', 43; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 68; Pohlsander, ''Emperor Constantine'', 20.</ref> Han begynte å prege mynter med sin fars gudebilde, proklamerte sitt ønske om å hevne farens død.<ref>Elliott, ''Christianity of Constantine'', 45; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 68.</ref> Konstantin presenterte innledningsvis selvmordet som en trist familieulykke, men ved 311 spredde han imidlertid en annen versjon. I henhold til denne hadde Konstantin gitt ham nåde, men Maximian planla å myrde Konstantin i sin søvn. Fausta fikk vite om sammensvergelsen og advarte sin ektemann. Konstantin plasserte en evnukk istedenfor seg selv i sengen, og Maximian ble grepet da han drepte evnukken. Han ble deretter tilbudt å begå selvmord, noe han tok imot.<ref>Lactantius, ''De Mortibus Persecutorum'' 30.1; Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 40–41, 305.</ref> I tillegg til propagandakrigen, instituerte Konstantin en ''[[damnatio memoriæ]]'' på Maximian, ødela og fjernet alle inskripsjoner som refererte til ham og fjernet alle offentlige arbeider som bar hans bilde.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 41; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 68.</ref>

Maximians død krevde en endring i Konstantins offentlige bilde. Han kunne ikke lenger støtte seg på sin forbindelse på den eldre keiser Maximian, og trengte en ny kilde for legitimitet.<ref>Potter, 352.</ref> I en tale som ble gitt i Gallia den 25. juli 310 avslørte en anonym taler en tidligere ukjent dynastisk forbindelse til [[Claudius II]], en tidligere keiser som var berømt for å beseire [[Gotere|goterne]] og gjeninnføre orden til Romerriket. Ved å bryte med systemet med tetrarkiet, framhevet talen Konstantins arvelige berettigelse til å styre som keiser framfor prinsippene om keiserlig likhet. Den nye [[ideologi]]en uttrykt i talen gjorde Galerius og Maximian uvesentlig for Konstantins rett til å herske.<ref>''Panegyrici Latini'' 6(7); Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 35–37, 301; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 66; Odahl, 94–95, 314–15; Potter, 352–353.</ref> Faktisk framhevet taleren slekten for å ekskludere alle andre faktorer: «Ingen tilfeldig enighet med menn, heller ingen uventet begunstiger gjorde deg til keiser,» erklærte taleren til Konstantin.<ref>''Panegyrici Latini'' 6(7)1. Qtd. in Potter, 353.</ref>

Talen fjernet seg også fra den religiøse ideologien til tetrarkiet med fokus på tvillingdynastiene til [[Jupiter (gud)|Jupiter]] og [[Herakles|Herkules]]. Isteden proklamerte talen at Konstantin hadde erfart en guddommelige visjon av [[Apollon]] og [[Victoria (mytologi)|Victory]] som ga ham laurbærkransen for helse og et langt styre. I likhet av ''Apollon Konstantin'' anerkjente han seg selv som en frelserfigur som skulle bli bønnhørt i «å herske over hele verden,»<ref>''Panegyrici Latini'' 6(7).21.5.</ref> slik poeten [[Vergil]] en gang hadde forutsagt.<ref>Vergil, ''Ecologues'' 4.10.</ref> Talens religiøse kursskifte hadde parallell i en lignende endring i Konstantins mynter. I hans tidlige styre fremmet hans myntet krigsguden [[Mars (gud)|Mars]] som hans beskytter. Fra 310 og framover ble Mars erstattet av [[Sol Invictus]], en gud konvensjonelt identifisert med Apollon.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 36–37; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 67; Odahl, 95.</ref> Det er liten grunn til å tvile at den dynastiske forbindelsen eller den guddommelige visjonen er noe annet fiksjon, men deres proklamasjon styrket Konstantins krav på legitimitet og økte hans popularitet blant borgerne i Gallia.<ref>Barnes, ''Constantine and Eusebius'', 36–37; Elliott, ''Christianity of Constantine'', 50–53; Lenski, «Reign of Constantine» (CC), 66–67; Odahl, 94–95.</ref>