Redigerer Italia (avsnitt)

===Risorgimento: Italias samling (1796–1870)===
{{Utdypende artikkel|Italias samling}}
[[Fil:With Victor Emmanuel.jpg|miniatyr|venstre|[[Victor Emmanuel II av Italia|Victor Emmanuel II]] møtte [[Giuseppe Garibaldi]] i nærheten av Teano]]
[[Fil:Camillo Benso di Cavour 1864 by Francesco Hayez 041.jpg|miniatyr|[[Camillo Benso di Cavour]] lyktes med teft, diplomati og manipulering å få Italia samlet og modernisert.{{byline|type=Malt av|Antonio Ciseri}}]]
Da Italia ble erobret av Napoleons styrker, fulgte som et biprodukt at 110 delegater i Lombardia fikk skrive en grunnlov basert på maktens tredeling, at franske styrker dannet [[Den cisalpinske republikk]] og at, med fransk hjelp, italienske nasjonalister teoretiserte over hva som var den beste styreformen i et samlet Italia.<ref>Side 63–67, Adrian Lyttleton: «The National Question in Italy» i ''The National Question in Europe in Historical Context'' av Mikuláš Teich og Roy Porter, Cambridge University Press, Cambridge (Storbritannia), 1993 (opptrykk 1998)</ref> Napoleons styrker ble midlertidig kastet ut av Italia, og da de kom tilbake, valgte Napoleon å samle mesteparten av nordøst-Italia og [[Emilia-Romagna]] til [[Napoleons italienske kongedømme|Kongeriket Italia]] med hans adoptivsønn [[Eugène de Beauharnais]].<ref>Side 70, Lyttelton</ref>

Etter [[Wienerkongressen]] i 1815 ble Italia redusert til de enkelte delene igjen. Østerrike forbød møtevirksomhet og slo ned på ytringsfrihet, og samling virket svært lite sannsynlig.<ref>Side 67 i B.A. Haddock: «Italy: independence and unification» i samlingen ''Themes in Modern European History'' av Bruce Waller (red.), Routledge, London 1990, opptrykk 1998</ref> Imidlertid eksisterte det flere ulovlige nasjonalistbevegelser, med mislykkede opprør i 1821 og 1830.<ref>Side 173–176, Cassina Wolff</ref> Det ble klart at en manglende felles plattform og handlingsplan var delvis skyld for den mislykkede samlende effekten nasjonalisme hadde. I tiden frem til 1848 var det særlig tre forsøk på å enes om en felles nasjonalistisk plattform: [[Giuseppe Mazzini]]s revolusjonære republikk, [[Vincenzo Gioberti]]s katolske konføderasjon eller [[Caesare Balbo]]s konservativt moderate konstitusjonelle monarki<ref>Side 178–179, 183, Cassina Wolff; Side 72; 76 Haddock</ref> I 1848 gjennomførte flere italienske nasjonalister [[den første italienske frigjøringskrig]], som endte i fiasko og tap for Østerrike og [[Josef Wenzel Radetzky von Radetz|Josef Radetzky]]. [[Kirkestaten]] valgte å trekke seg under krigen på grunn av problemer med krig mot et annet katolsk land (Østerrike) og utfordringer med å jobbe tett opp mot radikale republikanere som [[Giuseppe Garibaldi]] og Giuseppe Mazzini. Giobertis linje ble dermed uaktuell<ref>Side 546, R.R. Palmer, Joel Colton: ''A History of the Modern World'', McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995; Side 189–190, Cassina Wolff</ref>

Fra 1852 av begynte [[Camillo Benso di Cavour]] å legge grunnen for samlingen av Italia gjennom modernisering av [[Kongedømmet Sardinia|Kongedømmet Sardinia-Piemonte]]. Gjennom god kontakt med engelske og franske politikere lyktes det ham å få Piemonte til å bli et sterkere og rikere land enn tidligere.<ref>Side 197–198, Cassina Wolff</ref> I tillegg lyktes det ham å få til et samarbeid på tvers av høyre-venstre-skillelinjen og heller skille mellom moderate på begge sider og fløypartiene som reaksjonære monarkister og radikale republikanere. Dette skapte stabilitet hjemme i Piemonte<ref>Side 86–87, Haddock</ref> Utenriks lyktes det ham, gjennom Piemontes deltakelse i [[Krimkrigen]] å komme [[Napoleon III]] i tale, og de to skapte en hemmelig forsvarsavtale i 1858. For at Frankrike skulle beskytte Piemonte, måtte Østerrike gå til angrep. Cavour lyktes i å provosere frem et angrep fra Østerrike, og Frankrike bekjempet Østerrikes styrker to ganger i det som senere er blitt omtalt som [[den andre italienske frigjøringskrig]]. Napoleon III var imidlertid nervøs for den revolusjonære tendensen til de mange frivillige som ble integrert inn i Piemontes hær, og dessuten begynte [[Preussen]] å bevege tropper. Han inngikk dermed en privat fred med Østerrikes keiser [[Franz Joseph]] som gjorde at Østerrike beholdt [[Veneto]] og [[Friuli-Venezia Giulia]], til Cavours store irritasjon.<ref>Side 547–548, Palmer, Colton</ref>

I fredstiden ble det gjennomført folkeavstemninger slik at Toscana, Lombardia og Emilia-Romagna ble del av Piemonte.

Cavour hadde gått av etter Napoleon IIIs fredsavtale, men han var tilbake igjen tidlig i 1860.<ref>Side 90, Haddock</ref> Da fikk han en ny utfordring. Sicilianske nasjonalister i høye posisjoner i Piemonte hadde snakket med patrioter og opprørere på Sicilia, og det ble bestemt at en ekspedisjon med omtrent {{formatnum:2000}} menn, {{formatnum:94000}} lire og gamle våpen skulle dra til Sicilia. Det ble Giuseppe Garibaldi som påtok seg rollen å gå i land der. Gruppen ble vekselvis kalt ''I Mille'' (de tusen) eller ''rødskjortene''. Cavour prøvde å stoppe planen fordi den kunne påvirke enten Frankrike eller Storbritannia til å forsvare bourbonerne, og dermed kunne all gevinsten være tapt.<ref name="tonulltre">Side 203, Cassina Wolff</ref>

Sicilianske nasjonalister igangsatte en invasjon av Sicilia, og det ble enighet om at Garibaldi skulle lede dette forsøket. Cavour var sterkt imot det fordi han fryktet det kunne påvirke sympatien han hadde vunnet fra stormaktene, og utstyrte de to tusen av Garibaldis menn med utdaterte våpen. De gikk likevel i land på Sicilia, og takket være god gerilja-taktikk, britisk Piemonte-vennlig nøytralitet og sicilianske baroners passivitet, lyktes det raskt Garibaldi å få kontroll over Sicilia. Det ble tøffere motstand på veien mot Napoli, men Garibaldi lyktes.<ref>Side 91, Haddock; Side 203–204, Cassina Wolff</ref> Garibaldi ønsket å invadere Kirkestaten, men det ville ha blitt et stort problem for diplomatiske forhold til Frankrike ettersom franske styrker beskyttet Roma. For å forhindre dette, fikk Cavour kongen av Piemonte og den symbolske lederen for opprøret, [[Victor Emmanuel II av Italia|Victor Emmanuel II]] til å ri Garibaldi imøte. Garibaldi la ned våpnene og ga Sør-Italia og Sicilia over til kongen ved Teneo.<ref>Side 91–92, Haddock</ref>

Italia ble dannet i februar 1861, og Roma ble hovedstad in absentia. Torino var de facto hovedstad inntil Firenze tok over i 1866. Samme år ble [[den tredje italienske frigjøringskrig]] en uforbeholden fiasko på slagfeltet, men den ga gode resultater. Italia samarbeidet med Preussen om å bekjempe Østerrike. Italia tapte viktige slag, og bare Garibaldi og hans alpegjergere vant noe nevneverdig. Imidlertid gikk [[Otto von Bismarck]] med på at Italia skulle få Veneto (og Friuli-Venezia Giulia) for innsatsen. Dette markerte igjen at Italia ble samlet takket være andre makter, og ikke gjennom egen innsats, Sør-Italia unntatt.<ref>Side 223–224, Cassina Wolff</ref> Dette fortsatte i 1870, da de franske troppene ble fjernet etter at [[den fransk-prøyssiske krig]] ble så brutal for franske styrker at de måtte støtte Frankrike hjemme. En sterkt overtallig italiensk hær erobret Kirkestaten og Roma den 20. september 1870.<ref>Side 225–226, Cassina Wolff</ref>