Redigerer Ida og Lyra (avsnitt)

== 1944: Senderne blir oppdaget ==
Utover våren 1944 ble forholdene stadig mer anstrengt fordi tyskerne hadde begynt med intens leting etter agentene i Altadistriktet. Raaby og Rasmussen observerte stadig peilebiler i nærheten av Ida. Og ved to tilfeller hadde peilebilen stått like utenfor husveggen til brakka der senderen var skjult. Den nazistiske ordføreren Nygaard begynte å bli mistenksom på det som foregikk inne i Porsa. Samtdig var det blitt færre sendere å kommunisere til England over, og mye gikk derfor gjennom Lyra. Raaby bestemte seg for å gå på ski over Finmarksvidda til Sverige og varslet dette til Duklæt og Storvik i Porsa. Den 16. mai 1944 telegraferte Raaby den siste meldingen gjennom Ida der han informerte stasjonen i England om at han dessverre måtte dra, men at en ny sender skulle etableres i Hammerfest. Lyra fortsatte å være operativ. <ref name=":3" /> <ref name=":7" /> <ref>{{Kilde bok|tittel=Militær motstand i nord 1940-45 : jakten på Tirpitz, Arnøytragedien, operasjon MARTIN og SEPALS|etternavn=Pedersen|fornavn=Gunnar|utgiver=Universitetsforlaget|år=1982|isbn=82-00-06328-3|sider=108-109}}</ref> <ref name=":2">{{Kilde bok|tittel=Alta bataljons historie : 1898-1995|etternavn=Andersen|fornavn=Trygve|utgiver=Bjørkmanns AS, Alta|år=1996|isbn=82-90579-14-4|utgivelsessted=Alta|sider=186-188}}</ref> <ref name=":4">{{Kilde bok|tittel=Tyske hemmelige tjenester i Norden|etternavn=Pryser|fornavn=Tore|utgiver=Universitetsforlaget|år=2012|isbn=978-82-15-02059-4|sider=276-279|kapittel="Unternehmen Martin", Porsa-saken og Willy Laqua i Nord-Norge}}</ref> <ref>{{Kilde bok|tittel=Tirpitz|etternavn=Hirsti|fornavn=Reidar|utgiver=Gyldendal norsk forlag|år=1983|isbn=82-05-13015-9|sider=69-87|kapittel=Farlige situasjoner}}</ref> 

Det skulle vise seg utfordrende å holde Lyra operativ, da tyskerne begynte med radiopeiling rundt Porsa. Nygaard beordret tyskerne til å måtte ta affære fordi det var folk innom Porsa som ikke hadde noe der å gjøre, i tillegg til at det stadig var ferske nyheter å få der inne<ref name=":7" />. Siden Ida og Lyra benyttet seg mye av de samme kontaktene, var det stor fare for at hele nettverket kunne bli rullet opp. Gestaposjefen [[Otto Hans Kløtzer]] ledet operasjonen, og etter krysspeilinger fra Seiland, Neverfjord og fra marinebåter var han helt sikker på at det befant seg en sender i Porsa. 6. juni 1944 la det to tyske vaktbåter til kai i Porsa, og over 100 tyske soldater gikk i land og omringet husene. Duklæt hadde tatt turen over til Rolf Storvik etter å ha kommet opp fra senderrommet, men måtte raskt løpe tilbake for å stenge mekanismen som skjulte rommet i tilfelle det skulle bli undersøkelser. Rolf Storvik la merke til Kløtzer da han så igjennom vinduet og skjønte straks at de var oppdaget. Tyskerne fant papirer som indikerte at det kunne være en sender i leiligheten til Duklæt, og Duklæt nektet at det var en sender i hus. Etter en systematisk undersøkelse av leiligheten og mishandling, måtte en presset Duklæt til slutt vise tyskerne senderen i kjellerrommet under klesskapet, til stor jubel. Grundigheten i etteretningsarbeidet ble fellende da et betydelig bevismateriale ble beslaglagt. Dermed begynte opprullingen av nettverket rundt senderne i den såkalte "Porsa-saken". Kjerpede forhør, i form av tortur, skulle anvendes om nødvendig. Over radio ble politiet bedt om å arrestere Hansen i Hammerfest, og Korsnes ble arrestert under et stopp på Storekorsnes. Samuelsberg kom seg unna pågripelse like før en tysk vaktbåt la til kai i Øksfjord. Nå tok også Rasmussen avjørelsen om å prøve å komme seg i sikkerhet til Sverige, mens Harald Storvik kom seg i sikkerhet på fjellet. Videre ble resten av nettverket i Hammerfest pågrepet, samt styrmann Johnsen og båtmann Johansen.<ref name=":3" /> <ref name=":7" /> <ref name=":2" /> <ref name=":4" /> <ref>{{Kilde bok|tittel=Scharnhorst|etternavn=R. Jacobsen|fornavn=Alf|utgiver=Aschehoug|år=2001|isbn=82-03-22681-7|sider=76-82|kapittel=Operasjon Venus}}</ref> <ref>{{Kilde bok|tittel=Etterretningstjenesten i Norge 1940-45|etternavn=Ulstein|fornavn=Ragnar|utgiver=J. W. Cappelens forlag|år=1992|isbn=82-02-13822-1|bind=III : Nettet strammes|sider=58-99|kapittel=Hovedfronten i nord}}</ref>  

Duklæt ble holdt tilbake i Porsa etter pågripelsen, men var innom både Hammerfest og Tromsø for avhør med tortur. Etter hvert inngikk han en avtale med Kløtzer om å fortsatt betjene senderen i et "Funkgegenspiel". Tyskerne ville utnytte funnet av en intakt sender til å feilinformere stasjonen i England om den tyske skipsflåten og gjøre infiltrasjonsforsøk for ytterligere opprullinger. Duklæts betingelse var at ingen i nettverket skulle straffes med livet som følge av opprullingen. Dette ble det gitt garanti for fra høyeste hold i tyske SS, da de så spillet verdifullt i forbindelse med kampen om Murmansk-konvoiene. Duklæt var sikker på at stasjonen i England visste om at han var pågrepet, og var ikke redd for å sende de falske meldingene. Den tyske telegrafisten som skulle overvåke meldingene var ikke oppmerksom nok, så Duklæt flettet inn hint om at han sendte for tyskerne. Stasjonen i England var derfor med på notene og svarte med at Duklæt bare kunne ta det med ro. Tyskerne lyste opp hver gang det kom en melding fra England, og spillet varte frem til 20. desember 1944. Duklæt ble til slutt sendt til Grini da tyskerne ikke så noen effekt av spillet, og garantien om å avsi dødsdommer ble holdt.<ref name=":3">{{Kilde artikkel|tittel=Skjult krig i Hammerfest|publikasjon=Øyfolk|dato=1993|forfattere=Astor Engedal|hefte=4|sider=15-34|isbn=82-91033-04-8}}</ref> <ref name=":7" /> <ref>{{Kilde artikkel|tittel=Tryggve Duklæt - Innsats som Gestapofange|publikasjon=Rapport|forfattere=Ravn, Olav|opprinnelsesår=2000|sider=2}}</ref> <ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/tromsogfinnmark/_-uberettiget-kritikk-mot-spionasjegrupper-1.103683|tittel=– Uberettiget kritikk mot spionasjegrupper|besøksdato=2023-03-13|dato=2001-10-29|etternavn=NRK|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref> <ref>{{Kilde bok|tittel=Usynlige soldater : nordmenn i Secret Service forteller|etternavn=Rørholt|fornavn=Bjørn A.|utgiver=H. Aschehoug|andre=I samarbeid med Bjarne W. Thorsen|år=1990|isbn=82-03-16046-8|sider=382-387|kapittel=Reddet av gongongen}}</ref> 

Karl Rasmussen kom seg så langt sør mot svenskegrensa som mulig i en av vegvesenets lastebiler, til Signaldalen. Der skulle han få hjelp av noen for å komme seg over grensen. En dame stod og viftet med et hvitt håndkle inne i skogen og Rasmussen trodde han var kommet til rett hus. Det hele var en felle, og huset var fullt av tyske soldater. Rasmussen ble så ført til Tromsø der han ble [[tortur]]ert i flere dager før han hoppet ut av vinduet i tredje etasje, og døde. Med det hindret han videre opprulling av sin gruppe, og særlig Opgård som ikke var å finne i materiale Gestapo hadde beslaglagt <ref name=":7" /> <ref name=":2" />. Harry Pettersen ble arrestert og ført til Møllergata 19 i [[Oslo]], der han senere ble dømt til døden. Etter å ha blitt ført ut til [[henrettelse]] ved [[skyting]], ble han og 29 andre dødsdømte i Møllergata 19 ført inn igjen etter en krangel mellom tyske offiserer. Dette fant sted bare dager før freden kom. Harry Pettersen slapp dermed unna døden, men måtte leve resten av livet med varige men etter torturen han måtte gjennomgå.