Redigerer Ivar Aavatsmark (avsnitt)

== Forsvarsminister ==
[[Fil:Otto Blehrs andre regjering (1922).jpg|thumb|[[Otto Blehrs andre regjering]] våren 1922. Foran fra venstre: [[Johan Ludwig Mowinckel]] og [[Otto Blehr]]. Bak fra venstre: Aavatsmark, [[Rasmus Olai Mortensen]], [[Håkon Five]], [[Arnold Holmboe]], [[Martin Olsen Nalum]], [[Ole Monsen Mjelde]] og [[Lars Oftedal (1877–1932)|Lars Oftedal]]. {{Byline|Karl Korneliusson Kleppe}}]]

Aavatsmark ble, etter historiker [[Nils Ivar Agøy]]s vurdering, forbigått til posten som forsvarsminister både ved regjeringsdannelsen i 1913 og etter at [[Hans Vilhelm Keilhau]] gikk av i 1914. Agøy mente at dette kunne skyldes at [[Gunnar Knudsens andre regjering|Knudsens regjering]] ville beholde en pålitelig partikollega som kommandant i [[Trøndelag]] grunnet revolusjonsfrykten.<ref name="nbl" /> [[Rudolf Peersen]] gikk av som forsvarsminister i juni 1919, etter bare tre måneder i embetet, og Aavatsmark tiltrådte den 17. juni. Regjeringen gikk av 21. juni 1920, men Aavatsmark ble på nytt forsvarsminister i [[Otto Blehrs andre regjering]] fra 22. juni 1921 til 6. mars 1923, etter at [[Otto Blehr]] ganske uventet ble statsminister for andre gang. Aavatsmark stilte ikke til gjenvalg til Stortinget i 1921, som også ble et svært dårlig valg for Venstre ettersom [[Senterpartiet|Bondepartiet]] gjorde sitt inntog.<ref name="nh" />

I 1919 ble [[Folkeforbundet]] opprettet som følge av [[Versaillestraktaten]], og Norge skulle bli ett av de landene som var med hele tiden fra grunnleggelsen til inkorporeringen i [[FN]] i 1946. Det var i blant andre Aavatsmarks ånd at Norge gikk inn for nedrustning og å holde fast ved den tradisjonelle nøytraliteten.<ref name="nf 326">{{Kilde bok|forfatter=Hobson, Rolf og Kristiansen, Tom|år=2001|tittel=Norsk forsvarshistorie|bind=3|utgivelsessted=Bergen|forlag=Eide forlag|side=326–330}}</ref>

Aavatsmark måtte ta stilling til om Forsvarets hemmelige revolusjonsberedskap, militær bevoktning av streikebrytere og andre av Forsvarets maktmidler kunne settes inn mot «indre fiender».<ref name="nbl" /> Som statsråd fastsatte han for første gang egne regler for Forsvaret i urolige tilstander. Han mente at Forsvaret burde kunne samarbeide med frivillige, privatpersoner såvel som organisasjoner, i innenrikspolitiske stridigheter, men samtidig – i hemmelighet – at [[Hans Majestet Kongens Garde]] ikke burde rekruttere fra eksempelvis større industriarbeidsplasser for å unngå potensielt revolusjonære elementer.<ref name="nbl" /> Fra 1920 hadde den revolusjonære holdningen blant mange i [[arbeiderbevegelsen]] ebbet ut, men eksempelvis [[Splittelsene i Arbeiderpartiet 1918-1923|dannelsen]] av [[Norges Kommunistiske Parti]] i 1923 medførte at Aavatsmarks oppdemming overfor den ytre venstreside fortsatt var aktuell.<ref name="nh" />

Hans tid som forsvarsminister ble allikevel preget av mellomkrigstidens nedprioritering av Forsvaret. Selv om mange snakket om Forsvarets betydning, var egentlig ingen partigrupper på Stortinget villige til å bevilge de midlene som faktisk var nødvendige.<ref name="nf 326" /> Dessuten var datidens politikere og offiserer opptatt av andre typer trusselbilder, slik som sosialistisk revolusjon, snarere enn den type klassiske angrepskrig som Norge senere ble utsatt for 9. april 1940.<ref name="nf 326" /> Dessuten gjennomgikk militær teknologi og doktrine grunnleggende endringer i perioden 1905–1940, og en opprustning i takt med dette ville være svært kostbar for et lite [[industrialisering|industrialisert]] land som Norge.<ref name="nf 326" /> I praksis ble Aavatsmarks oppgave å sørge for et fungerende forsvar innenfor minimale økonomiske rammer og en tilbakeskuende militsideologi.<ref name="nf 326" />