Redigerer Jurist (avsnitt)

== Historikk == 
I vestlig tradisjon var det opprinnelig ikke noe skille mellom juristutdannelsen og utdannelse i [[retorikk]] og [[politikk]]. Evne til veltalenhet i de klassiske språk i forsamlinger var den viktigste ferdigheten som jurister ble drillet i. Innføringen av [[kristendom]]men i Europa førte til at romerretten ble systematisert og bevart, samtidig som latinen beholdt sin særstilling som språk. Det oppsto et skille mellom kirkerettsjurister, som utøvde [[kanonisk rett]], og verdslige jurister. I det føydale samfunn var kirkeretten dominerende, siden juridisk og politisk makt i stor grad ble utøvd innen gods. Fremveksten av sterke stater i Europa økte etterspørselen etter juridisk utdannede personer.

I [[Danmark-Norge]] begynte kongemakten å besette statsadministrasjonen med jurister etter innføringen av [[enevelde]] på slutten av 1600-tallet. Dette falt sammen med en omfattende profesjonalisering av statsadministrasjonen i det hele tatt. På 1700-tallet og frem til slutten av 1800-tallet var eksamener og pensum dominert av [[latin]]. Jurister hadde de fleste og viktigste jobbene i statsadministrasjonen, og først i etterkrigstiden ble [[økonom]]er og [[samfunnsviter]]e mer tallrike i departementer. 11 av 34 norske [[Norges statsminister|statsministre]] har hatt juristutdannelse.

Det har eksistert mange ulike former for grader i jus ved europeiske universiteter. Tradisjonelt ble [[doktorgrad]]en brukt i fagene teologi, jus og medisin, og tidligere kunne en jurist ofte omtales som «doktor» til vanlig (doktorgraden var ikke en forskningsgrad på samme måte som i dag). Dette avspeiles gjennom at den vanligste graden for en jurist i USA er ''Juris Doctor'' (forkortet JD). Den eldre bruken av «doktor» som en generell tittel for en jurist tilsvarte bruken av tittelen for leger i uformell språkbruk.

I Danmark-Norge ble graden [[cand.jur.]] innført ved [[Københavns Universitet]] i 1736, og videreført på grunnlag av den felles dansk-norske graden ved etableringen av [[Det Kongelige Frederiks Universitet]] i [[Oslo|Christiania]] i 1811, opprinnelig med samme studieordning og gradsforskrift som den som gjaldt ved Københavns Universitet. Graden ble i Norge fra 2004 gradvis erstattet av graden [[master i rettsvitenskap]] som ledd i [[Bologna-prosessen]]. Det er ingen betydelig forskjell på omfanget av cand.jur. og master i rettsvitenskap i Norge, ettersom studieåret samtidig ble lengre. I Danmark der studiet har samme omfang som i Norge er gradsbetegnelsen fortsatt cand.jur. I lys av at både Danmark og Sverige har beholdt «kandidat»-betegnelsen, og at betegnelsen også er beholdt i Norge for de to andre tradisjonelle embetsstudiene (teologi og medisin) samt i psykologi, har det også i Norge vært foreslått å beholde cand.jur.-graden eller eventuelt gi den som en sidetittel til dem med mastergrad i rettsvitenskap (tilsvarende bruken av siviløkonom som sidetittel for personer med ulike mastergrader) for å fremme nordisk standardisering, fordi gradsbetegnelsen har så lang tradisjon og fordi cand.jur også fungerer bedre som en kortere og godt etablert tittel. Både cand.jur. og master i rettsvitenskap omtales også som «juridisk embetseksamen», både i dagligtale i juristmiljøet og i enkelte formelle sammenhenger, f.eks. i advokatforskriften som omtaler begge gradene med denne fellesbetegnelsen.

Det er i første rekke gradene cand.jur. og master i rettsvitenskap som kvalifiserer for juridiske stillinger, dvs. stillinger jurister har enerett på hovedsakelig innen rettsvesenet. Jurister har i utgangspunktet enerett på å yte rettshjelp i Norge (domstolloven § 234). På visse vilkår kan advokater med bevilling fra andre EØS-land oppnå norsk advokatbevilling dersom de dokumenterer jevngode kunnskaper om norsk rett gjennom bestått egnethetsprøve ved Universitetet i Oslo; personer med «tilsvarende utdannelse» som norsk master i rettsvitenskap fra annet EØS-land kan også få autorisasjon som advokatfullmektig. Å beherske norsk er nødvendig for å bestå egnethetsprøven. For dommerembeter og dommerfullmektigstillinger stiller domstolloven krav om en av de to norske gradene, cand.jur. eller mastergrad i rettsvitenskap.<ref>[https://www.domstol.no/globalassets/upload/da/domstol.no/om-domstolene/innstillingsradet/dokumenter/dommerprofil_120117.pdf Dommerprofil for de alminnelige domstoler] (pdf). På nettstedet domstol.no.</ref> De fleste som oppnår norsk advokatbevilling eller autorisasjon som advokatfullmektig med utenlandsk utdannelse er utdannet jurister i Danmark eller Sverige, innenfor rettssystemer som ligner det norske; det er i teorien mulig for ikke-skandinaviske jurister fra andre EØS-land å oppnå norsk advokatbevilling, men det vil kreve en betydelig innsats med tilegnelse av norske juridiske kunnskaper og språkferdigheter.