Redigerer H.C. Andersen (avsnitt)

== Liv, diktning og sannhet == 
H.C. Andersen skrev fire selvbiografier, men flere moderne biografer sier at ingen steder er Andersen mer løgnaktig om seg selv enn i selvbiografiene, særlig er det den barndommen han har sterk tendens til å idealisere og romantisere. [[Jørn Lund]], dansk Andersen-spesialist, har sagt at Andersens barndom var så forferdelig at det var umulig å forholde seg til den slik den egentlig var, dersom han ikke skulle gå til grunne. Mer enn for å komme til innsikt i seg selv skrev kanskje Andersen selvbiografiene for å gjøre reklame for seg selv? Lange passasjer består av rene oppramsinger av berømte personer han har møtt, skryt han har fått for bøkene sine i utlandet.

I nesten alle sjangrene Andersen utfoldet seg i, finner vi mer eller mindre tydelige spor av dikterens eget liv. Spesielt gjelder det for eventyrene, for eksempel ''Den grimme Ælling'' (''Den stygge andungen'') som han selv elsket å lese opp. Han hevdet også gjentatte ganger at hans liv hadde vært et eneste langt eventyr, og satte som tittel på en av sine selvbiografier: ''Mit livs eventyr''.

I [[park]]en [[Kongens Have]] i [[København]] er det reist en statue av H.C. Andersen, der skulptøren [[August Saabye]] opprinnelig hadde planlagt at Andersen skulle være omgitt av barn. Andersen protesterte så heftig at dette ble oppgitt. Som Andersen indignert skrev i sin dagbok: Eventyrene hans var da skrevet like mye for voksne som for barn, «disse forstode dog kun Staffagen» – og dessuten pleide han virkelig ikke å ha barn «på ryggen, på fanget eller i skrevet», samt at han aldri hadde tålt å ha noen stående bak seg når han leste opp.<ref>R. Broby Johansen: ''Det gamle København'' (s. 151), forlaget Thanning og Appel, København 1978, ISBN 87-413-6347-7</ref>

H.C. Andersen døde ugift og barnløs. Han sovnet stille inn i familien Melchiors hus [[Rolighed (Østerbro)|Rolighed]] 4. august 1875. Han er begravet på [[Assistens Kirkegård (København)|Assistens Kirkegård]] i København, avd. P-513.

Den amerikanske globetrotteren J. Ross Browne besøkte på eget initiativ H.C. Andersen i 1862 og gir en legendarisk beskrivelse av møtet slik<ref>Browne, J. Ross (1969): Med hest og karjol. Gjennom Norge og Island for 100 år siden. Cappelens forlag, Oslo (utgitt første gang 1867 i New York), s.87.</ref>:
{{Sitat| Foran meg sto en høy, skinnmager mann, litt over sin beste alder, men ennu ikke gammel, med et par spillende grå øyne i et smalt ansikt, kryende fullt av furer og rynker og muskler. Et lang ansikt med en sterkt fremspringende, stor og litt skjev nese flankert av et par veldige kinnben med store fordypninger under. Utallige furer og rynker strakte seg halvsirkelformig nedover rundt vikene på en diger munn, en bred revne tvers over ansiktet, som man feilaktig kunne ha tatt for gapet på et barneslukende troll, om det ikke hadde vært for de solstreif av hjertens godhet som lå på lur rundt lebene, og den milde menneskelighet som glimtet frem fra alle krinker og kroker.
   Hverken barter eller skjegg fordunklet det sterke særpreg i dette merkelige ansikt, som for størstedelen hadde farve som granitt med islett av kalksten og flekker av profyr. En bulket guttperkapanne, svært fremspringende ved brynene og topografisk sett ikke ulikt et relieffkart av Sveits, skrånende oppover og bakover mot issen. Ikke noe stort hode, men vidunderlig hamret og formet av hjernens virksomhet, delvis dekket av en sort, bølget hårmanke, litt glissen foran og noe gråsprengt bak. Lange benete armer med lange hender, en lang ulenkelig kropp med langskjørtet frakk på, ustanselig bevegelse samtidig, alt lysende og sprellende og funksjonerende med ubeskrivelig energi. En stemme som boblet opp fra de umåtelige dyp nedenfor med muntre, krampaktige og uforståelige velkomstord. Dette var det deilige menneske som stod foran meg, den store danske improvisator, den milde Caliban som ferdes blant feer og blidelig samtaler med fisker og frosker og biller.|J. Ross Browne (1867),  ''Med hest og karjol. Gjennom Norge og Island''.}}