Redigerer Hamlet (avsnitt)

== Tema og tolkning gjennom tidene ==
[[Fil:Millais - Ophelia.jpg|thumb|[[John Everett Millais|Millais]] maleri ''[[Ophelia (maleri)|Ophelia]]'' <small>(1852)</small> skildrer hennes mystiske drukningsdød. Narrene diskuterte hvorvidt hennes død var selvmord, og om hun fortjener en kristen begravelse]]
På 1600-tallet var skuespillet mest bemerket fordi kongens gjenferd opptrer i stykket; og fordi det tematiserer [[melankoli]] og galskap. Dette skapte mote, og det ble etterhvert flere gale hoffmenn og -damer på scenen i den [[Engelsk litteratur#Den jakobinske litteraturen|jakobittiske]] og [[Engelsk litteratur#Den karolinske og cromwellianske litteratur|karolinske]] dramatikken.<ref>Wofford (1994) og Kirsch (1968).</ref> Hamlet forble populært blant massene, men under [[Restaurasjonen i England|restaurasjonen]] sent på 1600-tallet anså kritikerne at ''Hamlet'' var primitivt ettersom det avvek fra den klassiske dramatikkens idealer.<ref>Vickers (1974a, 447) og (1974b, 92).</ref> Dette synet endret seg drastisk på 1700-tallet, da kritikere så på Hamlet som en helt &ndash; en renhjertet og edel ung mann som var plassert i uheldige omstendigheter.<ref>Wofford (1994, 184–185).</ref> Ved midten av 1700-tallet førte den [[Gotisk roman|gotiske litteraturen]] med seg en interesse for [[psykologi]] og [[mystisisme]], slik at galskapen og Gjenferdet igjen kom i søkelyset.<ref>Vickers (1974c, 5).</ref> Ikke før sent på 1700-tallet begynte kritikere og skuespillere å se Hamlet som forvirret og selvmotsigende. Før dette var han enten gal, eller ikke; enten en helt, eller ikke; ikke noen mellomting.<ref>Wofford (1994, 185).</ref> Denne utviklingen representerte en grunnleggende endring i litteraturkritikken, som begynte å fokusere mer på rollefigur og mindre på handling.<ref name = "qwkhly">Wofford (1994, 186).</ref> [[Romantikken]]s kritikere på 1800-tallet verdsatte Hamlet for stykkets indre, individuelle konflikter da denne reflekterte samtidens sterke vektlegging av menneskets indre strid og indre karakter.<ref>Rosenberg (1992, 179).</ref> Deretter begynte kritikerne å fokusere på Hamlets nøling som en form for karakterbrist heller enn som et handlingsgrep.<ref name = "qwkhly"/> Fokuset på karakter og indre, psykologiske strid fortsatte inn på 1900-tallet da litteraturforskningen bevegde seg i flere retninger.

===Religiøst===
Skuespillet ble skrevet i en religiøs brytningstid, i kjølvannet av [[reformasjonen i England]], og er dermed vekslende [[Katolisisme|katolsk]] (eller fromt middelaldersk) og [[Protestantisme|protestantisk]] (eller bevisst moderne). Gjenferdet forklarer at han er i [[skjærsilden]], og at han døde uten [[sykesalving|den siste olje]]. Sammen med Ofelias begravelse, som er etter katolsk skikk, er dette de mest åpenbare katolske koblinger.

Når Hamlet snakker om ''«the special providence in the fall of a sparrow»'',<ref>''Hamlet'' 5.2.197–202.</ref> representerer han den protestantiske troen om at Guds vilje &ndash; [[forsyn|Guds vilje]] kontrollerer selv de minste hendelser. I Q1 lyder første setning i samme avsnitt slik: ''«There's a predestinate providence in the fall of a sparrow»''<ref>''Hamlet Q1'' 17.45–46.</ref> noe som understreker en kobling til [[Jean Calvin]]s lære om [[predestinasjon]]. Lærde spekulerer i at ''Hamlet'' kan ha blitt sensurert, siden «predestinert» bare brukes i denne quartoen.<ref>Blits (2001, 3–21).</ref>

===Filosofisk===
[[Fil:Michel-eyquem-de-montaigne 1.jpg|thumb|upright|De filosofiske tanker i ''Hamlet'' ligner tankene til den franske forfatteren [[Michel de Montaigne]], som levde på Shakespeares tid. <small>([[Thomas de Leu]] (1560–1612)</small>]]
Hamlet blir ofte oppfattet som en filosofisk rollefigur, ved at han fremviser tanker som i nyere tid blir beskrevet som [[Relativisme|relativistiske]], [[Eksistensialisme|eksistensialistiske]] og [[Skeptisisme|skeptiske]]. Han utviser for eksempel en relativistisk tanke når han sier til Rosenkrantz: «''there is nothing either good or bad but thinking makes it so''».<ref>''Hamlet F1'' 2.2.247–248.</ref> Tanken om at intet er ekte, men derimot ligger i individers sinn, stammer fra de greske [[Sofisme|sofistene]], som hevdet at siden ingenting kan tolkes uten bruk av sansene &ndash; og siden alle individer sanser og tolker ting forskjellig &ndash; finnes det ingen absolutt sannhet, bare relativ sannhet.<ref>MacCary (1998, 47–48).</ref> Det klareste eksemplet på eksistensialisme finnes i talen «[[å være, eller ikke være]]»<ref>''Hamlet'' 3.1.55–87 spesielt linje 55.</ref>, hvor Hamlet bruker «å være» for å henspiller til både liv og handling, og «ikke være» til død og fravær av handling. Hamlets overveielse av selvmord i denne scenen, er derimot mindre filosofisk enn religiøs, siden han regner med å leve videre etter døden.<ref>MacCary (1998, 28–49).</ref>

Litteraturvitere enes om at ''Hamlet'' gjenspeiler den samtidige [[Filosofisk skeptisisme|skeptisismen]] som rådet under [[renessansehumanisme]]n.<ref name= m49>MacCary (1998, 49).</ref> Før Shakespeares tid argumenterte humanister for at mennesket var Guds fremste skapning, skapt i Guds bilde og i stand til å velge sin egen natur, men dette synet ble utfordret, særlig i [[Michel de Montaigne]]s bok ''[[Essays (Montaigne)|Essais]]'' fra 1590. Hamlets ord «''For et stykke arbeid mennesket er''» gjenspeiler mange av Montaignes tanker, men de lærde strides om hvorvidt Shakespeare tok dette direkte fra Montaigne, eller om de begge fanget opp identiske tankestrømninger i tiden.<ref>Knowles (1999, 1049 and 1052–1053) sitert av Thompson og Taylor (2006a, 73–74); MacCary (1998, 49).</ref>

===Politisk===
På starten av 1700-tallet ble politisk satire motarbeidet og dramatikere ble straffet for «krenkende» arbeider. I 1597 ble [[Ben Jonson]] fengslet for sin deltakelse i skuespillet ''[[The Isle of Dogs]]''.<ref>Baskerville (1934, 827–830).</ref> [[Thomas Middleton]] ble sperret inne i 1624, og det ble lagt ned forbud mot hans ''[[A Game at Chess]]'' etter ni forestillinger.<ref>Jones (2007, nettside).</ref> Flere litteraturforskere har antydet at Shakespeare med rollefiguren ''Polonius'' drev gjøn med den nylig avdøde [[William Cecil, 1. baron Burghley|William Cecil]], [[riksskattmester]] fra 1572 og den viktigste rådgiver for [[Elizabeth I av England|dronning Elizabeth]].<ref>French (1869): "The next important personages in the play are the 'Lord Chamberlain', Polonius; his son, Laertes; and daughter, Ophelia; and these are supposed to stand for Queen Elizabeth's celebrated Lord High Treasurer, Sir William Cecil, Lord Burleigh; his second son, Robert Cecil; and his daughter, Anne Cecil" (301). Utdrag fra French  [http://www.sourcetext.com/sourcebook/essays/polonius/texts.html her] {{Wayback|url=http://www.sourcetext.com/sourcebook/essays/polonius/texts.html |date=20081010231838 }}. John Dover Wilson (1932): "the figure of Polonius is almost without doubt intended as a caricature of Burleigh, who died on 4 August 1598" (1932, 104).</ref> Flere besnærende paralleller kan trekkes: Polonius' rolle som eldre statsmann ligner rollen Cecil innehadde;<ref>Winstanley (1921, 112). Winstanley devotes 20 pages proposing connections between scenes involving Polonius and people and events in Elizabethan England.</ref> Polonius' råd til Laertes ''kan'' være et ekko av Cecils råd til sin sønn [[Robert Cecil, 1. jarl av Salisbury|Robert]];<ref>See Chambers (1930, 418); in 1964, Hurstfield and Sutherland wrote: "The governing classes were both paternalistic and patronizing; and nowhere is this attitude better displayed than in the advice which that archetype of elder statesmen William Cecil, Lord Burghley—Shakespeare's Polonius—prepared for his son" (1964, 35).</ref> og Polonius' langtekkelige ordflom ''kan'' være en [[satire]] på Cecils egen.<ref>Rowse (1963, 323).</ref> I tillegg gir Polonius' navn i Q1, «Corambis», en gjenklang av det latinske begrepet for «tvehjertet» – noe som ''kan'' leses som et satirisk ordspill til Cecils motto ''Cor unum, via una'' («Et hjerte, en vei»)<ref>Ogburn (1988, 202–203). As glossed by [http://www.sourcetext.com/sourcebook/essays/polonius/corambis3.html Mark Anderson] {{Wayback|url=http://www.sourcetext.com/sourcebook/essays/polonius/corambis3.html |date=20080808135831 }}, "With 'cor' meaning 'heart' and with 'bis' or 'ambis' meaning 'twice' or 'double', Corambis can be taken for the Latin of 'double-hearted,' which implies 'deceitful' or 'two-faced'."</ref> Ofelias forhold til Hamlet ''kan'' bli sammenlignet med Cecils datter Anne Cecils forhold til jarlen av Oxford, [[Edward de Vere, 17. jarl av Oxford|Edward de Vere]].<ref>Winstanley (1921, 122–124).</ref> Disse samme argumentene blir forsåvidt også nevnt for å gi vekt til teorien om at Edward de Vere kan være en mulig forfatter av Shakespeares forfatterskap.<ref>Ogburn (1984, 84–86).</ref> Ikke desto mindre slapp Shakespeare unna sensuren, og faktisk fikk ''Hamlet'' kongelig trykketillatelse, noe det kongelige våpenskjold på utgaven fra 1604 vitner om.<ref>Matus (1994, 234–237).</ref>

===Psykoanalytisk===
[[Fil:Claudius at Prayer Hamlet 3-3 Delacroix 1844.JPG|thumb|upright|[[Sigmund Freud|Freud]]s teori var at en [[Underbevissthet|underbevisst]] [[Ødipuskompleks|ødipal konflikt]] forårsaket Hamlets nøling. <small>([[Eugène Delacroix|Delacroix]] 1844)</small>]]
Siden [[psykoanalyse]]n ble introdusert sist på 1800-tallet, har ''Hamlet'' vært kilde for en rekke studier innen emnet, blant annet av [[Sigmund Freud]], [[Ernest Jones]] og [[Jacques Lacan]], og disse har påvirket oppsetninger i ettertid.

I Freuds ''[[Drømmetydning (bok)|Drømmetydning]]'' (1900), starter hans analyse med forutsetningen om at «''skuespillet er bygget opp rundt Hamlet nøling med å fullbyrde hevnoppgaven som er tildelt ham; men dets tekst gir ingen grunn eller motiv for denne nølingen''».<ref name="dreams">Freud (1900, 367).</ref> Etter å ha vurdert ulike litterære teorier, konkluderer Freud med at Hamlet har et «''[[Ødipuskompleks|ødipalt begjær]] for sin mor, og den påfølgende skyldfølelsen forhindrer ham i å myrde mannen [Claudius] som har gjort hva han underbevisst ønsket å gjøre''».<ref name="Britton">Britton (1995, 207-211).</ref> Konfrontert med sitt [[Psykologisk undertrykkelse|undertrykte begjær]], innser Hamlet at han «''litterært selv ikke er noe bedre enn synderen som han skal straffe''».<ref name="dreams"/> Freud mener at Hamlets tilsynelatende «''avsmak for seksualitet''» &ndash; som kommer frem i hans «nunnery»-samtale med Ofelia &ndash; samsvarer med denne tolkningen.<ref name="dream2">Freud (1900, 368).</ref><ref>«Nunnery»-samtalen det refereres til her er ''Hamlet'' 3.1.87–160.</ref> [[John Barrymore]] introduserte freudianske overtoner i sin banebrytende produksjon fra 1922 i New York, som satte ny rekord med forestillinger 101 kvelder på rad.

På 1940-tallet førte psykoanalytikeren [[Ernest Jones]] Freuds tanker i pennen, i en rekke essays som endte med boken ''Hamlet and Oedipus'' (1949). Flere oppsetninger har etter Jones skildret «skapscenen» hvor Hamlet konfronterer moren i hennes kammer,<ref>''The Closet Scene'': ''Hamlet'' 3.4.</ref> i lys av Jones' psykoanalytiske tilnærming, og derved i et seksuelt lys. Her blir Hamlet kvalm av sin mors «incestaktige» forhold til Claudius, men han er samtidig redd for å drepe ham, siden dette vil åpne for et nært forhold mellom Hamlet og moren. Ofelias galskap etter farens død kan også sees i et freudiansk perspektiv: som en reaksjon på dødsfallet til hennes ønskede elsker, faren. Hun påvirkes av å miste sin uoppfylte kjærlighet så brått, og hennes sinnstilstand endres derfor brått som følge av dette.<ref>MacCary (1998, 104–107, 113–116) og de Grazia (2007, 168–170).</ref> I 1937 regisserte [[Tyrone Guthrie]] en oppsetning med [[Laurence Olivier]] i en Jones-inspirert forestilling på [[Old Vic]].<ref>Smallwood (2002, 102).</ref>

På 1950-tallet ble [[Jacques Lacan]]s [[Strukturalisme|strukturalistiske]] teorier om ''Hamlet'' for første gang presentert ved en rekke seminarer i Paris, og senere utgitt i boken ''Desire and the Interpretation of Desire in Hamlet''. Lacan hevdet at den menneskelige [[psyke]] styres av språkstrukturer og at de lingvistiske strukturene i ''Hamlet'' satte fokus på menneskelig begjær. Utgangspunktet hans er Freuds ødipale teorier, i tillegg til sorg, som er skuespillets sentrale tema. I Lacans analyse antar Hamlet ubevisst den [[psykoanalyse|psykoanalytiske]] definisjon av en ''[[fallos]]'' – grunnet hans nøling – og blir i økende grad distansert fra virkeligheten «''ved sorg, fantasering, [[narsissisme]], og psykose''», noe som skaper hull (eller mangler) i de virkelige, innbilte og symbolske aspekter av sinnet hans. Lacans teorier påvirket litteraturforskning av ''Hamlet'' på grunn av hans alternative visjon av stykket og hans bruk av [[semantikk]] for å utforske stykkets [[psykologi]]ske landskap.<ref name="Britton"/>

===Feministisk===
[[Fil:Ophelia - Henrietta Rae.jpg|thumb|[[Ofelia]] forstyrres av sorgen.<ref>''Hamlet'' 4.5.</ref> Feministiske kritikere har utforsket hvordan hun med tiden utvikler galskap. <small>([[Henrietta Rae]] 1890)</small> ]]
1900-tallets [[Feminisme|feministiske]] litteraturkritikk åpnet for nye tilnærminger til karakterene Gjertrud og Ofelia. Kritikere innen [[nyhistorisme]] og kulturell materialisme analyserte skuespillet i dets historiske kontekst, i et forsøk på å sette det sammen i dets opprinnelige kulturelle miljø.<ref>Wofford (1994, 199–202).</ref> De fokuserte på [[Kjønnsrolle|kjønnssystemet]] i det tidlig moderne England ved å fremheve den kjente treenigheten hushjelp, hustru og enke med den prostituerte, som falt utenfor denne stereotypien. I denne analysen var Hamlets essens hovedpersonens gradvise oppfatning av sin mor som en hore ettersom hun feilet å være trofast mot Gamle Hamlet. Som følge av dette mistet Hamlet sin tro på alle kvinner og behandlet også Ofelia som om hun var en hore og uærlig mot ham. Ofelia kan være ærlig og rettferdig, men det er derimot umulig å knytte disse to trekkene sammen ettersom «rettferdighet» er en ytre egenskap mens «ærlighet» er et indre trekk.<ref>Howard (2003, 411–415).</ref>'''

Carolyn Heilbruns essay «Hamlet's Mother» (1957) forsvarer skikkelsen Gjertrud ved å hevde at teksten aldri gir antydninger om at Gjertrud visste at Claudius forgiftet Kong Hamlet. Denne analysen har blitt støttet av mange feministiske kritikere. Heilbrun hevdet at menn i århundrer har feiltolket Gjertrud, ved å føye seg til Hamlets syn på henne, snarere enn å følge stykkets faktiske tekst. Det finnes dermed ikke noe belegg for at Gjertrud er en ekteskapsbryter: hun tilpasser seg bare omstendighetene rundt ektemannens død, til beste for kongeriket.<ref>Bloom (2003, 58–59); Thompson (2001, 4).</ref>

Ofelia har også blitt belyst av feministiske kritikere som Elaine Showalter.<ref>Showalter (1985).</ref> Ofelia er omgitt av mektige menn: faren, broren og Hamlet. Alle tre forsvinner: Polonius dør, Laertes drar og Hamlet unngår henne. Konvensjonelle teorier peker på at Ofelia blir drevet mot galskapen, når disse mektige mennene ikke lenger foretar beslutninger for henne.<ref>Bloom (2003, 57).</ref> Feministiske teoretikere har argumentert at hun blir sinnssyk av skyld ettersom at Hamlets drap på hennes far oppfyller hennes (ubevisste) seksuelle behov for at Hamlet erstatter (dreper) faren slik at Hamlet faktisk og symbolsk kan ta farens plass. Showalter peker også på at Ofelia har blitt symbolet på den urolige og hysteriske kvinnen i moderne kultur.<ref>MacCary (1998, 111–113).</ref>