Redigerer Invasjonen i Normandie (avsnitt)

=== Værvarsling ===

{{Tekstboks
|overskrift=Vær, på engelsk og tysk

|Ifølge den britiske historikeren Peter Caddick-Adams hadde de tyske styrkene gode meteorologer, og i dagene før invasjonen ga de tilnærmet samme varsel som de vest-allierte: dårlig vær for 4. og 5. juni, med oppklaring den 6. juni. 

Det var imidlertid forskjell på tyskernes og de vest-alliertes syn på betingelsene for invasjon; høyvann-lavvann, fullmåne, maksimal bølgehøyde og mer. I tillegg kom den  feilen at tyskerne regnet tidevann ut fra forholdene ved Calais, mens tidspunktene var andre i bukten i Normandie. Resultatet var  at de tyske styrkene holdt relativ lav beredskap da invasjonen kom.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 347–349</ref>}}

Planleggerne av invasjonen spesifiserte et sett med betingelser angående tidspunktet for invasjonen, og anså bare noen få dager i hver måned som passende. En fullmåne var ønskelig, da den ville gi belysning for piloter og ha det høyeste [[Tidevann|tidevannet]]. De allierte ønsket å planlegge landsettingene til kort tid før daggry, midt mellom lavvann og høyvann, med tidevannet på vei inn. Dette ville forbedre synligheten til hindringer fienden hadde plassert på stranden, samtidig som man minimaliserte tiden soldatene måtte være eksponert. Spesifikke kriterier ble også satt for vindhastighet, sikt og skydekke.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 69–70</ref> Eisenhower hadde foreløpig valgt 5. juni som dato for invasjonen. Den 4. juni var imidlertid forholdene uegnet for en landing, da høy vind og kraftig sjø gjorde det umulig å sjøsette landingsfartøyer, og lave skyer ville hindre flyene i å finne målene sine.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 122</ref>

Den norske meteorologen [[Sverre Petterssen]] spilte en sentral rolle i å oppdage at det var to lavtrykkssystemer som nærmet seg Normandie. Han forutså at mellom disse lavtrykkene ville været forbedres, noe som var betydningsfullt for planleggingen av invasjonen.<ref>{{Kilde www|url=https://www.yr.no/artikkel/historiens-viktigste-vaermelding-1.11762257|tittel=Historiens viktigste værmelding|besøksdato=2024-06-05|dato=2014-06-06|fornavn=Trond-Ole|etternavn=Husebø|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.met.no/nyhetsarkiv/d-dags-meteorologen-fra-vesteralen|tittel=D-dags meteorologen fra Vesterålen|besøksdato=2024-06-05|fornavn=7 6 2019 {{!}}|etternavn=Endret 17.3.2021|språk=no|verk=Meteorologisk institutt}}</ref>

På kvelden 4. juni varslet det allierte meteorologiske teamet, ledet av James Stagg fra Royal Air Force, at været ville forbedre seg tilstrekkelig til at invasjonen kunne iverksettes 6. juni. Han møtte Eisenhower og andre seniorkommandører ved deres hovedkvarter i Southwick House i Hampshire for å diskutere situasjonen. General Montgomery og generalmajor Walter Bedell Smith, Eisenhowers stabssjef, var ivrige etter å sette i gang invasjonen. Admiral Bertram Ramsay var forberedt på å avgi skipene sine, mens Trafford Leigh-Mallory uttrykte bekymring for at forholdene ville være ugunstige for allierte fly. Etter mye diskusjon bestemte Eisenhower at invasjonen skulle iverksettes.<ref>Beevor 2009, s. 36–37</ref> Alliert kontroll over [[Atlanterhavet]] gjorde at tyske meteorologer ikke hadde tilgang til like mye informasjon som de allierte om innkommende værmønstre. Da Luftwaffes meteorologiske senter i Paris varslet én uke med stormfullt vær, forlot mange Wehrmacht-kommandører stillingene sine for å delta på [[krigsspill]] i [[Rennes]], og personell i mange enheter fikk permisjon. Erwin Rommel returnerte til Tyskland for sin kones fødselsdag, og for å møte Hitler for å prøve å få flere stridsvogner.<ref>Beevor 2009, s. 57</ref>

Hadde Eisenhower utsatt invasjonen igjen, var neste tilgjengelige periode med riktig kombinasjon av tidevann (men uten den ønskelige fullmånen) to uker senere, fra 18. til 20. juni. Som det skjedde, i løpet av denne perioden ville inntrengerne ha møtt en stor storm som varte i fire dager, mellom 19. og 22. juni, som ville ha gjort de innledende landsettingene umulige.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 122, 245–247</ref>