Redigerer Heraklit (avsnitt)

== Filosofi ==
Heraklitos har vært gjenstand for en rekke tolkninger. Ifølge forskeren Daniel W. Graham har Heraklitos blitt sett på som en «materiell [[Monisme|monist]] eller en prosessfilosof; en [[vitenskap]]elig [[kosmologi|kosmolog]], en metafysiker og en religiøs tenker; en [[empiri]]ker, en [[Rasjonalisme|rasjonalist]], en [[Mystikk|mystiker]]; en konvensjonell tenker og en [[revolusjon]]ær; en utvikler av [[logikk]] – en som benektet [[Kontradiktionsprinsippet|loven om ikke-motsigelse]], den første ekte filosof og en anti-intellektuell [[Obskurantisme|obskurantist]].»<ref name="Graham_§1"> Graham (2019), §1.</ref>

I filosofisk-historisk sammenheng representerte Heraklitos sammen med Parmenides den andre generasjonen av filosofer. Den første generasjonen i Miletos, naturfilosofene Tales, Anaximander og Anaximenes. Andre generasjon startet dialogen mellom grunnposisjonene hvor første generasjon omgitt av naturen, fysis, tok det for gitt og som en premiss at forandring finnes, mens andre generasjon reflekterte over dette, og gjorde det til forutsetning for sine posisjoner, men ga to helt forskjellige svar. Spissformulert kom Heroklitos til ''alt er forandring'', mens Parmenides mente at ''ingenting er forandring''. De uttrykte seg ikke nøyaktig slik, men la en mer kompleks tankerekke bak.<ref name="Skirbekk_28-29">Skirbekk (1980), s. 28-29.</ref>

=== Motsetningenes enhet ===
Ett vesentlig kjennetegn ved Heraklitos’ filosofi er enheten av motsetninger og forandring.<ref> Graham (2019), §3.1, 3.2.</ref><ref name="Stokes_478"> Stokes (1961), s. 478.</ref> Det han sier om forandring, ifølge Gunnar Skirbekk:

# alt er i forandring, men 
# forandring skjer etter en uforanderlig lov (logos), og
# denne loven innebærer et vekselspill mellom motsetninger,
# men vel å merke slik at dette vekselspillet mellom ulike krefter skaper, totalt sett, en harmoni.<ref name="Skirbekk_29"/>

Flere fragmenter ser ut til å forholde seg til denne motsetningenes enhet.<ref name="Stokes_478"/> For eksempel: «Veien opp er veien ned»;<ref name="Hippolytus"/> «Begynnelsen og slutten, på en sirkels omkrets, er vanlige»;<ref> [[Porfyrios]]: ''Notes on Homer''.</ref> og «Du skal forene ting hele og ting som ikke er hele, det som har en tendens til å forene og det som har en tendens til å skille, det harmoniske og det uenige; fra alle ting oppstår én, og fra én alle ting.»<ref>Pseudo-Aristotles: [https://archive.org/details/meteorologica00aris/page/n3/mode/2up ''De Mundo'']</ref>

[[File:Kızılırmak River from Kapıkaya Köyü.jpg|thumb|[[Kızılırmak|Halyselven]], den lengste i Tyrkia. Heraklitos’ teori om bevegelse og endring har blitt assosiert med [[metafor]]en om en rennende elv.]]

Over tid endrer motsetningene seg til hverandre:<ref> Graham (1997), s. 9.</ref><ref> Graham (2008), s. 175.</ref> «Dødelige er udødelige og udødelige er dødelige, den som lever de andres død og dør de andres liv»;<ref name="Hippolytus"/> «Som det samme i oss er levende og død, våkner og sover, ung og gammel, for disse tingene som har forandret seg er de, og de som igjen har endret seg er disse»;<ref> Plutark: ''Consolation to Apollonius''.</ref> og «Kalde ting varmes opp, det varme avkjøles av, vått blir tørt, tørt blir vått.»<ref>Johannes Tzetzes: ''Commentary on the Iliad'', «Bok XVII». 126.</ref>

Det bildet Heraklitos benytter for å illustrere dette er en rennende elv. Han sier at «Det går ikke an å stige ned i samme elv to ganger» for «nye og atter nye vannmasser strømmer dem i møte som stiger ned i en og samme elv.» Dermed «I den samme elven både stiger vi ned og stiger vi ikke ned, både er vi og er vi ikke.»<ref name="Næss_35">Næss (1967), s. 35</ref>

Heraklitos synes å benytte eksempelet med elven for å henvise oppmerksomheten på at elven er ikke nødvendigvis en bestemt ting, men en prosess. Premissen er at elven [[Kızılırmak|Halyselven]] ikke eksisterer lenger, men er blant med vannet i [[Egeerhavet]], og nå er det en helt ny elv med samme navn i den grad at vannet i den er nytt. Den tyske klassisisten Karl-Martin Dietz har kommentert at «Du vil ikke finne noe der elven forblir konstant (...) Bare det faktum at det er en spesiell elveleie, at det er en kilde og en elvemunning og videre, er noe, som forblir identisk Og dette er (...) konseptet med en elv.»<ref>Dietz, Karl-Martin (2004): ''Heraklit von Ephesus und die Entwicklung der Individualität''. Stuttgart: Verlag Freies Geistesleben. ISBN 978-3772512735; s. 60.</ref> For å unngå at konsekvensene for denne tankerekken blir absurde, må man heller forstå på elven som en prosess, ikke som en bestemt ting eller stoff.<ref name="Næss_36">Næss (1967), s. 36</ref> Tradisjonen gjengir Heraklitos’ tanke på dette som ''panta réi'',<ref>''panta réi'' følger skrivemåten etablert av Arne Næss.</ref>  «alt flyter»,<ref> Chaliakopoulos, Antonis (11. mai 2021): [https://www.thecollector.com/panta-rhei-heraclitus/ «Panta Rhei: What Did Heraclitus Mean?»], ''The Collector''</ref> men Arne Næss mener at det gir assosiasjoner i et noe fast som beveger seg i et flytende medium, og at en bedre oversettelse er «alt strømmer» eller «alt er i bevegelse». Selv om førstnevnte ikke er funnet hos Heraklitos, tilskrev en tilsvarende setning av Platon i dialogen ''Kratylos'': ''panta korei'',<ref> Platon: ''Cratylus''</ref> hvor χωρεῖ («gir veg, beveger») framfor ῥεῖ («flyter»).<ref name="informationphilosopher">[https://www.informationphilosopher.com/solutions/philosophers/heraclitus/ «Heraclitus»], ''The Information Philosopher''</ref>

Med andre ord er alt i uopphørlig forandring, ingen ting består.<ref name="Næss_36"/> Det grunnleggende bak eller underliggende alle midlertidige ting er vekselspillet mellom krefter. Det er den lovstyrte forandring. «Substansen, det er underliggende, er ikke et stoff, men ''logos''. For Heraklitos er logos det ene felles egenskapen i mangfoldet.<ref name="Skirbekk_30">Skirbekk (1980), s. 30.</ref>

=== Logos ===
[[File:Logos.svg|thumb|''Logos'' med [[gresk alfabet]].]]

Heraklitos er også kjent for å si at det er noe som styrer all endringen, noe som i seg selv er evig, er det han karakteriserte som ''logos''. For Heraklitos er ''logos'' den ene felles egenskapen i mangfoldet. Logos kan forstås som svært mange betydninger, blant annet ord, setning, språk, tale, men også på tankeinnholdet i ord, som betegnelse, tale, lære, men også rett og slett tanke, tekning, slutning, relasjon. Videre kan det avledes som egenskaper eller tilstander av fornuft (latin ''ratio''), rasjonalitet.<ref name="Næss_42">Næss (1967), s. 42</ref> For Heraklitos ser det ut til at logos angir den rasjonelle strukturen eller den ordnede sammensetningen av verden.<ref name="Hoffman">Hoffman, David (2006): «Structural Logos in Heraclitus and the Sophists», ''Advances in the History of Rhetoric''. '''9'''(1), s. 1-32. doi:[https://scholarlypublishingcollective.org/psup/jhr/article-abstract/9/1/1/316444/Structural-Logos-in-Heraclitus-and-the-Sophists?redirectedFrom=fulltext 10.1080/15362426.2006.10557259].</ref><ref> Kahn (1979), s. 98.</ref> Ettersom ordet logos har en lang rekke betydninger, ser det også ut som at Heraklitos kan ha gitt ulik betydningsinnhold av ordet i sine tekster. Kahn har hevdet at Heraklitos vektla ordet i flere betydninger,<ref> Kahn (1979), s. 94.</ref> mens Guthrie har hevdet at det ikke er bevis for at Heraklitos brukte det på en måte som var vesentlig forskjellig fra den det ble brukt på av samtidige gresktalende.<ref> Guthrie (1962), s. 419.</ref> Michael Stokes tolker Heraklitos’ bruk av logos som et offentlig faktum som en proposisjon eller formel; i likhet med Guthrie ser han på Heraklitos som en [[Materialisme|materialist]], slik han innrømmer at Heraklitos ikke ville ha betraktet disse som abstrakte objekter eller immaterielle ting.<ref name="Guthrie_46"> Guthrie (1962), s. 46.</ref><ref> Stokes (1961), s. 477-478.</ref>

Heraklitos’ lære om logos kan også være opphavet (eller påvirket) til læren om [[naturrett]].<ref>Singh, Raghuveer (1963): [https://www.jstor.org/stable/2707978 «Herakleitos and the Law of Nature»], ''Journal of the History of Ideas''. '''24''' (4): 457–472. doi:[https://doi.org/10.2307%2F2707978 10.2307/2707978]. JSTOR [https://www.jstor.org/stable/2707978 2707978].</ref><ref name="Stokes"> Stokes (1961), s. 480.</ref> Et fragment hos Heraklitos er at: «Folk burde kjempe for å holde loven sin for å forsvare bymurene. For alle menneskelige lover får næring fra den ene guddommelige loven.»<ref name="Stobaeus"/> «Langt fra å argumentere som (...) [[sofistene|sofister]], at den menneskelige loven, fordi den er en konvensjonell lov, fortjener å bli forlatt til fordel for naturloven, hevdet Herakleitos at den menneskelige loven tar del i naturloven, som er på samme tid en guddommelig lov.»<ref>Ranade, R.D. (1956): ''’Herakleitos’ in Philosophical and Other Essays'', Jamkhandi, s. 19-22.</ref>

Den moderne tolkningen er at Herakleitos har en forestilling om naturlover som beskriver den materielle verden. Heraklitos er den første som benytter logos for å betegne «noe i retning av en fornuftig verdensordning».<ref name="Næss_42"/> [[Kristendom|Kristne]] [[Teologi|teologer]] var sterkt preget av den greske logos-filosofien og har i århundrer identifisert Heraklitos logos med [[Gud]].<ref name="informationphilosopher"/> I det kristne ''[[Evangeliet etter Johannes]]'' er åpninglinjen ''«I begynnelsen var Ordet (logos). Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud.»''<ref>Nettbibelen: [https://bibel.no/nettbibelen/les/nb-2024/JHN/JHN.1 ''Evangeliet etter Johannes''], 1:1</ref><ref name="Næss_42"/>

Selv om Heraklitos beskrev alt som er bevegelig, foranderlig, påvirket av motstridende tendenser, konkluderer han i å markere likevekten (''harmonia''), loven (''nómos'') og målet (''métron'').<ref name="Næss_41">Næss (1967), s. 41</ref> Tilværelsen er til sist forståelig ettersom den underlagt en rettferdig verdensordning, og beslektede tanke finnes hos senere greske tenkere.<ref name="Næss_41"/> Ved følgende sitater mener Arne Næss at det er berettiget å kalle Heraklitos for «logos-filosofiens foregangsmann»:<ref name="Næss_41"/>

«Logos er slik den her er forklart, men menneskene forstår den aldri, verken før de hør den eller etter at de først har hørt den. For til tross for at alt skjer i overensstemmelse med denne logos, så oppfører de seg som de aldri hadde truffet den...» Og: «Derfor må man følge den felles [lov/verdensordning]. Men til tross for at logos er felles, lever de mange som om hver hadde en fornuft helt for seg selv.» Derfor er det «visdom å enes om at alt er ett, når man har lyttet, ikke til meg, men til logos.»<ref name="Næss_41-42">Næss (1967), s. 41-42</ref>

=== Verden som ild ===
[[File:DancingFlames.jpg|thumb|Heraklitos mente at kosmos var skapt ingen gud eller menneske, men det som alltid har vært og er og vil være: evig levende ild.]]

I fragment 90 sier Heraklitos: «For ild byttes alle ting, og ild er bytte for alle ting, liksom varer for gulll, og gull for varer.»<ref name="Næss_36"/><ref name="Skirbekk_30"/> Og: «Denne verden (''kosmos''), den samme for alle, ble verken skapt av gudene eller av en av menneskene, for den var alltid, og den er og blir evig levende ild, som flammer opp etter mål (''métron'') og dør hen etter mål.»<ref name="Næss_36"/> Dette er det eldste eksisterende sitatet som bruker kosmos, eller orden, for å bety verden.<ref name="Graham_§4">Graham (2019), §4.</ref><ref> Vlastos (2022), s. 134.</ref> Fra ild oppstår alle ting og alle ting vender tilbake igjen i en prosess med uendelige sykluser.<ref name="Graham_170–172">Graham (2008), s. 170–172.</ref> Både [[Platon]] og [[Aristoteles]] tilskrev Heraklitos tanken om en periodisk ødeleggelse av verden ved en stor brann, kjent som ''ekpyrosis'', som skjer hvert store år – ifølge Platon hvert 36.000. år.<ref>Mondolfo, Rodolfo; Allan, D.J. (1958): [https://www.jstor.org/stable/4181631 «Evidence of Plato and Aristotle Relating to the Ekpyrosis in Heraclitus»], ''Phronesis'', '''3'''(2), s. 75–82.</ref> Dette var tanker som fikk betydning hos senere filosofer, som «verdensbrannen» hos stoikerne.<ref name="Næss_38">Næss (1967), s. 38</ref>

Det er mulig at Heraklitos menter at ilden (''pyr'') skal forstås som et urstoff, i trå med den milesiske skolen av første generasjon filosofer.<ref name="Skirbekk_30"/> Muligens leter Heraklitos, liksom Tales og Anaimander, etter noe som kan være forandringenes opphav. «Finnes det noe som kan iaktas, som fortjener den rolle Tales ga vannet, Anaximander det ubestemte (''apeiron'') og Anaximenes luften?»<ref name="Næss_37">Næss (1967), s. 37</ref>

Mileserne før Heraklitos hadde en oppfatning som ble kalt materiell [[monisme]] eller [[grunnprinsipp]] som oppfattet visse elementer som ''arche'': som vann, det ubestemte og luft. Siden antikken har filosofer konkludert med at Heraklitos tolket ild som ''arche'', det grunnleggende elementet som ga opphav til de andre elementene.<ref>Graham (2019), §3.3.</ref><ref>Aristocritus: ''Theosophia''. 68.</ref>  Eduard Zeller, forsker på førsokratene, mente at Heraklitos trodde at varme generelt og tørr utpust spesielt, snarere enn synlig ild, var ''arche''.<ref> Kahn (1979), s. 147</ref>

Heraklitos beskrev mer enn en gang endringene til og fra brann: «Ild lever jordens død, og luft lever ildens død; vann lever luftens død, og jordens død.»<ref>[[Marcus Aurelius]]: ''Til meg selv''. Norsk utgave 1977. ISBN 82-09-1524-9</ref> Og: «Ildens omdreininger: første hav, og hav er halvparten jord, halvt ildutbrudd. [Jorden] blir flytende som havet og målt til samme proporsjon som den hadde før den ble jord.»<ref>Klemens av Alexandria: ''Stromateis''</ref>

Aristoteles tolket dette konkret dithen at det omhandler ild i fysisk forstand, tilsvarende vannet hos Tales, når dette oppfattes som fysisk begrep. Ilden er da alle tings fysiske opphav eller urstoff (''arche'').<ref name="Næss_38"/> Men det tolkes i en ikke-fysisk betydning, trenger ikke analogien til vannet hos Tales bortfalle, ettersom vannet (hýdor) også muligens kan ha ikke-fysiske betydningsnyanser. Kanskje, tenker Arne Næss, at ild hos Heraklitos har samme [[konnotasjon]] og står for noe som både har visse av den fysiske og iakttagbare ilds egenskaper og i tillegg har et abstrakt innhold.<ref name="Næss_38"/> «Den heraklitiske ild har flere aspekter, den kosmologiske, teologiske og etiske,» men hvordan de står i forhold til hverandre er vanskelig å forstå fra de bevarte fragmentene.<ref name="Næss_38"/> Når Heraklitos sammenligner ild med gull, kan man, tenker Gunnar Skirbekk, ane en sammenheng mellom naturfilosofien og pengeøkonomi: Forstillingen om urstoffet som det felles elementet som alle ting forvandler seg gjennom, henger sammen med en forestilling om pengene, gullet, som det felles endringspunkt for alle varer, det punk der alle ulike varer går over i hverandre da de alle er underlagt en felles målestokk.<ref name="Skirbekk_30"/>

=== Spenning og harmoni ===
[[Fil:Heraklit Berlin Pfad der Visionäre a.jpg|thumb|Plakett på ''Pfad der Visionäre'', «Visjonærenes vei», et byprosjekt fra 2006 i [[Berlin]].<ref>[https://pfaddervisionaere.de Pfad der Visionäre], ''Zeichen für die Werte und Kulturen Europas''</ref>]]

I politisk sammenheng har Heraklitos blitt tolket som en forsvarer av krigen. I fragment 53 sier han «Krigen er alle tings far, alle tings konge».<ref name="Skirbekk_30"/> En mer varsom tolkning vil her vise at Heraklitos her vil vise til hans tese om spenningen mellom vekslende krefter som grunnlag for kosmos: «krigen» eller «striden» (''polemos'', som har gitt ordet [[polemikk]], «heftig meningsutveksling»)<ref>[https://naob.no/ordbok/polemikk «polemikk»], ''NAOB''</ref> er alle tings «kosmo-logiske spenning», og det er denne spenningen som er «alle tings far», det vil si alle tings grunnprinsipp.<ref name="Skirbekk_30"/> 

''Polemos'' er således et vidt begrep, som i likhet med krig og strid, også innebærer konflikt, voldsom spenning framkalt ved motstridende krefter. «Retten» (''díke'') kan tolkes som verdensorden, og at strien ''utgjør'' retten, kan Heraklitos hevde ettersom motsetningenes resultater er uttrykk for verdensorden.<ref name="Næss_40">Næss (1967), s. 40</ref> I ordene til Arne Næss:

<blockquote>
«Det ligger nær å tenke på likevektssystemet i den organiske natur: et inngrep i bestanden av en art influerer på andre arter. Tilintetgjøres en dyrearts naturlige fiende, vil den kunne ta fullstendig overhånd — den vil overskride sitt mål.»<ref name="Næss_40"/>
</blockquote>

Dette kan forstås i et annet sitat av Heraklitos: «Homer tok feil da han sa: «Måtte striden opphøre blant guder og blant mennesker». Han skjønte ikke at han ba for universitets ødeleggelse — for, hvis hans bønn ble hørt, ville alle ting forsvinne.» Og: «Det er ikke bedre for menneskene å oppnå alt det de ønsker.»<ref name="Næss_39">Næss (1967), s. 39</ref>