Redigerer Galla Placidia (avsnitt)

=== Enke ===
[[Fil:Honorius et Galla Placidia.JPG|thumb|Medaljonger av Honorius og Galla Placidia, Ravenna, 425]]
Galla Placidia ble selv tvunget til å forlate Vestromerriket. Selv om motivasjonen for dette er uklart, var den offentlige saken den økende skandaløse offentlige ømheten som fikk fra sin bror Honorius — i det minste var dette tolkningen til [[Olympiodoros av Theben]], en historiker som ble benyttet som en kilde av Zosimus, [[Sozomenos]] og antagelig også [[Philostorgios]], slik den moderne historikeren J.F. Matthews har postulert.<ref>Matthews, J.F. (1970): «Olympiodorus of Thebes and the History of the West (A.D. 407-425) » i: ''The Journal of Roman Studies'', '''60''', s. 79-97</ref>  Gibbon har en annen oppfatning: «Makten til Placidia; og den usømmelige fortroligheten til hennes bror, som kan ha vært intet annet enn symptomene på en barnslig ømhet, ble genrelt tilskrevet en incestuøs kjærlighet.»<ref>Gibbon, Edward: [https://web.archive.org/web/20080602121358/http://etext.library.adelaide.edu.au/g/gibbon/edward/g43d/chapter33.html#fn33.2 «chapter 33.2»], ''History of the Decline and Fall of the Roman Empire'', arkivert fra [http://etext.library.adelaide.edu.au/g/gibbon/edward/g43d/chapter33.html#fn33.2 originalen] den 2. juni 2008</ref>

I henhold til Gibbon ble denne overdrevne ømheten omdannet til en uforsonlig krangel hvor debatten om keiseren og hans søster ble ikke lenge holdt innenfor palassets vegger, og da vestgotiske soldater var knyttet til sin dronning, havnet byen Ravenna blodige og farlige tumulter som kunne bare bli roet ned av at Placidia og hennes barn frivillig reiste ut av byen. Hun reiste til Konstantinopel kort tid etter at Theodosius hadde giftet seg hvor de ble behandlet med vennlighet.<ref name="Gibbon_33">Gibbon, Edward: [https://web.archive.org/web/20080602121358/http://etext.library.adelaide.edu.au/g/gibbon/edward/g43d/chapter33.html «chapter 33»], ''History of the Decline and Fall of the Roman Empire'', arkivert fra [http://etext.library.adelaide.edu.au/g/gibbon/edward/g43d/chapter33.html originalen] den 2. juni 2008</ref>

Den 15. august 423 døde Honorius av ødem (væskeansamling), kanskje [[lungeødem]].<ref>Mathisen, Ralph W. (1999): [http://www.roman-emperors.org/honorius.htm «Honorius (395-423 A.D.)»], ''De Imperatorbus Romanis''</ref> Da intet medlem av det [[theodosiske dynasti]] var tilstede ved Ravenna for å gjøre krav på tronen var det forventet at [[Theodosius II]] ville utnevne en vestromersk keiser. Imidlertid nølte Theodosius og beslutningen ble forsinket. Ved å dra fordel av maktvakuumet grep patrisieren Castinus muligheten til å bli en kongemaker. Han erklærte [[Joannes]], ''primicerius notariorum'', overhode av statsforvaltningen, til å bli den nye keiser i Vestromerriket. Blant hans tilhengere var [[Flavius Aëtius]]. Han var en sønn av Flavius Gaudentius, magister militum, og Aurelia. Joannes’ styre ble akseptert i Italias provinser, i Gallia og i Hispania, men ikke i provinsen [[Africa (romersk provins)|Africa]].<ref name="Elton"/>

Theodosius II reagerte ved å forberede Valentinian III for en eventuell utnevnelse til keiser. I 423/424 ble Valentinian navngitt som ''nobilissimus'', «mest edel», og i 424 ble han forlovet til [[Licinia Eudoxia]], datter av Theodosius II og Aelia Eudocia. Året for deres forlovelse ble nedtegnet av Marcellinus Comes, og da var han omtrent fire år gammel, og Licinia kun to år.<ref name="Mathisen_Valentinian">Mathisen, Ralph W.: [http://www.roman-emperors.org/valenIII.htm «Valentinian III (425-455 A.D.)»], ''De Imperatorbus Romanis''</ref><ref>Cawley, Charles: [http://fmg.ac/Projects/MedLands/BYZANTIUM.htm#Eudoxiadiedafter462 «Profile of Licinia Eudoxia»], ''Medieval Lands database'', Foundation for Medieval Genealogy</ref>  Gibbon tilskriver forlovelsen til en «enighet mellom tre kvinner som styrte den romerske verden», det vil si  Placidia og hennes nieser Eudocia og [[Aelia Pulcheria|Pulcheria]].<ref name="Gibbon_33"/> I det samme året ble Valentinian utropt som bysantinsk [[Caesar (tittel)|cæsar]] (gresk: καῖσαρ).<ref name="Mathisen_Valentinian"/>

Kampanjen mot Joannes begynte også det samme året. Styrker fra den østromerske hæren samlet seg ved [[Thessaloniki]], og ble satt under kommando av Ardaburius, den seirende generalen fra [[de romersk-persiske kriger]]. Invasjonsstyrken ble ført over Adriaterhavet i to ruter. [[Aspar]], sønn av Ardaburius, ledet kavaleriet på land, fulgte kysten av Adriaterhavet fra vestlige Balkan og til nordlige Italia. Placidia og Valentinian deltok i denne styrken. Ardaburius og infanteriet ble fraktet av den østromerske marinen i håp om nå Ravenna sjøveien. Aspar marsjerte sine styrker til [[Aquileia]] ved et overraskelsesangrep og nesten uten motstand. Flåten ble derimot spredt av en storm og Ardaburius og to av hans galeier ble erobret av styrker lojale til Joannes og holdt som fanger i Ravenna.<ref name="Elton"/><ref name="Gibbon_33"/>

Ardaburius ble behandlet godt av Joannes, som antagelig hadde til hensikt å forhandle med Theodosius for å avslutte krigen. Fangen fikk «høvisk frihet» til å bevege seg i Ravennas gater, og han benyttet dette privilegiet til å ta kontakt med Joannes’ militære styrker og overbevise en del av dem til å gå over til Theodosius’ side. Disse kontaktet Aspar og tilkalte ham til Ravenna. En gjeter førte Aspars kavalerister over Posletten og til Ravennas porter. Med beleiring utenfor og overløpere innenfor bymurene ble byen raskt erobret. Joannes ble tatt til fange og hans høyre hånd ble hogd av, deretter satt på et esel og ført gjennom gatene og til sist halshogd i Aquileias [[hippodrom]].<ref name="Elton"/><ref name="Gibbon_33"/>

Med Joannes død ble Valentinian offisielt erklært som den nye augustus av Vestromerriket den 23. oktober 425 i nærvær av [[det romerske senatet]]. Tre dager etter Joannes’ død førte Flavius Aëtius forsterkninger for sin hær, etter sigende et antall på 60 000 [[hunere]] fra andre siden av elven [[Donau]]. Etter en del stridigheter kom Placidia og Aëtius til en enighet som etablerte det politiske landskapet for Vestromerriket for de neste tretti årene. Hunerne ble betalt av og sent tilbake mens  Aëtius fikk posisjonen som ''magister militum per Gallias'', øverstkommanderende for den romerske hæren i Gallia.<ref name="Elton"/><ref name="Gibbon_33"/>