Redigerer Gresk mytologi (avsnitt)

===Gudenes tidsalder===
====Verdens og gudenes opprinnelse====
[[Fil:Michelangelo Caravaggio 003.jpg|thumb|''Amor omnia vincit'' (''Kjærlighet over alt''), en avbildning av kjærlighetsguden, [[Eros]], av [[Caravaggio|Michelangelo Merisi da Caravaggio]], ca. 1600.]]
Opprinnelsesmyter eller skapelsesmyter representerer et forsøk på å gjøre universet forståelig i menneskelige begrep og forklare universets opprinnelse.<ref name="Klattx">Klatt-Brazouski: ''Ancient Greek and Roman Mythology'', s. 10</ref> Det mest aksepterte beretningen om tingenes begynnelse slik den ble nedskrevet i Hesiods ''Theogonien'' starter med ''[[Khaos]]'', et gjespende ingenting. Ut av tomheten dukket Ge, eller [[Gaia]], (jorden) opp og noen andre primære guddommer og steder opp: [[Eros]] (kjærlighet), [[Tartaros]] (underverdenens straffeby), [[Nyx]] (natten) og [[Erebos]] (underverdenen).<ref>Hesiod: ''Theogonien'', [http://en.wikisource.org/wiki/Theogony 116-138]</ref>

Uten mannlig assistanse fødte Gaia av seg selv [[Uranos]] (himmelen) som deretter kunne befrukte henne. Fra deres forening kom først [[titan (gud)|titanene]]: seks mannlige og seks kvinnelige. Disse var [[Okeanos]], [[Koios]], [[Krios]], [[Hyperion (mytologi)|Hyperion]], [[Iapetos]], [[Theia]], [[Rhea (mytologi)|Rhea]], [[Themis]], [[Mnemosyne]], [[Foibe]], [[Tethys]] og [[Kronos]]. Deretter fikk Gaia og Uranos de enøyde [[kyklop]]ene og de hundrearmede kjempene [[hekatonkheirer|hekatonkheirene]]. Kronos, «den smarteste, yngste og mest forferdelige av Gaias barn», kastrerte sin far og ble gudenes hersker med sin søsterkone Rhea som sin rådgiver og de andre titanene ble hans hoff.

Dette motivet av far/sønn-konflikt ble gjentatt da Kronos ble konfrontert av sin sønn, [[Zevs]]. Zevs utfordret ham til krig om kongemakten til gudene. Med hjelp fra kyklopene som Zevs satte fri fra Tartaros seiret Zevs og hans søsken til slutt, mens Kronos og titanene ble samlet til fangenskap i Tartaros.<ref>Hesiod: ''Theogonien'', [http://en.wikisource.org/wiki/Theogony 713-735]</ref>

Den tidligste greske tanken om poesi regnet ''Theogonien'' som prototypen på den poetiske sjangeren, den prototypiske ''mythos'' (myte), og la nesten magisk makt i den. [[Orfeus]], den erketypiske poeten, var også den erketypiske sangeren av theogonier som han brukte til å stille sjøer og stormer i [[Apollonios Rhodios]]' ''Argonautika'' og til å bevege steinhjerter blant underverdenens guder i sin ferd til [[Hades]]. Da [[Hermes]] oppfant [[lyre]]n i de ''Homeriske hymner til Hermes'', er det første han gjør å synge gudenes fødsel.<ref>''Homeric Hymn to Hermes'', [http://omacl.org/Hesiod/hymns.html 414-435] {{Wayback|url=http://omacl.org/Hesiod/hymns.html |date=20081025121210 }}</ref>

Hesiods ''Theogonien'' er ikke bare den mest fullstendige overlevende beretningen om gudene, men også den mest fullstendige bevarte beretningen om den arkaiske poetens funksjon med sin lange innledende påkalling av [[muse]]ne. ''Theogonien'' var også temaet for mange tapte dikt, inkludert de som tillegges Orfeus, [[Musaios av Athen|Musaios]], [[Epimenides]], [[Abaris]] og andre legendariske seere som ble brukt i private riter for å bli rene og mystiske riter. Der er indikasjoner på at [[Platon]] var kjent med noen versjoner av den [[Orfisme|orfeiske]] theogoni.<ref>Betegh, G.: ''The Derveni Papyrus'', 147</ref>

Noen få fragmenter av disse arbeidene overlever i sitater av [[nyplatonisme|neoplatonistiske]] filosofer og nylig utgravde [[papyrus]]-ruller. En av disse rullene, [[Derveni-papyrusen]] beviser nå at senest på 400-tallet f.Kr. eksisterte et theogonisk-kosmogonisk dikt av Orfeus. Dette diktet forsøker å overgå Hesiods ''Theogonien'' og familietreet til gudene ble utvidet bakover med [[Nyx]] (natt) som en endelig begynnelse før Uranos, Kronos og Zevs.<ref>Burkert, Walter: ''Greek Religion'', s. 236; Betegh, G.: ''The Derveni Papyrus'', s. 147</ref>

Det første som filosofiske kosmologister reagerte mot, eller noen ganger bygget på, var populære mytiske oppfattelser som hadde eksistert i den greske verdenen en stund. Noen av disse populære forståelsene kan merkes i poesien til Homer og Hesiod. Hos Homer ble jorden sett på som en flat tallerken som fløt på elven [[Okeanos]] og med en hemisfærisk himmel med sol, måne og stjerne over. Solen ([[Helios (mytologi)|Helios]]) dro over himlene i en stridsvogn og seilte rundt jorden i en gyllen kuppel om natten. Solen, jorden, himmelen, elvene og vindene kunne tales til i bønn og påkalles som vitner i eder. Naturlige sprekker ble folkelig sett på som innganger til det underjordiske huset til Hades, de dødes hjem.

====Greske guder====
[[Fil:Olympians.jpg|thumb|right|[[De tolv olympiske guder|De tolv olymperne]] av [[Nicolas-André Monsiau|Monsiau]], sent på 1700-tallet.]]
Etter at titanerne ble kastet dukket et nytt [[pantheon]] av [[gud]]er og [[gudinne]]r opp. Blant de fremste greske guddommene var [[de tolv olympiske guder|olymperne]] som bodde på fjellet [[Olympos]] under Zevs overoppsyn. Deres begrensning til tolv ser ut til å ha vært en relativt moderne tanke.<ref>Stoll, H.W.: ''Religion and Mythology of the Greeks'', s. 8</ref> Ved siden av olympierne tilba grekerne forskjellige landsbygdguder, geiteguden [[Pan (mytologi)|Pan]], [[nymfe (mytologi)|nymfer]], [[najade]]r som holdt til i kildene, [[dryade]]r som holdt til i trærne, [[nereider]] som bodde i sjøen, elveguder, [[satyr]]er og andre. I tillegg var de mørke kreftene i underverdenen som [[erinnyer]] (eller furier) som ble sagt forfulgte de som hadde forbrutt seg mot slektninger. Til ære for det antikke gudeverden komponerte poeter de homeriske hymner, en gruppe på 33 sanger.<ref>Cashford, J.: ''The Homeric Hymns'', s. vii</ref>

I de varierte mytene og legendene som utgjør antikk gresk mytologi blir de opprinnelige guddommene beskrevet som kjødelige, men ideelle legemer. Ifølge [[Walter Burkert]] er de definerende karakteristikkene til gresk [[antropomorfisme]] at «de greske gudene er personer, ikke abstrakte, idéer eller et konsept.<ref name="Burkert182">Burkert, Walter: ''Greek Religion'', s. 182</ref>» De antikke gudene har mange fantastiske evner, de mest betydningsfulle er at gudene ikke blir påvirket av sykdom og kan skades bare under svært uvanlige omstendigheter. Grekerne regnet udødelighet som et kjennetegn. Denne udødeligheten, i tillegg til evig ungdommelighet, ble sikret gjennom kontinuerlig bruk av [[nektar]] og [[ambrosia]] som fornyet deres guddommelige blod i blodårene.<ref>Stoll, H.W.: ''Religion and Mythology of the Greeks'', s. 4</ref>

[[Fil:Leda - after Michelangelo Buonarroti.jpg|thumb|right|Zeus, forkledt som en [[svane]], forfører [[Leda]], dronningen av [[Sparta]]. En kopi fra 1500-tallet av en tapt original av [[Michelangelo Buonarroti|Michelangelo]].]]
Hver gud har forskjellige interesser, har et område som den er ekspert i og styres av en unik personlighet. Men disse beskrivelsene dukket opp fra en mengde lokale varianter som ikke alltid samstemmer med hverandre. Da disse gudene ble kalt på i poesi, bønn eller kulter, blir de henvist til med en kombinasjon av deres navn og [[epitet]]er som identifiserte dem ved forskjeller fra andre manifestasjoner av seg selv. ''Apollon Musagetes'' er «[[Apollon|Apollo]] som [[muse]]nes leder». Epitetene kan alternativt identifisere et spesielt og lokalisert aspekt ved guden som noen ganger allerede var tenkt å være eldgammel i den klassiske epoken i Hellas.

De fleste gudene ble assosiert med spesifikke aspekter i livet. [[Afrodite]] var eksempelvis gudinnen for kjærlighet og skjønnhet, [[Ares]] var krigsguden, [[Hades]] de dødes gud og [[Athene]] var gudinnen for visdom og mot.<ref>Stoll, H.W.: ''Religion and Mythology of the Greeks'', s. 20ff</ref> Noen guddommer som [[Apollon]] og [[Dionysos]] avslørte komplekse personligheter og en blanding av funksjoner, mens andre som [[Hestia]] («hjerte») og [[Helios (mytologi)|Helios]] («sol») var lite mer enn personifisering. De mest imponerende [[gresk tempel|templene]] hadde en tendens til å være dedisert et begrenset antall guder som var fokuset i de store hellenske kultene. Det var derimot vanlig for individuelle regioner og landsbyer å konsentrere seg om mindre guder. Mange byer æret også flere velkjente guder med uvanlige lokale riter og assosierte uvanlige myter med dem som var ukjent andre steder. I den heroiske tidsalderen supplerte heltenes kulter (eller halvguder) disse gudene.