Redigerer Eugenikk (avsnitt)

=== Eugenikk i Norge ===
Den fremste talsmannen for rasehygiene, eugenikk og [[rasebiologi]] i Norge var farmasøyten [[Jon Alfred Mjøen]] (1860–1939). Han grunnla [[Vinderen]] biologiske laboratorium i 1906, og var aktiv i internasjonale eugeniske fora. I&nbsp;verket ''Racehygiene'' fra 1914 mente Mjøen at et moderne samfunn måtte beskytte seg mot «dårlige» arvebærere ([[psykisk utviklingshemmede]], [[forbryter]]e, [[prostituert]]e og andre) ved å nekte dem å få barn.<ref>[[#m1914|Mjøen (1914)]]</ref> I&nbsp;sitt tidsskrift ''Den nordiske race'' (1920) hevdet han at nordeuropeere var et rasemessig ideal. Mjøen stod utenfor universitetsmiljøet, og fikk hard kritikk for uvitenskapelighet, blant annet fra genetikerne [[Otto Lous Mohr]] og [[Kristine Bonnevie]].<ref>[[#rh1980|Roll-Hansen (1980)]]</ref>

Velferdsstatens pionerer i [[mellomkrigstiden]], som [[Johan Scharffenberg]] og [[Karl Evang]], tok avstand fra tanken om at det fantes vesentlige arvelige forskjeller rasene imellom, men de godtok viktige genetiske ulikheter innenfor hver enkelt etnisk gruppe. Derfor godtok de en forsiktig form for eugenikk, og et sosialpolitisk program rettet mot forbedring av befolkningens arvemateriale. De tok avstand fra høyresidens rasehygiene.  [[Alva Myrdal|Alva]] og [[Gunnar Myrdal]]s bok ''Kris i befolkningsfrågan'' fra 1934 (norsk utgave i 1936) er skrevet i full tiltro til verdien av samfunnsplanlegging og vitenskapens evne til å løse sosiale problemer. De siterte den svenske lovens legitimering av sterilisering uten samtykke når personen ikke kan ta hånd om sine barn, eller det er fare for arvelig sinnssykdom eller retardasjon. Myrdals regnet med at slik sterilisering ville bli mer vanlig etter hvert som vitenskapen fikk større innsikt i menneskelige arvemekanismer, parallelt med en endring av lovverket. Imidlertid kom rettsoppfatningen til å gå i motsatt retning.<ref>[https://www.dagbladet.no/kultur/rasehygiene-i-historiens-lys/65459067] [[Nils Roll-Hansen]]: Rasehygiene i historiens lys, ''[[Dagbladet]]'' 27.mai 1998</ref>

I Danmark utformet [[Socialdemokraterne|socialdemokraten]] Karl Kristian Steincke (1880-1963) et politisk program for praktisk eugenikk. I sin bok ''Fremtidens Forsørgelsesvæsen'' fra 1920 fremmet han tvangssterilisering av retarderte og sosialt sårbare som et vesentlig element i sosialpolitikken, for å sikre samfunnet mot å bli sittende med ansvar for flere svake enn det var ressurser til.<Ref>[https://danmarkshistorien.dk/vis/materiale/karl-kristian-steincke-1880-1963/ K.K. Steincke]</ref> Mellom 1929 og 1938 støttet alle [[Rigsdagen]]s partier et lovverk om sterilisering av og ekteskapsforbud for personer som av hensyn til samfunnet ikke burde få barn, hovedsakelig sinnssyke, [[Seksualforbrytelser|sedelighetsforbrytere]], [[pyroman|brannstiftere]], [[alkoholiker]]e og spesielt retarderte. I 1938 ble det opprettet et et institutt for human arvebiologi og eugenikk på [[Københavns Universitet]].<Ref>[http://www.historie-online.dk/boger/anmeldelser-5-5/sundhed-sygdom/racehygiejne-i-danmark-1920-56  Lene Koch: ''Racehygiejne i Danmark 1920-56]</ref>

[[Stortinget]] vedtok den 1. juni [[1934]] ''loven av om adgang til sterilisering''. Den eneste som stemte imot, var en innkalt varamann fra det lille [[Samfundspartiet]], ingeniøren [[Gjert E. Bonde]], som i [[odelsting]]sdebatten uttalte: «Jeg finner at dette forslaget som i dag er lagt frem for Odelstinget, er et av de farligste lovforslag som overhodet har sett dagens lys i landet.» Bortsett fra årene 1942 til 1945, da tvangssterilisering var hjemlet gjennom [[Vidkun Quislings andre regjering|Quisling-regjeringens]] ''folkeættlov'' og ble utført på rundt 500 personer, var loven basert på frivillighet. Dette kravet ble likevel ikke alltid overholdt.<ref>[[#h2000|Haave (2000)]]</ref>

I den norske utgaven av Myrdals bok ble avsnittene om sterilisering tilpasset norske forhold og norsk lov som var mer tilbakeholdende overfor tvang, og litt mer i tvil om den eugeniske virkningen. Venstresiden godtok forsiktig eugenikk, men angrep rasehygiene. Evangs [[pamflett]] Rasepolitikk og reaksjon fra 1934 er et oppgjør med nazistisk raseideologi og [[antisemittisme]]. Han avviste at lavere sosiale lag er genetisk mindreverdige, og frykten for at en sosialpolitikk som ivaretar individet, vil føre til arvelig degenerasjon. I likhet med Myrdals hadde han tro på en økt anvendelse av eugenikk dersom man fikk sosialistisk styre, og så sent som i 1955 tok han til orde for økt eugenisk sterilisering av retarderte, Han beklaget at dette skjedde sjeldnere etter 1945, et syn han delte med mange genetikere og [[psykiater]]e internasjonalt.<Ref>[[Nils Roll-Hansen]]: «Rasehygiene i historiens lys», ''[[Dagbladet]]'' 27.mai 1998</ref> Den danske [[historiker]]en Lene Koch anfører at skandinavisk eugenikk ikke var politisk høyreorientert, men vedtatt av store parlamentariske flertall og støttet av nesten hele det politiske spekteret – ikke minst [[sosialist]]er og [[feminist]]er. Den var legitimert av førende vitenskapsmenn, hele den akademiske [[elite]]n, samt av legene og [[jurist]]ene som administrerte lovgivningen rundt prosjektet.<Ref>[http://www.historie-online.dk/boger/anmeldelser-5-5/sundhed-sygdom/racehygiejne-i-danmark-1920-56 Lene Koch: ''Racehygiejne i Danmark 1920-56]</ref> 

I 1934 fikk [[Nasjonal samling]] (NS) programfestet eugenisk «vern om folkeætten», og etter at det ble statsbærende parti i september 1940, ville man snarest sette sitt program ut i livet. 16. april 1942 ble det sendt et lovforslag til [[Vidkun Quisling|ministerpresident Quisling]] der den medisinske indikasjon ble begrenset og den sosiale indikasjon forkastet, mens man legaliserte avbrytelse av svangerskap av eugeniske grunner og ved [[voldtekt|forbrytelser mot kvinnens kjönnsfrihet]]. Men loven måtte også sanksjoneres av [[Josef Terboven|''Reischkommissar'' Terboven]], og han forlangte den etiske indikasjonen fjernet - for så lenge barnet kunne ventes å bli velskapt, burde det også fødes (brev fra ''Der Reichskommissar für die besetzten norwegischen Gebiete'', 27. juli 1942, [[Riksarkivet]]). Selv ikke [[Nazi-Tyskland]] fikk noen egen, rasehygienisk abortlov – slik Norge fikk fra 1943. Lov til vern om folkeætten listet opp ti typer sykdommer og defekttilstander som, hvis de var av arvelig type hos noen av foreldrene, talte for abort, selv om forelderen ikke selv var rammet eller synlig syk.<Ref>[https://tidsskriftet.no/2005/12/medisinsk-historie/eugenisk-indikasjon-abort-en-historisk-oversikt  Øyvind Giæver: Eugenisk indikasjon for abort – en historisk oversikt]</ref>

[[Gabriel Langfeldt]] etterlyste adgang til eugenisk [[abort]] på Psykiatrisk forenings årsmøte i 1945. [[Straffelovrådet (Norge)|Straffelovrådets]] innstilling fra 1951, «Adgangen til å avbryte svangerskap», foreslo å legalisere både en eugenisk («når det er fare for at barnet vil komme til å lide av en alvorlig sykdom eller betydelig legemlig eller sjelelig mangel») og en sosial indikasjon, og drøftet om det burde stilles krav om samtidig sterilisering i forbindelse med abort på eugenisk indikasjon. Dette ble frarådet, fordi det kunne få noen kvinner til å nekte abort og heller føde barn med alvorlige sykdommer og mangler, «både i strid med morens ønske og samfunnets interesser».<Ref>[https://tidsskriftet.no/2005/12/medisinsk-historie/eugenisk-indikasjon-abort-en-historisk-oversikt Øyvind Giæver: Eugenisk indikasjon for abort – en historisk oversikt]</ref>

Blant de mest radikale kritikerne var rektor Otto Lous Mohr som mente at eugenikk var preget av rase- og klassefordommer, og motstand mot kvinnefrigjøring og [[familieplanlegging]]. Mohr hevdet at forbedring av barns oppvekstkår ville forbedre befolkningens kvalitet av seg selv. Det samme mente humangenetikerne fra 1950- og 1960-tallet som forlot den populasjonsorienterte eugenikken til fordel for en medisinsk genetikk rettet mot enkeltindividet, med familierådgivning og inngrep når ikke dette var nok. Inngrep fra denne formen for sosial omsorg har mer diffuse virkninger enn tvangssterilisering, men konsekvensene kan være like alvorlige.<Ref>[https://www.dagbladet.no/kultur/rasehygiene-i-historiens-lys/65459067 Nils Roll-Hansen: «Rasehygiene i historiens lys», ''Dagbladet'' 27.mai 1998]</ref>

Frem til [[1977]], da loven ble opphevet og erstattet med en ny, var totalt ca. 44&nbsp;000 personer (68&nbsp;% kvinner) blitt sterilisert i Norge.<ref>[[#h2000|Haave (2000)]]</ref> Rundt 7&nbsp;000 (16&nbsp;%) av disse var blitt sterilisert på eugenisk grunnlag, et tall som omfattet psykisk syke, [[tater]]e og «sosialt mistilpassede». De resterende steriliseringene var såkalt «medisinske», dvs. basert på pasientens individuelle ønske, f.eks. til fødselskontroll. Således hadde det totalet antallet årlige steriliseringer vært økende utover hele [[etterkrigstiden]], selv om tallet på eugeniske steriliseringer hadde falt til nesten null i løpet av 1950-tallet.<ref>[[#rh1996|Roll-Hansen (1996, s. 263&ndash;265)]]</ref>

<gallery widths="140" heights="200" style="font-size:95%">
File:Rasehygiene.djvu|[[Jon Alfred Mjøen]]s ''Rasehygiene'' i utvidet utgave fra 1938 (klikk på bildet for å se alle sidene)
File:Page12-Rasehygiene (utdrag) crop.jpg|«Primitive [[menneskeraser]]» presentert i  Mjøens ''Rasehygiene'' (1938)
File:Page13-Rasehygiene (utdrag) crop.jpg|«Menneskeraser» presentert i Mjøens ''Rasehygiene'' (1938)
</gallery>