Redigerer Jakob Sande (avsnitt)

=== Oslo === 
Høsten 1946 begynte Jakob Sande som lektor på [[Ullern videregående skole|Ullern gymnas]] i [[Oslo]]. Også i Oslo mistrivdes han, og han skal ha vært en ensom mann. Som lærer gikk det nedover med ham i løpet av tiden han jobbet der. I starten skal han ha vært en interessant lærer som gjerne leste dikt, men etter noen år var han sterkt preget av [[alkoholisme|alkoholmisbruk]] og kom ruset på jobb i tillegg til at han var mye borte.<ref>Ove Eide, side 326-328</ref> Til tross for at han mistrivdes i jobben hadde han den helt fram til 1965. Han ville gjerne livnære seg som forfatter, men fikk først Statens arbeidsstipend i 1963, og da var helsen hans for dårlig til at han kunne nyttegjøre seg av stipendet til videre produksjon.<ref>Ove Eide, side 331</ref> I 1966 ble han tildelt [[Doblougprisen]] sammen med den svenske forfatteren [[Tage Aurell]]. Forfatterne fikk 15 000 kroner hver.<ref>Ove Eide, side 269</ref>

Da Sande flyttet til Oslo flyttet han også fra familien i Fredrikstad, og i årene han bodde i Oslo hadde han langvarige forhold til to andre kvinner.<ref>Ove Eide, side 276-278</ref>

I Oslo var han aktiv i foreningen [[Visens venner]], som var et viktig miljø for Sande der han traff likesinnede. Denne foreningen ble stiftet i 1944 og var en interesseforening for inviterte medlemmer. Jakob Sande ble tatt opp som medlem 29. oktober 1945 etter å ha blitt anbefalt av [[Knut Tvedt]] og [[Jacob Brinckmann]]. Han var på sitt første møte 30. november samme år og sang da egne viser. I begynnelsen var han ikke på så mange møter, noe som var mot reglementet i foreningen, men mot slutten av tiåret ble han mer aktiv, og utover på femtitallet var han med på rundt halvparten av møtene. I 1948 var han med på radioopptak for [[NRK]] sammen med foreningen, og han sang da sin egen sang, «Voggevise». Utover i 1960-årene ble Visens venner viktigere for Sande, og han var på mange møter og bidro aktivt med høytlesninger. Visene hans ble også brukt av andre medlemmer. Da [[Ivar Medaas]] og [[Geirr Tveitt]] ble medlemmer i 1962, sang begge Sande-viser. Da Sande døde i 1967, ble han hyllet med opplesing av et dikt skrevet til minne om ham av [[Hartvig Kiran]] samt omtale i årsmeldingen.<ref>Ove Eide, side 332-337</ref>

Det var også gjennom Visens venner Sandes dikt nådde ut til et stort publikum i form av [[visesang]]. [[Kurt Foss]] og [[Reidar Bøe]] gav ut mange viser med tekst av Sande, blant annet «Kallen og katten», «[[Vesle Daniel|Då Daniel drog]]» og «Sjømannsvise». I 1961 gav Geirr Tveitt og Ivar Medaas ut «Hestehandlarar» og «Drama», sanger som ble svært populære blant annet i ''[[Ønskekonserten]]''. [[Alf Cranner]] gav i 1964 ut platen ''[[Både le og gråte]]'' der alle de femten sangene hadde tekst av Sande. Sandes tekster ble også tatt med i flere visebøker på denne tiden.<ref>Ove Eide, side 337-338</ref>

Sandes sekstiårsdag ble markert på flere hold. Både Sunnfjordlaget og Gudbrandsdalslaget hyllet ham med festkveld, og Sunnfjordlaget gjorde ham også til æresmedlem. I mange aviser var det intervjuer av større eller mindre lengde. Bondeungdomslaget i Oslo arrangerte en stor fest for ham 30. november, og Visens venner markerte ham med et radioprogram 1. desember. I Dale hadde man festkveld på ungdomsskolen og avduket en [[byste]] av Sande dagen etter.<ref>Ove Eide, side 270</ref>

Årene i Oslo var også produktive med tanke på bokutgivelser. I 1946 kom en ny novellesamling; ''Skarlagensnora'', som inneholdt ti noveller. Samlingen ble godt mottatt, særlig trakk anmelderne fram barnenovellene hans.<ref>Ove Eide, side 293</ref> Diktsamlingen ''Korn og klunger'' kom ut i 1950 og førte inn nye perspektiver i Sandes forfatterskap da han her skrev om datteren sin. Fem år senere kom diktsamlingen ''Sirius'' til varierte anmeldelser<ref>Ove Eide, side 295-298</ref>, og i 1961 kom hans siste diktsamling; ''Det kveldar på Kobbeskjer''. Anmelderne mente denne samlingen viste at det hadde gått nedover med Sande og at det var en ujevn samling.<ref>Ove Eide, side 298-303</ref> 

I forbindelse med Gyldendals 25-årsjubileum i 1950 gav de ut en samling Sandedikt under tittelen ''Dikt i utval'', der Jakob Sande hadde plukket ut 87 dikt. I 1956 gav Gyldendal ut Sandes dikt i samlet utgave. ''Dikt i samling'' møtte anmeldere som pekte på at bredden i Sandes forfatterskap var større enn det man kunne få inntrykk av gjennom visene som var populære på denne tiden. Gyldendal ville gi ut en ny samlet utgave av Sandes dikt i 1965, men mente da at kostnadene ville bli for store om man trykket alle diktene hans og bad han gjøre et utvalg. Sande tok da ut 49 dikt slik at det som senere ble utgitt under tittelen ''Dikt i samling'' og kom i mange opplag, i realiteten var et utvalg av diktene hans.<ref>Ove Eide, side 303-309</ref>