Redigerer Filippo Cortesi (avsnitt)

===Nuntius til Polen===
Den 24. desember 1936 ble Cortesi apostolisk nuntius til [[Polen]]. Der var det også turbulente tid, ved det at [[Adolf Hitler]]s Tyskland gjennomførte en hard politisk kampanje mot landet. Så kom andre verdenskrig. 

Den 30. april 1939 formidlet kardinalstatssekretær [[Luigi Maglione]] en melding&mdash;formulert av Mussolini og personlig godkjent av Pius XII&mdash;til Cortesi. Budskapet gikk inn for tilbakeføring av [[Fristaden Danzig]] til Tyskland. Cortesi svarte med telegram og stilte spørsmål ved visdommen i en slik konsesjon, men Maglione beordret ham å gi den videre til den polske president. Dagen etter utstedte Pius XII en «siste appell til fordel for fred» og bad om at «regjeringene i Tyskland og Polen gjør sitt ytterste for å unngå enhver hendelse og avstå fra å ta noen skritt som kan forverre den nåværende spenningen».

Cortesi overbragte Pius XIIs meklingsplan til utenriksminister [[Józef Beck]], men fikk «et unnvikende svar fordi polakkene ikke favoriserer mekling som et middel til å løse Danzig-problemet».<ref>Jerzy Szapiro. 1939, May 10. "Poland Skeptical of Mediation Plan". ''New York Times''. s. 17.</ref> Cortesi ankom Roma 22. juni med uforpliktende svar fra alle de fem landene som var involvert i meklingen, og møtte Maglione om meklingen og også bruddet mellom polske og tyske katolikker.<ref>Camille M. Cianfarra. 1939, 22. juni. "Poland Answers Pope's Peace Plea". ''New York Times''. s. 12.</ref>  Den 26. juni møtte Cortesi Pius XII personlig for å formidle president [[Ignacy Mościcki]]s og utenriksminister Becks de negative reaksjoner på Pius XIIs forslag om å overføre Danzig til Tyskland. Cortesis videresending av Pius XIIs forslag om å gi Danzig til Tyskland ble lenge husket i Polen, spesielt da den kommunistiske regjeringen kom i konflikt med paven etter krigen.<ref>Edward A. Morrow. 1949, 7. september. "Poland's Press Replies to Pope". ''New York Times''. s. 11.</ref>

Cortesi flyktet fra sitt nuntiarur i [[Warszawa]] den 5. september, og etterfulgte den polske eksilregjeringen og ankom [[Bucuresti]] i [[Romania]].<ref name="g95">Gallagher, 2008, s. 95.</ref> Vatikanet mottok beskjed fra Cortesi den 22. september fra Bucuresti, etter å ha blitt «fullstendig avskåret fra katolikkene i Polen».<ref name="nyt1">''New York Times''. 1939, 23. september. "Future of Poland Worries Vatican". p. 5.</ref> På den tiden var alle de polske biskopene – med unntak av kardinal [[August Hlond]], den polske primas (som på den tid var ventet å snart komme tilbake) – fortsatt i sine bispedømmer.<ref name="nyt1"/>

Selv om Pius XII sa at han ikke formelt ville anerkjenne regjeringen i eksil (den gang i [[Paris]]) før han mottok en fullstendig rapport fra Cortesi, forble [[Kazimierz Papée]] Polens ambassadør akkreditert til Den hellige stol.<ref>1939, 4. oktober. "Pope May Recognize Poles' Paris Regime". s. 11.</ref> Pius XII anerkjente eksilregjeringen «med så mye formalitet som mulig under omstendighetene» den 7. oktober, hjulpet av «det praktiske faktum» at Cortesi uansett skulle trekke seg og ikke var tiltenkt å returnere til Warszawa.<ref name="nyt2">''New York Times''. 1939, 8. oktober. "Pope Recognizes the Polish Regime". s. 34.</ref> [[New York Times]] rapporterte at Cortesi «ikke vil returnere til Warszawa selv om en ny polsk stat blir dannet, men vil returnere til Roma og avvente sin nesten sikre elevasjon til kardinalatet».<ref name="nyt2"/> 

The Times rapporterte også at nuntien akkreditert til Paris ville bli [[internuntius]] for den eksilregjeringen for å unngå å formelt erstatte Cortesi.<ref>Herbert L. Matthews. 1939, 22. oktober. "Italians Abandon Hopes for Peace". ''New York Times''. s. 4.</ref> Msgr. [[Alfredo Pacini]] ble utnevnt til ''[[chargé d'affaires]]'' mens eksilregjeringen forble i Paris, og erkebiskop [[William Godfrey]] tok over som ''chargé d'affaires'' da eksilregjeringen ble tvunget til å flytte til London i 1940. <ref>Charles Chotkowski. 1989, August 1. "Vatican-Poland Ties Continued in Wartime". ''New York Times'' letter to the editor. s. A18.</ref>

Vatikanet forsøkte å få nazistene til å gi grønt lys for Cortesis retur – som en «apostolisk visitator» (i denne sammenheng et skritt under anerkjennelsen av suverenitet).<ref name="g95"/> 

Fra Romania organiserte Cortesi et hjelpearbeid til Polen.<ref name="g95"/>

Cortesi ankom til slutt Roma, og etterlot [[Cesare Orsenigo]], nuntius til [[Tyskland]], som ''de facto'' pavelig sendemann til Polen.<ref>Spector, 2004, s. 517.</ref> Den 1. november 1939 ble Orsenigos myndighet av paven formelt utvidet til Polen.<ref>Blet and Johnson, 1999, s. 72.</ref>

Ved slutten av andre verdenskrig var det Sovjetunionen reelt styrte i Polen, og Cortesi, fortsatt formelt nuntius til Polen siden 1939, var de ikke interessert i å la komme tilbake. 

Erkebiskop Filippo Cortesi døde den 1. februar 1947 i Roma i en alder av 70 år, som den siste nuntius til Polen før opprettelsen av den republikk som ble virkeliggjort i 1989.