Redigerer Kalmarunionen (avsnitt)

==Endelig oppløsning==
[[Fil:Flag of the Kalmar Union.svg|thumb|left|Kalmarunionens flagg|167x167pk]]
De siste restene av Kalmarunionen vedvarte til avslutningen av den danske borgerkrigen, [[grevefeiden]]. I 1536 fastslo kong [[Christian III av Danmark og Norge|Christian III]]s [[håndfestning]] med det danske riksrådet at Norge skulle være en dansk provins, og Norges riksråd ble avskaffet uten å være rådspurt. Men Norges formelle status som eget kongerike ble opprettholdt, fordi det var i Oldenburg-dynastiets interesse å bruke det norske arvekongedømmet som argument for at tronarvingene til Norge burde velges til danske konger. Norge beholdt noen separate institusjoner og sitt eget rettssystem, men ble i hovedsak fullstendig integrert i helstaten [[Danmark-Norge]] og styrt fra hovedstaden [[København]].

I 1814 ble kongen av Danmark-Norge gjennom [[Kielfreden]] tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige, men Danmark beholdt de gamle norske skattlandene [[Færøyene]], [[Island]] og [[Grønland]]. Kieltraktaten vakte imidlertid motstand i Norge, og stattholderen og tronarvingen prins [[Christian VIII|Christian Frederik]] stilte seg i spissen for en norsk uavhengighetsbevegelse. Han sammenkalte en grunnlovgivende forsamling som erklærte landet uavhengig, vedtok en liberal konstitusjon og valgte ham til konge av Norge. Etter en kort krig sommeren 1814 godtok den svenske kongen forhandlinger. Disse forhandlingene førte til [[Mossekonvensjonen]], hvor Norges formelle selvstendighet ble anerkjent innenfor en personalunion med Sverige. Norge beholdt Grunnloven med de forandringer som var nødvendige for [[unionen mellom Sverige og Norge|unionen]], og en felles konge med Sverige.