Redigerer Irene av Athen (avsnitt)

=== Avsluttet ikonoklasmen ===
[[Fil:Iren and Constantin2.jpg|thumb|Veggmaleri av Irene og hennes sønn Konstantin ved Det sjuende økumeniske konsil.]]

Irenes mest kjente handling var å avslutte politikken med [[ikonoklasme]] og tillate dyrkelse av ikoner igjen. Etter å ha valgt Tarasios, en av hennes egne forkjempere og hennes tidligere sekretær, som [[Den økumeniske patriark av Konstantinopel|patriark av Konstantinopel]] i 784, innkalte hun til to kirkemøter. Det første av disse, holdt i 786 i Konstantinopel, ble motarbeidet av tilhengerne av ikonoklasme. Det andre ble samlet i [[Nikea]] (dagens tyrkiske by [[İznik]]) i 787, opphevet formelt ikonoklasmen, og forente [[Den ortodokse kirke|den østlige kirke]] med den vestlige kirke i Roma (Se [[Andre konsil i Nikea|Det sjuende økumeniske konsil]]).<ref>Alexander (1915), s. 423</ref>

Mens det i stor grad bedret forholdet til pavedømmet i Roma, forhindret det ikke at det brøt ut krig med frankerne som tok over kontrollen av [[Istria]] og [[Benevento]] i 788. Til tross for denne tilbakegangen, var Irenes militære anstrengelser preget av en del suksess: i 782 klarte hennes general Staurakios å undertrykke slaverne på Balkan og la grunnlaget for den østromerske ekspansjonen i området. Likevel var hun stadig plaget av araberne, og i 782 og 798 måtte hun akseptere vilkårene til den respektive kalifene Al-Mahdi og [[Harun al-Rashid]].

Selv om pave Leo III aksepterte og godtok konklusjonen ved kirkemøtet i Nikea, var Karl den store mindre overbevist. Han fikk satt sammen sitt egen teologiske komite for studere rapporten fra Nikea og skrive en gjendrivelse. Denne, ''Libri Carolini'', ble sendt til Roma hvor paven tilsynelatende overså den. I Karls øyne var Irene ikke bare kvinne, tronraner, men også en som dyrket avgudsbilder.<ref name="Bauer_391"/>