Redigerer Howard Wilkinson (avsnitt)

=== Leeds United ===
Størst suksess som manager hadde han da han flyttet til naborivalene fra [[Yorkshire]], Leeds United. Han signerte kontrakten [[10. oktober]] [[1988]], da han overtok etter legenden [[Billy Bremner]]. Stor var overraskelsen da styreformann i Leeds United, Sir [[Leslie Silver]], brøt tradisjonen og ansatte en som ikke tidligere hadde hatt noe med klubben å gjøre. Det ble på denne tiden spekulert i at [[Howard Kendall]] var klubbens førstevalg. Han var likevel utelukket siden han var fornøyd med å være manager i Spania. Wilkinson hadde gått fra å være supporter, spiller og deretter manager for Sheffield Wednesday. Wilkinson hadde følt det som han ikke hadde skikkelig støtte fra styret lenger i den klubben, kanskje fordi han i løpet av alle årene ennå ikke hadde vunnet noe. Men sannheten var at Sheffield Wednesday hadde nektet å åpne pengesekken de siste to årene. I Leeds derimot hadde Wilkinson blitt lovet midler og full frihet. Wilkinson har i intervju sagt at «trening, coaching, ungdomsarbeid og organisasjon er viktig, men disse elementene kan bare få klubben din et visst stykke på vei. Jeg mener at forskjellen mellom gode lag og de beste lagene er ressursene til å få tak i de eksepsjonelle spillerne, de som virkelig kan utgjøre en forskjell».

Wilkinsons metoder var bygget på disiplin, og han fikk snart tilnavnet «Sergeant Wilko» («Sersjant Wilko)», etter en gammel engelsk TV-serie kalt «Sergeant Bilko». Den gamle storklubben, som hadde blitt kalt «Super-Leeds» på 1970-tallet, spilte nå i 2. divisjon. Det ble forventet opprykk, og derfor kjøpte Wilkinson inn spillere som [[Gordon Strachan]] (som ble kaptein), [[Vinnie Jones]], [[Mel Sterland]], [[Chris Fairclough]] og [[Lee Chapman]]. Selv Vinny Jones fikk bare 3 gule kort i 1989/90 sesongen, til tross for et rykte som hardtspillende forsvarer. Leeds rykket opp til 1. divisjon dette året. Jones ble solgt, men inn kom [[Gary McAllister]] fra [[Leicester City]] og [[John Lukic]] ble hentet tilbake fra [[Arsenal FC|Arsenal]]. Han skulle snart også gi sjansen til noen lovende unggutter ved navn [[David Batty]] og [[Gary Speed]], spillere som kom til å dominere engelsk fotball det neste tiåret.

Første sesong etter opprykk gikk strålende, og klubben endte på fjerdeplass. Wilkinson følte likevel noe manglet, og handlet inn [[Rod Wallace]], [[Tony Dorigo]] og [[Steve Hodge]]. I februar 1992 hentet han franskmannen [[Eric Cantona]]. Denne sesongen var den siste før [[FA Premier League]] skulle innføres, og Leeds vant ligaen etter hard kjemping mot [[Manchester United]]. 

Høsten 1992 vant Leeds United [[Charity Shield]] på [[Wembley stadium|Wembley]] med 4-3 mot [[Liverpool FC|Liverpool]]. Likevel var ikke resten av hans tid på [[Ellan Road]] like preget av suksess. Riktignok fikk han laget til [[Ligacupen|Ligacup]]finalen i 1996/97, selv etter en elendig åpning på sesongen. Påfølgende sesong gikk Leeds United på et bittert 0-4 tap for rivalene Manchester United, og Wilkinson fikk sparken bare 48 timer senere ([[9. september]] [[1997]]).