Redigerer Josef Stalin (avsnitt)

== Unge år og utdanning ==

=== Radikalisering på presteseminaret i Tbilisi ===
[[Fil:Stalin 1894.jpg|thumb|Presteseminarets foto av Josef Dzjugasjvili (1894).]]
Avsluttende eksamen i Gori tok han med utmerkelse og han ble tatt opp ved presteseminaret i Tbilisi. Seminaret hadde undervisning på universitetsnivå og var den eneste universitetsutdanningen i Georgia og den lokale intelligensen hadde stort sett bakgrunn fra seminaret. Josef Dzjugasjvili begynte på det [[den russisk-ortodokse kirke|russisk-ortodokse]] [[presteseminar]] i [[Tbilisi]] i 1894. Seminaret ble drevet av munker. En av hans medstudenter der beskrev livet på seminaret som trist og ensformig der de var innsperret i en mellomting mellom kloster og kaserne. Tsarens inspektører hindret dem i å lese georgiske bøker og aviser for holde sosialistiske eller nasjonalistiske ideer i sjakk. Ett år før Dzjugasjvili kom til seminaret ble 87 studenter utvist etter å streiket med krav blant annet om undervisning i georgisk litteratur.<ref name="Fishman" /><ref name="Deutscher" />{{rp|side=18-25}} Selv om hans mor ville at han skulle bli prest (et håp hun holdt ved live også etter at han ble Sovjetunionens leder), var det ikke noe personlig prestekall som hadde bragt ham til seminaret. Undervisningsinstitusjonen var en av de få tilgjengelige i Georgia på denne tiden, siden man i det russiske keiserriket på 1800-tallet måtte reise til Moskva eller St. Petersburg for å studere ved et universitet.<ref name="universitet-russland" /> Moren hadde ikke råd til å holde sønnen ved seminaret og skolestyreren og sognepresten i Gori skaffet et stipend til den begavede gutten.<ref name="Deutscher" />{{rp|side=18-20}}

Seminaret var en religiøs institusjon, men avgrenset ikke sin læreplan til teologi. Det tiltrakk seg overklassegeorgiere fra hele området, og mange av dem var åpent ute etter noe annet enn presteutdannelse. Lærekreftene og ledelsen bestod av relativt strikte russisk-ortodokse prester, mens store deler av studentmassen var sekulært sinnede og ofte radikale ungdommer. Noen år før Josef Dzjugasjvili begynte der hadde det vært et antall voldelige utskeielser. Studentene hadde streiket, og en rektor var blitt drept. Men de fem årene Dzjugasjvili studerte der var relativt rolige. Skjønt under overflaten boblet det med radikale idéer. I oktober 1895 publiserte Dzjugasjvili sitt første dikt i det georgiske tidsskriftet Iberya under pseudonymet Soselo, trolig for å holde identiteten skjult for skoleledelsen.<ref name="Deutscher" />{{rp|side=18-25}}

På seminaret var Dzjugasjvili en ledende debattant som var kunnskapsrik, polemisk og standhaftig, men han tålte lite å bli overskygget av andre. Han ble hissig og furten ved nederlag i debatter og hevnet seg med sladder og baktalelser. Han beskrives som en vanskelig kamerat i skoledagene.<ref name="Deutscher" />{{rp|side=26}}

[[Fil:Tiflis.jpg|thumb|left|[[Tbilisi]] sent på 1800-tallet.]]

Da Josef Dzjugasjvili i en alder av 15 år avsluttet sitt annet studieår ved seminaret, kom han i kontakt med de hemmelige [[Marxismen|marxistiske]] kretsene i seminarmiljøet. Han oppsøkte bokhandelen til en viss [[Nikolai Semjonovitsj Tsjsjeidse|Tsjsjeidse]], der unge radikale fikk tak i venstreorienterte verk. Det finnes en nedtegnelse fra seminarets stedfortredende oppasser fra 1897 der det fremgår at han flere ganger hadde grepet Dzjugasjvili med forbudte bøker: [[Charles Jean Marie Letourneau]]s ''Folkenes litterære utvikling'', ''Sjøens arbeidere'', og [[Victor Hugo]]s ''1793'' og ''Havets slaver''. Han leste også [[Balzac]] og Marx.<ref name="Fishman" /> Han leste blant annet ''Vanity Fair'' av [[William Makepeace Thackeray]] i russisk oversettelse.<ref name="Deutscher" />{{rp|side=26}} I alt ble han tatt på fersk gjerning med slikt 13 ganger.

Dzjugasjvili sluttet seg i 1898 til den første georgiske sosialdemokratiske organisasjon. Han var da 18 år. Organisasjonen ble kalt ''Messame-Dassi-gruppen'' («Den tredje gruppen»), og ble ledet av [[Noe Sjordania]] (også omtalt som Noah Jordania), Nikolai Semjonovitsj Tsjsjeidse og G. Zereteli. Senere ble disse lederne ''[[mensjevikene|mensjeviker]]''.<ref name="Deutscher" />{{rp|side=36-40}}

Josef Dzjugasjvili begynte på denne tiden å agitere for marxismen. I 1898 ledet han en studiesirkel for arbeidere. På denne tiden studerte han også [[Georgij Valentinovitsj Plekhanov]]s verker og de første av [[Lenin]]s skrifter. I 1898 trådte han offisielt inn i [[Russlands sosialdemokratiske arbeiderparti]].

Denne virksomheten gikk hånd i hånd med at han fullstendig tapte interessen for prestestudiene. Sjordania hadde forsøkt å få ham til å stå løpet ut og fullføre utdannelsen, men forgjeves. I slutten av mai 1898 ble han utvist fra presteskolen,<ref name=":0">{{Kilde oppslagsverk|tittel=Josef Stalin|url=http://snl.no/Josef_Stalin|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2019-05-31|besøksdato=2019-11-23|språk=no|fornavn=Ådne|etternavn=Goplen}}</ref> rett før han ville ha fullført sin utdannelse, fordi han forsømte å dukke opp til sine eksamener i vårsemesteret. Selv hevdet han senere å ha blitt kastet ut fordi han drev marxisitisk propaganda. Da han forlot seminaret var hans sosialistiske ideer vage og lite utviklet.<ref name="Deutscher" />{{rp|side=32-43}}

Selv om han vendte ryggen til sin kirkelige formasjon og utdannelse, var det noen trekk ved den som ble hengende ved ham: Det kan tenkes at hans glede over storslagne oppvisninger var en gjenklang av hans befatning med [[liturgi]], og det hevdes også at hans metodiske, logiske intellekt var formet av den metodikk som ble benyttet i den [[teologi]]ske undervisningen der.

=== Etter utvisningen fra presteseminaret ===
[[Fil:Stalin 1902.jpg|thumb|Josef Dzjugasjvili (1902).]]
De første årene etter seminaret var vesentlige i hans politiske utvikling.<ref name="Deutscher" />{{rp|side=43}} Etter seminaret arbeidet han et par år som kontorist ved observatoriet i Tbilisi.<ref name=":0" /> Han forlot stillingen som kontorist i mai 1901, da han var nær ved å bli arrestert på grunn av sitt arbeid i den politiske undergrunn. Han arbeidet som propagandist for det sosialdemokratiske arbeiderparti, og organiserte under dekknavnet ''Koba'' blant annet streiker og demonstrasjoner blant jernbanearbeiderne. I 1901 ble hans første artikler trykket i undergrunnstidsskriftet ''Brdzola'' («Kampen»), som ble utgitt i [[Baku]].

Høsten 1901 ble Dzjugasjvili sendt av den sosialdemokratiske komite i Tbilisi til Batumi for å drive propaganda blant arbeiderne. Batumi hadde vokst raskt som industriby særlig på grunn av Rotschild-konsernets oljevirksomhet der. Han brukte dekknavnet Koba på denne tiden. Han ble 18. april 1902 arrestert for første gang, fordi han hadde ansporet til en arbeiderdemonstrasjon i den georgiske byen [[Batumi]].<ref name="Deutscher" />{{rp|side=55}} Politiet hadde ikke særlige beviser mot ham og han ble derfor «administrativt» deportert til [[Sibir]] i november 1903 med varighet på 3 år. Dzjugasjvili skulle sendes til landsbyen Novaja Ude i [[Irkutsk]]-provinsen øst i Sibir. Reisen tok en måned og straks etter ankomst klart han med undergrunnsbevegelsens bistand å flykte i forbindelse med uroen før [[Den russisk-japanske krig|krigen mot Japan]]. Han var tilbake i Tbilisi tidlig i februar 1904 etter krevende reise gjennom kulden i Sibir. Rett før han kom tilbake til Tbilisi var [[Lev Kamenjev]] på besøk i byen og Kamenjev kom tilbake sommeren 1904.<ref name="Deutscher" />{{rp|side=65-68}} Han satt fengslet flere måneder i Baku i 1908 sammen med Serge Ordjonikidze. Mellom 1907 og 1917 tilbragte han syv år i fengsel, i forvising i Sibir eller på flukt.<ref name="Deutscher" />{{rp|side=80, 102}} 

I 1904 giftet han seg med ''Jekaterina Svanidse''. Hun døde i 1907 av [[tuberkulose]], noe som synes å ha gått hardt inn på ham. De hadde en sønn sammen.<ref name="Fishman" />{{rp|side=29}}

===Lenin og bolsjevismen===
Noen måneder etter flukten i 1904 bestemt han seg for å støtte Lenin og mot slutten av 1904 agiterte han ivrig for bolsjevismen. Senere hevdet hans offisielle biografer at han hadde sluttet opp om Lenin før deportasjonen i 1903, mens andre (blant andre Trotskij) påsto at han var mensjevik. Trolig hadde han ikke sluttet seg til noen av gruppene før senere.<ref name="Deutscher" />{{rp|side=66-72}} Mens han satt fengslet eller var forvist, var det sosialdemokratiske parti blitt splittet i to fløyer som følge av partikonferansen i [[London]] i 1903. De to fløyene fikk betegnelsen ''[[mensjevikene]]'' og ''[[bolsjevikene]]'', de sistnevnte anført av [[Vladimir Lenin]].  Han ble en tilhenger av Lenins doktrine om et sterkt sentralistisk parti ledet av profesjonelle revolusjonære.{{tr}} 

I 1905 møtte han for første gang Lenin, under den allrussiske bolsjevikkonferansen i [[Tammerfors]] som da var innenfor det russiske imperiet. Dette var første gang han besøkte den europeiske delen av Russland. Han spilte ikke noen viktig rolle under konferansen hvor han brukte dekknavnet Ivanovitsj. Han innledet ikke vennskap med Lenin, men ble kjent med flere person som ble av betydning senere blant andre Losovski og Borodin. Stalin hadde vært mot deltakelse i demokratiske valg til Dumaen og han ble forbauset da Lenin i Tammerfors gikk inn for deltakelse i valg.<ref name="Deutscher" />{{rp|side=84-86}} I denne førrevolusjonære tiden markerte ikke Dzjugasjvili seg som teoretiker, men som en dyktig organisator. Etter [[1905-revolusjonen]] ble han en av anførerne av «kampkvadronene» som blant annet ranet banker for å finansiere bolsjevikpartiets virksomhet. Det mest berømte av hans bankran ble gjennomført 13. juni 1907 i den russiske riksbanks filial i Tbilisi. Stalin planla ranet ved at han i flere måneder hadde bearbeidet to av bankens ansatte og fikk en dag tips om at en stor pengetransport var på vei. Mannen på innsiden skal ha vært samarbeidsvillig fordi han beundret Stalins lyrikk. Stalins gjeng gjennomførte ranet med bomber og skytevåpen, Stalin holdt seg trolig i bakgrunnen under operasjonen. Ranet vakte stor oppsikt og ble slått opp i britiske og franske aviser. Ingen av ranerne ble tatt og [[Okhrana]] visste ikke hvilken organisasjon ranerne tilhørte. Okhranas arkiver viser at omkring 40 personer ble drept, avisene var sensurert og rapporterte ikke slike detaljer.. Byttet var på minst 250&nbsp;000 [[rubel|rubler]]. Utbyttet fra ranet ble brukt til å finansiere Lenins arbeid. Stalin hadde talent for organisering av attentat og ran, som han gjennomførte med vekt på detaljer og hemmelighold, og han ble bolsjevikenes viktigste inntektskilde.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=The Outlaws of “Putinia”|publikasjon=International Journal of Intelligence and CounterIntelligence|doi=10.1080/08850607.2019.1565591|url=https://doi.org/10.1080/08850607.2019.1565591|dato=2019-04-03|forfattere=|fornavn=Marian K.|etternavn=Leighton|via=|serie=2|bind=32|hefte=|sider=409–414|issn=0885-0607|besøksdato=2020-05-02|sitat=Josef Dzhugashvili, the future Stalin, made common cause with the “thieves” during the period predating the Russian Revolution in 1917. He organized bank robberies and stagecoach ambushes to raise money for the Bolshevik Party. One of his most notorious exploits was an attack in 1907 on a stagecoach carrying cash to the Imperial Bank in Tbilisi in his native Georgia. Almost 40 people were killed by the gangsters’ gunfire and improvised grenades.}}</ref><ref>Montefiore, S. S. (2008). ''Young Stalin.'' Vintage, s. 7.</ref><ref name="Wynn2010">Wynn, C. (2010). Young Stalin. By Simon Sebag Montefiore. ''Slavic Review,'' 69(4), 1009-1010. «We learn, for example, that in addition to being the tough leader of a street gang as a  youth, he was a voracious reader and published poetry that was widely read in Georgia. Most surprisingly, he was often hired to sing at weddings because of his beautiful tenor voice. Stalin's sex life gets considerable attention.»</ref><ref name="Fishman" />{{rp|side=225}}

===Arrestasjoner og forvisninger til Sibir===
I mars 1908 ble han arrestert og ble i september dømt til 2 år i Sibir, han rømte i juni 1909 og reiste tilbake til Baku. I mars 1910 ble han arrestert og flyktet fra Sibir i juli 1911. Han ble anholdt på nytt i september 1911 noe som hindret ham i å delta på bolsjevikenes konferanse i Praha 5. januar 1912. I mai 1912 kom han tilbake til St. Petersburg. I juli 1912 ble han sendt til Vest-Sibir og flyktet tilbake til St. Petersburg i september, en dag skal han ganske enkelt ha gått om bord på en elvedamper og tok toget videre til Tomsk der han skaffet seg dokumenter under navnet Stefan Papadopulos. I desember 1912 forlot han Russland for å delta på en partikonferanse i Galicia. Han kom tilbake til St Petersburg i februar 1913 og møtte [[Molotov]] (født Skrjabin) for første gang.<ref name="Fishman" />{{rp|side=37-40, 225-226}} (Molotov var Stalins nærmeste allierte fra tidlig 1920-tall og Stalins fortrukne etterfølger.<ref>Kun, M. (2003): ''Stalin – An Unknown Portrait'', Central European University Press, Budapest.</ref>) 

I mars 1913 ble han arrestert og dømt til fire år i Nord-Sibir. Reisen til Kostino i Nord-Sibir varte fra april til juni. Fra Kostino, hvor de antatt farligste fangene ble holdt, sendte han brev med planer for partiets videre kamp. Et av brevene ble oppdaget og han ble sendt lengre nord til et øde sted sammen med [[Jakov Sverdlov]]. Fra dette stedet var det vanskelig å flykte blant annet fordi dokumentene ble kontrollert ustanselig. Midt under første verdenskrig hadde tsaren stadig behov for flere soldater og Stalin ble vurdert til militærtjeneste og avvist som uskikket. Det er uklart om han ble avvist fordi han var bolsjevik eller fordi føttene og en arm var misdannet. Han klarte mot slutten av krigen å skaffe seg dokumenter under navnet Pjotr Galkin og gikk i dekning under de tiltagende kaotiske forholdene i landet. Etter Februarrevolusjonen i 1917 utstedte [[Den russiske provisoriske regjering]] amnesti for alle politiske fanger. Han kunne da for første gang på 18 år reise til St. Petersburg under eget navn.<ref name="Fishman" />{{rp|side=37-40, 225-226}}

Hans praktiske erfaring som organisator i undergrunnen gjorde at han ble en nyttig person for Lenins [[bolsjevikene|bolsjeviker]], og i januar 1912 ble han medlem av partiets sentralkomité. Dette ble et gjennombrudd i den politiske karrieren hans, og han ble nå en av de tolv i partiledelsen.<ref name="sentralkomité" /> I desember 1912 brukte han for første gang pseudonymet ''Stalin'' («Stålmannen»), i en artikkel han skrev for bolsjevikenes avis ''[[Pravda]]''.<ref name="tilnavnet-stalin" />

For å kunne pleie kontakten med Lenin, som da oppholdt seg i landflyktighet i [[Sveits]], og for å unnslippe tsarens politi, flyktet han i desember 1912 til [[Østerrike-Ungarn]]. Der tilbragte han noen måneder i [[Kraków]] og [[Wien]]. Våren 1913 kom han tilbake til Russland.{{tr}} 

[[Fil:Stalin in exile 1915.jpg|thumb|Stalin under det indre eksil i 1915.]]

Kort etter han var kommet til [[St. Petersburg]] ble han den 7. mars 1913 arrestert på nytt. Fra 1913 til 1917 var han igjen forvist til indre eksil i [[Sibir]].

For de mange vellykkede fluktene er det blitt fremsatt en rekke teorier.

En mulig grunn kan være dårlig organisering av de tsaristiske politistyrker. Forfølgelsen av revolusjonære var nokså halvhjertet. For de bolsjevikene som valgte å flykte fra sitt indre eksil, var det for eksempel ikke forbundet med særlig risiko å benytte vanlige kommunikasjonsmidler. De revolusjonære som ble arrestert, lot seg uten motstand føre til forvisningsstedet, og dagen etter kunne de legge ut på hjemreisen. Dersom de ble borte lenge, var det gjerne selvvalgt: Man hadde fri kost og losji på forvisningsstedet, og fikk til og med romslig med lommepenger. Dersom en revolusjonær var i pengeknipe, var det rett og slett fristende å la seg arrestere.

Noen historikere{{Hvem}} har hevdet at Stalin på denne tiden var en tsaristisk spion og infiltrator, men det finnes ingen pålitelige dokumenter som gjør dette troverdig.

Stalins siste og mer langvarige forvisningsopphold må også ses i sammenheng med [[første verdenskrig]]. Han fryktet at han ved neste arrestasjon kunne bli innrullert i den russiske hær og sendt til fronten.