Redigerer Etikk (avsnitt)

==Normativ etikk==
{{hoved|Normativ etikk}}
Den normative etikken har som oppgave å formulere grunnleggende moralske prinsipper. Moderne normativ etikk er delt inn i tre hoveddeler: konsekvensetikk, pliktetikk og dydsetikk.

=== Konsekvensetikk ===
Konsekvensetikken, eller konsekvensialismen fokuserer på konsekvensene av en handling. Strategier og handlingsvalg må vurderes ut fra de konsekvenser de respektive valg gir. Subjektiv konsekvensialisme vurderer antatt konsekvens. Objektiv konsekvensialisme vurderer antatt konsekvens og faktiske hendelser. En konsekvensetiker kan derfor mene at å lyve kan være riktig fordi konsekvensene av den konkrete handlingen må vurderes ut ifra hver enkelt situasjon.

Konsekvensialismen hevder at moralske plikter i siste instans bestemmes av de ikke-moralske verdiene til våre handlingers konsekvenser. Mange konsekvensialister mener at lyst og smerte er de ikke-moralske verdiene som i siste instans begrunner alle våre moralske plikter. De fleste moderne konsekvensialister er universelle konsekvensialister, det vil si at de tar hensyn til alle som berøres av en handling.<ref name="Saugstad42" />

Konsekvensetikeren må prøve å forutsi konsekvensene av hver enkelt handling for å finne ut om den er rett eller gal. En av konsekvensetikkens svakheter er at ingen kan forutsi fremtiden, og man kan da i ettertid finne ut at man tok feil. Konsekvensetikken er resultatorientert og kan brukes i enhver situasjon, men problemet er hvem som bestemmer hvilke konsekvenser som er ønskelige eller ikke. En stor del av vurderingen blir overlatt til individet.

Fordi konsekvensetikken er resultatorientert og konsentrerer seg om hver enkelt situasjon, bidrar den ikke til å utvikle etiske prinsipper slik at de kan brukes i fremtiden. Konsekvensetikken er altså ikke fremtidsrettet.

==== Utilitarisme ====
{{hoved|Utilitarisme}}
[[Fil:Jeremy_Bentham_by_Henry_William_Pickersgill_detail.jpg|thumb|[[Jeremy Bentham]], utilitarismens far]]
[[Utilitarisme]]n regnes som en del av konsekvensetikken utformet av [[Jeremy Bentham]] fra [[David Hume]], og videreutviklet av blant andre den engelske filosofen [[John Stuart Mill]], men man kan finne liknende tanker allerede i antikkens Hellas. [[Peter Singer]] er en av nåtidens utilitarister.

Utilitarismen er en universell konsekvensialisme hvor en handling er en moralsk plikt hvis den er det handlingsalternativ som, vurdert for alle berørte parter, fører til den største overvekten av ikke-moralske goder over dårlige konsekvenser, eller den minste overvekten av ikke-moralske dårlige over gode konsekvenser.<ref name="Saugstad42" />

[[John Stuart Mill]] definerte utilitarismen som «den oppfatning som anerkjenner nytten eller prinsippet om den største lykke som moralens grunnlag, hevder at handlinger er riktige i den grad de bidrar til å fremme lykken, gale når tendensen er å frembringe det motsatte av lykke. Med lykke menes glede og frihet for smerte, med ulykke menes smerte og mangel på glede.»<ref name="mills-9-10" /> Klassisk utilitarisme tar utgangspunkt i at hvor rett/korrekt en handling er, er en funksjon av hvor mye godhet eller lykke det kommer ut av den (for samfunn eller menneskeheten).

Utilitarisme er en slags kollektiv [[hedonisme]], hvor målet er å oppnå velvære for hele gruppen. Dens grunnleggende moralprinsipp uttrykker ikke [[altruisme]], men velvilje der aktøren ikke regner seg selv som verken mer eller mindre enn noen annen person.

Man snakker også om negativ eller omvendt utilitarisme. Da er den mest riktige handlingen den handlingen som skaper minst ulykke, eller med [[John Stuart Mill]]s ord; minst «smerte og mangel på glede».

Utilitarismen generelt er resultatorientert og legger opp til solidaritet mellom mennesker. På den annen side kan den føre til egoistiske handlinger, fordi det er opp til hvert individ å bestemme hvilke konsekvenser som er ønskelige.

Vi skiller mellom handlingsutilitarisme og regelutilitarisme. En handlingsutilitarist vil vurdere den totale summen av lykke i hvert enkelt handlingstilfelle. Hvis lykken øker har handlingen moralsk verdi. En regelutilitarist vil følge regler for hvilke handlinger som vanligvis skaper mest lykke. Hvis den totale lykken øker når handlingen blir allment praktisert, har handlingen moralsk verdi.

Handlingsutilitarismen medfører at man for eksempel kan straffe uskyldige personer, så lenge den totale velværen i samfunnet øker. Utilitarisme åpner altså for å «[[Smeden og Bageren|rette baker for smed]]» selv om, rent deskriptivt, de fleste vil mene at det er umoralsk.

Regelutilitarismen er visjonær og idealistisk. Etikksystemet ønsker å finne frem til de korrekte prinsippene (de som fører til at den totale lykken øker) og holde seg til dem. Dette er en av de mest brukte etiske tenkemåtene. {{tr|Av hvem, til hva?}}

=== Pliktetikk ===
[[Fil:Immanuel Kant 3.jpg|alt=|miniatyr|Den tyske filosofen [[Immanuel Kant]] var en typisk pliktetiker]]
Pliktetikk ([[deontologi]]) hevder at en eller annen autoritet har bestemt hva som er rett og galt. Denne autoriteten kan være et moralsk prinsipp, [[naturrett]], stammens høvding, kongen, de politiske myndigheter, loven, eller Gud.<ref name="etikk">https://filosofi.no/etikk/</ref>

Pliktetikken fokuserer på selve handlingen. Pliktetikeren må ta utgangspunkt i forhåndsbestemte moralske normer og prinsipper for å bedømme en handling og finne den rett eller gal. I pliktetikken går altså de moralske normene, reglene, foran, og konsekvensene av en handling har ikke noe å si for hvorvidt et valg er moralsk eller ikke.

Pliktetikk har som utgangspunkt at folk ikke selv er i stand til å kunne foreta moralske vurderinger. For å unngå kaos må en eller annen gi regler og normer, og disse reglene må folk følge, uansett hva de selv synes. Pliktetikk gir lite rom for å vurdere enkeltsituasjoner. Pliktetikken er enkel og skjematisk, men også idealistisk og kompromissløs. 

Mange situasjoner man skal vurdere pliktetisk vil medføre selvmotsigende plikter. Det er galt å lyve, men det er også galt å fortelle en morder sannheten om hvor hans offer befinner seg. Det er galt å drepe, men i krig beordres man å drepe, og det er galt å ikke følge ordre. Dette viser at pliktetikken kan være vanskelig, fordi det kan være vanskelig å bestemme pliktenes rangordning.

En formulering av [[Immanuel Kant]]s [[det kategoriske imperativ|kategoriske imperativ]] sier at mennesket ikke skal brukes ''utelukkende'' som et middel, men behandles som et mål i seg selv. De fleste religioner gir uttrykk for forskjellige typer pliktetikk.<ref name="etikk" />

=== Sinnelagsetikk  ===
Sinnelagsetikk (eller holdningsetikk) fokuserer på sinnelaget eller motivet som ligger bak handlingen. En handling er etisk god hvis den springer ut av et godt sinnelag, hvis den har et godt motiv. Det er den handlende personen som, ut ifra egne tanker, vilje, og følelser, må vurdere motivet. Normen i sinnelagsetikken hentes fra den handlende person og de kvaliteter han/hun besitter. Hele personen må inn i synsfeltet, med tanke, vilje og følelser.

Buddhistisk etikk er sinnelagsetikk. Buddhismen lærer at konsekvensen i det lange løp vil være avhengig av motivet, og etisk praksis går ut på å utvikle de riktige og gode sinnstilstandene.<ref>{{Kilde www |url=http://www.sotozen.no/ordenen/buddhistisk-etikk |tittel=Arkivert kopi |besøksdato=2018-06-08 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20180612142503/http://www.sotozen.no/ordenen/buddhistisk-etikk |arkivdato=2018-06-12 |url-status=død }}</ref> Jesu kjærlighetsbud, «du skal elske din neste som deg selv»<ref>Mark 12, 31</ref> er også et eksempel på sinnelagsetikk.<ref>http://folk.uio.no/jonv/reldid/etikk/etiskemodeller.html</ref>

==== Dydsetikk ====
Dydsetikken (eller dy''g''dsetikk) er en modifikasjon av sinnelagsetikken. 

Ifølge dydsetikken er dydene mer grunnleggende enn plikter og konsekvenser. Ifølge [[Platon]] og [[Aristoteles]] er dydene det som får noe til å duge på best mulig måte. Menneskets moralske dyder er de holdninger og ferdigheter som setter oss i stand til å leve vårt liv på best mulig måte. Kjennetegnet på dydsetikk er at moralske dommer over karakteregenskaper er mer fundamentale enn moralske dommer over handlinger.<ref name="Saugstad43" />

Nyaristotelisk dydsetikk tar utgangspunkt i det gode liv.

[[David Hume|Hume]]-inspirert dydsetikk mener at synet på den dydige (gode) personen er mer fundamentalt enn både synet på det gode liv og dommer over våre handlinger. Den vil ikke forsøke å begrunne synet på den dydige i en teori om det gode liv, men hevder at etikken rett og slett må legge til grunn det syn på den dydige person som allerede ligger nedfelt i moralen.<ref name="Saugstad43" />