Redigerer Karl Martell (avsnitt)

=== Slaget ved Poitiers ===
==== Opptakt og viktighet ====
[[Emirat]]et i [[Córdoba (Spania)|Córdoba]] hadde tidligere invadert [[Gallia]] og hadde blitt stoppet i sin progresjon nordover i slaget ved Toulouse i 721. Helten i denne mindre feirede hendelsen var Odo den store, hertugen av Aquitaine, som ikke var forgjenger til konger eller beskytter av krønikeforfattere. Det har tidligere blitt forklart hvordan Odo beseiret de invaderende muslimene, men da de vendte tilbake, var situasjonen endret. I mellomtiden ankom en ny [[emir av Cordóba]], [[Abdul Rahman Al Ghafiqi]], som tok med seg en stor styrke [[arabere|arabiske]] og [[berbere|berberiske]] ryttere og satte i gang en langt større invasjon. Denne gangen var de muslimske rytterne klar for kamp, og resultatet ble forferdelige for innbyggerne i Aquitaine. Odo, helten av Toulouse, ble alvorlig beseiret i den muslimske invasjonen i [[732]] i [[slaget ved Garonne]], hvor de vestlige krønikeforfatterne sier «Gud alene vet antallet drepte», og flyktet til Karl på leting etter hjelp. Dermed forsvant Odo ut av historien og Karl marsjerte inn i den.

Slaget ved Poitiers gav Karl tilnavnet «Martell», Hammeren, for den nådeløse måten han hamret løs på sine fiender. Mange historikere, inkludert den store militærhistorikeren [[Edward Sherperd Creasy|sir Edward Creasy]], tror at dersom han hadde mislyktes ved Tours, ville [[islam]] ha overkjørt [[Gallia]] og kanskje resten av det vestlige kristne Europa. Ingen annen betydelig statsmakt eksisterte, hadde Martell falt ved Poitiers, til å stoppe muslimene fra å erobre fra [[Roma]] til [[Rhinen]], og til og med [[England]]. Andre respekterte historikere som bifaller Creasys tro på at dette slaget var livsviktig for å stoppe den islamske ekspansjonen inn i Europa inkluderer William Watson, og Gibbon tror at kristendommens skjebne var avhengig av dette slaget. Denne meningen var svært populær i det meste av moderne historigrafi, men den ble umoderne på [[1900-tallet]]. Noen historikere, som Bernhard Lewis, hevder at araberne ikke hadde intensjoner om å okkupere det nordlige Frankrike. Denne meningen har igjen blitt umoderne, og slaget ved Poitiers er vanligvis regnet blant historikere som en svært avgjørende hendelse i historien til Europa og kristendommen.

==== Slaget ====
Slaget ved Poitiers fant antagelig sted mellom Tours og [[Poitiers]] (dermed dets andre navn: slaget ved Tours). Den frankiske armé, under Karl Martell, bestod av hovedsakelig [[infanteri]] av veteraner, med et sted mellom 15 000 og 75 000 mann. I respons til den muslimske invasjonen, unngikk frankerne de gamle romerske veiene i håp om å overraske invasjonshæren. Martell trodde det var absolutt avgjørende at han ikke bare tok muslimene med overraskelse, men at han fikk velge slagmark, ideelt sett en høy slette med trær hvor de islamske rytterne som allerede var trette av å bære brystning, ville bli enda trettere ved å angripe oppover. Videre ville skogene hjelpe frankerne i deres defensive firkant ved å delvis bryte opp de muslimske rytternes evne til å angripe rett fremover.

Fra de muslimske beretningene om slaget ser vi at de virkelig var overrasket over å finne en stor styrke som stod imot dem når de forventet å plyndre Tours, og de ventet i seks dager, speidet på fienden og samlet alle sine plyndringsstyrker slik at de var ved full styrke før slaget. Emir Abdul Rahman var en dyktig general, og likte ikke det ukjente i det hele tatt, og han likte ikke å angripe oppover mot en fiende av ukjent antall som virket godt disiplinerte og mer vant til kulden, bedre utrustet for den og til tross for at de ikke hadde telt som muslimene, var forberedt til å vente så lenge som det trengtes. Høsten var i ferd med å bli kaldere.

På den syvende dagen angrep den muslimske hæren som bestod av mellom 60 000 og 400 000 ryttere ledet av Abdul Rahman Al Ghafiqi. I løpet av slaget beseiret frankerne den islamske hæren og emiren ble drept. Mens vestlige beretninger er runde, er de arabiske beretningene nokså detaljerte i beskrivelsen av hvordan frankerne dannet en stor firkant og utkjempet et strålende defensivt slag. Rahman tvilte før slaget på at hans menn var klar for en slik kamp og burde ha etterlatt byttet som hindret dem, men i stedet bestemte han seg for å stole på sine ryttere som aldri hadde sviktet ham. Det var antatt på den tiden at det var umulig for infanteri å stå imot kavaleri med rustning.

Martell klarte å inspirere sine menn til å stå fast mot en styrke som må ha sett uovervinnelig ut for dem, store ryttere med [[ringbrynje]]r som i tillegg var klart tallmessig overlegne over frankerne. I et av de sjeldne tilfellene hvor middelaldersk infanteri stod ovenfor kavaleriangrep, stod de frankiske soldatene imot, selv om det arabiske kavaleriet flere ganger brøt seg inn i det indre av den frankiske firkanten ifølge arabiske kilder. Men til tross for dette, brøt ikke frankerne sammen, og det blir antagelig best uttrykt gjennom en oversettelse av en arabisk beretning fra slaget fra ''Medieval Source Book'': «Og i slagets sjokk virket mennene fra nord som en sjø som ikke kan flyttes. Fast stod de, den ene ved siden av den andre, med en form som minnet om en is, og med kraftige slag med sverdene slo de ned araberne. Trukket sammen som en bande rundt sin høvding, bar austrasierne alle foran seg. Deres utrettelige hender drev sine sverd ned i brystene til fienden.»

Begge beretningene er enige om at muslimene som brøt seg inn i firkanten, forsøkte å drepe Martell, viss livvakt hadde omringet ham og ikke ble brutt, og slaget vippet fremdeles, da et triks som Karl hadde planlagt før slaget bar frukter han ikke i sin villeste fantasi hadde klart å forestille seg. Både de vestlige og muslimske beretninger er enige om at en gang i de hardeste kampene, begynte speidere som Martell hadde sendt til den muslimske leiren å frigjøre fanger. I frykt for å miste sitt bytte, oppgav en stor del av den muslimske hæren slaget, og vendte tilbake til leiren for å beskytte sitt bytte. I et forsøk på å stoppe det som så ut som en retrett, ble Abdul Rahman omringet og drept av frankerne, og det som startet som en omdisponering av styrker, utviklet seg til å bli en virkelig retrett da den muslimske hæren flyktet fra slagmarken den dagen. Frankerne gjenopptok sine posisjoner og hvilte der gjennom natten, i den tro at slaget ville fortsette ved daggry neste morgen.

Da muslimene ikke dukket opp til kamp dagen etter, fryktet frankerne et bakhold. Karl trodde først at muslimene forsøkte å få ham ned fra høyden og inn i åpent lende, en taktikk han ville unngå for enhver pris. Først etter betydelig rekognosering som frankiske soldater gjorde av den muslimske leiren, som ifølge begge beretningene hadde blitt forlatt i hastverk, ble det oppdaget at muslimene hadde trukket seg tilbake i løpet av natten. Teltene stod fremdeles i leiren da de muslimske styrkene satte kursen for Iberia med det de kunne bære av byttet som var igjen.

Senere avslørte de arabiske krønikene at de forskjellige generalene fra de forskjellige delene av kalifatet, berbere, arabere, [[perserriket|persere]] og langt flere, ikke kunne enes om en leder til å overta etter Abdul Rahman. De klarte til og med ikke å bli enige om hvem som skulle lede dem i kamp. Bare emiren hadde en ''fatwa'' fra kalifen, og dermed absolutt autoritet over de troende soldatene. Hæren var hentet fra hele kalifatet og var komplisert satt sammen av forskjellige nasjonaliteter, etnisiteter og forutinntatthet i forhold til politikk, rase og etnisitet. Personlighetene i hæren trakk seg med emirens død tilbake. Hæren kunne antagelig fremdeles ha beseiret frankerne, men manglet en til å lede dem.

Martells evne til å få Abdul Rahman drept da han kunne, under en tilbaketrekning han nøye hadde planlagt skulle skape forvirring i slagets høydepunkt, kombinert med årevis av hard trening av sine menn for å gjøre det som var antatt å være umulig, gav Martell en unik plass i historien som Europas redningsmann og en briljant general i en tidsepoke som ikke er kjent for dens generaler. Martells frankere, nesten hele infanteriet uten rustning, klarte å stå imot ryttere med brynjer, uten hjelp fra buer eller skytevåpen, en bragd som nesten mangler sidestykke i middelaldersk historie.