Redigerer Endurance-ekspedisjonen (avsnitt)

== Ekspedisjonen ==
=== Utreisen, Buenos Aires og møtet med pakkisen ===
«Endurance» forlot [[Plymouth]] 8. august 1914 med kurs for [[Buenos Aires]]. Avreisen fra Plymouth skjedde uten Shackleton, som var opptatt i England med andre gjøremål for ekspedisjonen. Shackleton nådde imidlertid skipet igjen i Buenos Aires etter å ha kommet dit med et raskere skip. I Buenos Aires ble også Hurley og William Bakewell en del av besetningen og i tillegg blindpassasjeren Perce Blackborow. I Buenos Aires forlot andre ekspedisjonen eller de ble avmønstret.<ref name="Alexander15">Alexander s. 15–18</ref>

Avreisen fra Buenos Aires skjedde 26. oktober og «Endurance» var på vei mot Sør-Atlanteren. Fartøyet ankom [[Sør-Georgia]] 5. november. Etter et månedslangt opphold ved hvalstasjonen [[Grytviken]] fortsatte «Endurance» 5. desember mot Antarktis.<ref name="Alexander15" /> To dager senere ble Shackleton forfjamset over å møte på pakkis så langt nord som 57°26'S.<ref>Shackleton, s. 5</ref> I løpet av de neste dagene måtte de manøvrere seg gjennom isen, og 14. desember var den tykk nok til å stanse fartøyets framdrift i 24 timer. Tre dager senere var det full stopp igjen. Shackleton kommenterte: «Jeg hadde forberedt meg på tøffe forhold i Weddellhavet, men hadde håpet at pakkisen ville være løs. Det vi traff på var temmelig tett pakkis av en svært gjenstridig natur».<ref>Shackleton, s. 11</ref>

[[Fil:TryingToCutAWayForTheShip.jpg|thumb|right|upright|Mannskapet jobber for å frigjøre skipet fra isen.]]
Framdriften til «Endurance» var frustrerende langsom helt fram til 22. desember. Da åpnet det seg imidlertid råker i isen og fartøyet var i stand til å fortsette sørover med stødig fart. Etter to uker var de kommet langt inn i [[Weddellhavet]].<ref>Shackleton, s. 12–16</ref> På nyåret ble de igjen forsinket av tett is, før forholdene omsider bedret seg og gjorde det mulig med et langt framstøt mot sør fra 7. til 10. januar. De kom nær den 30 meter høye [[isbrem]]men som beskytter kysten av [[Coats Land]]. Dette landområdet var oppdaget og gitt navn av [[William S. Bruce]] under [[Scotia-ekspedisjonen]] i 1904.<ref>Shackleton, s. 23–24</ref> Den 15. januar kom «Endurance» på høyde med en stor isbre, der en bukt formet av brekanten framsto som et mulig sted å gå til land med skipet. Shackleton mente imidlertid at stedet lå for langt nord for [[Vahselbukta]] og gikk videre, en avgjørelse han senere skulle angre.<ref name="Shackleton26">Shackleton, s. 26–28</ref> Den 17. januar nådde fartøyet 76°27'S, der land bare kunne skimtes svakt. Shackleton kalte området [[Caird Coast]] etter ekspedisjonens hovedbidragsyter. Et uvær tvang «Endurance» til å legge seg i le av et grunnstøtt isfjell.<ref name="Shackleton26" />

«Endurance» befant seg på dette tidspunkt i nærheten av [[Luitpoldkysten]] som ble oppdaget av Filchner i 1912. Vahselbukta som var målet, lå i sørenden av denne kyststrekningen. Neste dag ble fartøyet presset vestover om lag 25 kilometer og gjenopptok en sørlig retning før det igjen var full stopp.<ref name="Shackleton26" /> Posisjonen var 76°34'S, 31°30'V. Etter ti dager uten aktivitet ble fartøyets maskineri stengt ned for å spare drivstoff.<ref>Shackleton, s. 31</ref> Under store anstrengelser ble det forsøkt å frigjøre skipet fra isen. Den 14. februar beordret Shackleton mannskapet ut på isen med ismeisler, brodder, sager og hakker for å lage en råk, men arbeidet var nytteløst. Shackleton ga ikke opp alt håp om å bryte løs ennå, men innså muligheten for at de måtte tilbringe en vinter i «de ugjestmilde armene til pakkisen».<ref name="Shackleton34">Shackleton, s. 34–40</ref>

=== «Endurance» er fast i isen og havarerer til slutt ===
«Endurance» satt fremdeles fastskrudd i isen da fartøyet 21. februar 1915 nådde sin sørligste posisjon som var 76°58'S. Deretter begynte hun å bevege seg med pakkisen i nordlig retning.<ref>Huntford, s. 418</ref> Shackleton innså 24. februar at de ville bli liggende i isen gjennom vinteren og beordret at alle skipsrutiner skulle opphøre. Hundene ble fraktet ut på isen og innkvartert i kenneler laget av is. Skipsinventaret ble omgjort til høvelige vinterkvarterer atskilt for de forskjellige gruppene – offiserer, forskere, teknikere og sjømenn. En radiosender ble rigget opp, men deres posisjon var for avsidesliggende til å kunne motta eller sende signaler.<ref name="Shackleton34" />

[[Fil:WildAndShackletonInTheHeavyPressure.jpg|thumb|left|Shackleton og [[Frank Wild|Wild]] blant skrugarder i pakkisen.]]
Shackleton kjente til [[Wilhelm Filchner]]s problemer fra tre år tidligere, da «Deutschland» var blitt innefrosset i det samme området. Filchner hadde mislyktes med å etablere en landbase i Vahselbukta. «Deutschland» ble deretter fanget i isen 6. mars 1912, omtrent 320 kilometer utenfor kysten av Coats Land. Seks måneder senere kom imidlertid fartøyet seg løs ved 63°37' sørlig bredde og seilte til Sør-Georgia. Shackleton tenkte at med et lignende utfall kunne han gjøre et nytt forsøk på å nå Vahselbukta den påfølgende antarktiske våren.<ref name="Murphy87" />

[[Fil:Endurance Final Sinking.jpg|thumb|right|upright|Hunder observerer «Endurance» under de siste stadiene av isdriften, kort tid før hun sank til bunns i Weddellhavet.]]

I februar og mars var isdriften svært langsom. Shackleton beregnet i slutten av mai at fartøyet hadde forflyttet seg skarve 150 kilometer siden 19. januar.<ref name="Shackleton43">Shackleton, s. 43–47</ref> Driften økte i hastighet da vinteren satte inn og dessuten endret isens karakter seg. Den 14. april noterte Shackleton at den nærliggende pakkisen ble skjøvet sammen og at presset i de store ismassene økte. Dersom fartøyet ble fanget i disse urolighetene «ville hun bli knust som et eggeskall».<ref name="Shackleton43" /> Da mørketiden kom i mai lå skipet i posisjon 75°23'S, 42°14'V og drev hovedsakelig nordlig retning. Det ville da gå minst fire måneder til våren kunne bryte isen opp igjen. Det var dessuten langt fra sikkert at «Endurance» ville komme løs i tide til å gjennomføre et nytt fremstøt mot Vahselbukta.<ref>Huntford, s. 421</ref> Shackleton vurderte nå muligheten for å finne et alternativt ilandstigningssted på vestkysten av Weddellhavet, dersom de var i stand til å nå den kysten. «I mellomtiden», skrev han, «må vi vente».<ref name="Shackleton43" />

I de mørke vintermånedene mai, juni og juli var Shackleton opptatt av å opprettholde fysisk form og moral. Mulighetene for fysisk aktivitet var begrenset, men hundene ble trent og mennene ble oppfordret til å foreta måneskinnsturer. Om bord i skipet ble det oppført skuespill. Spesielle anledninger som [[Empire Day]] (24. mai) ble grundig feiret.<ref>Alexander, s. 52–54</ref><ref>Shackleton, S. 50–53</ref> De første tegn til at isen begynte å bryte opp ble observert 22. juli. Under en snøstorm fra sørvest 1. august begynte isen å brekke opp rundt hele fartøyet. Trykket presset ismassene under kjølen og ga «Endurance» en slagside mot babord. Posisjonen var farlig og Shackleton skrev: «Effekten av trykket rundt oss var overveldende. Mektige isblokker (…) reiste seg langsomt inntil de spratt som kirsebærsteiner som ble klemt mellom fingrene (…) hvis skipet ble holdt fast med et solid grep ville hennes skjebne være beseglet».<ref>Shackleton, s. 58</ref> Fartøyet klarte seg imidlertid og ukene som fulgte var udramatiske. Fartøyet drev inn i det området der kaptein [[Benjamin Morrell]] på selfangeren «Wasp», i 1823 rapporterte å ha sett en kystlinje han identifiserte som [[New South Greenland]]. Shackleton fant imidlertid ingen tegn til en slik kystlinje og mente at Morrell var blitt narret av store isfjell.<ref>Shackleton, s. 60–61</ref>

Høsten 1915 medførte nye prøvelser for «Endurance» og som til slutt førte til fartøyets havari. Den 30. september ble fartøyet utsatt for det Shackleton beskrev som «den verste trykken vi hadde gjennomgått».<ref name="Shackleton65">Shackleton, s. 65–66</ref> Worsley beskrev presset som å bli «kastet fram og tilbake som en fjærball et dusin ganger».<ref name="Shackleton65" /> Den 24. oktober ble styrbord side presset mot et stort isflak, og kreftene var så store at skroget ikke kunne motstå trykket. Treverket splintret og vann begynte å renne inn i skipet. Da tømmeret ga etter, hørtes et øredøvende brak som sjømennene senere sammenlignet med lyden av tungt fyrverkeri og kanonsmell.<ref>Shackleton, s. 72–73</ref> Forsyninger og tre livbåter ble flyttet ut på isen, mens mannskapet forsøkte å forsterke skroget og pumpe ut vannet. Etter noen dager var Shackleton 27. oktober 1915 tvunget til å gi ordre om å forlate skipet. Det var iskaldt, med temperaturer under –25&nbsp;°C. De registrerte posisjonen som 69°05'S, 51°30'V.<ref>Shackleton, s. 74–77</ref> Vraket holdt seg flytende og i løpet av de neste ukene berget mannskapet ytterligere forsyninger og materialer. Hurleys fotografier og kameraer var blant det som ble reddet. Fra om lag 550 fotografiske plater valgte Hurley ut de 150 beste.<ref>Huntford, s. 461</ref>

=== Leir på isen ===
[[File:Hurley shackleton at camp.jpg|thumb|Frank Hurley og Ernest Shackleton ved Ocean Camp]]
Med tapet av skipet ble de transkontinentale planene skrinlagt. Shackletons plan var nå å krysse isen til fots i vestlig retning, til ett av flere mulige mål. Hans første tanke var [[Pauletøya]], der han visste det var et betydelig depot med mat. Shackleton hadde selv bestilt depotet tolv år tidligere da han organiserte redningsaksjonen for [[Den svenske antarktisekspedisjonen 1901–03|den svenske antarktisekspedisjonen]] under ledelse av [[Otto Nordenskjöld]].<ref name="Shackleton75">Shackleton, s. 75</ref> Andre muligheter var [[Snow Hill Island]] som hadde vært Nordenskjölds vinterkvarter,<ref>Fisher, s. 358</ref> eller [[Robertson Island]].<ref name="Alexander95">Alexander, s. 95</ref> Shackleton regnet med at de fra disse øyene ville være i stand til å nå fram til og krysse [[Graham Land]], for dermed å nå [[Wilhelmina Bay]] med sine [[flytende hvalkokeri]]er.<ref name="Huntford456" /> Han beregnet at de var 556 kilometer unna Pauletøya.<ref name="Shackleton75" /> Worsley beregnet avstanden til Snow Hill Island å være 500 kilometer, med ytterligere 193 kilometer til Wilhelmina Bay.<ref name="Huntford456">Huntford, s. 456–57</ref> Han mente at den marsjen Shackleton planla var for risikabel og at de heller burde vente til isen bragte dem til åpent vann for deretter å gå i livbåtene. Shackleton avviste Worsleys innvending og fastholdt sin egen plan.<ref name="Huntford456" />

Ferden over isen startet 30. oktober, med to livbåter trukket som sleder. Før avmarsj hadde Shackleton den ubehagelige oppgaven med å beordre avliving av de svakeste dyrene.<ref>Shackleton, s. 81–82</ref> De havnet raskt i problemer, da isforholdene rundt dem ble verre. Ifølge Hurley ble overflaten «en labyrint av skruis», der knapt en flekk var jevn.<ref name="Alexander95" /> I løpet av tre dager var de bare i stand til å forflytte seg tre kilometer, og den 1. november oppga Shackleton marsjen. De slo leir og ventet på at isen skulle bryte opp.<ref>Alexander, s. 98</ref> De ga navnet «Ocean Camp» til det flate og tilsynelatende solide flaket der den avbrutte ferden hadde endt. Det ble sendt ut flere grupper for å oppsøke vraket av «Endurance», som fremdeles drev med isen ikke langt fra leiren. Mer av de etterlatte forsyningene ble berget, før skipet omsider ble trukket under isen 21. november 1915.<ref>Shackleton, s. 98</ref>
[[Fil:Drift of the Endurance.png|thumb|left|300px|Samtidig kart som viser driften til «Endurance» og seilingsruten til Elefantøya]]
Isdriften var ikke rask nok til at den var merkbar, selv om hastigheten var opp mot 11 kilometer om dagen i slutten av november.<ref>Shackleton, s. 94</ref> Den 5. desember passerte de 68°S, og retningen var nå like øst for nord.<ref name="Huntford468">Huntford, s. 468–69</ref> Dette ville ta dem til en posisjon der det ville være vanskelig å nå Snow Hill Island, men Pauletøya lenger nord var fremdeles innenfor rekkevidde.<ref name="Huntford468" /> Den var imidlertid omtrent 400 kilometer unna, og Shackleton var ivrig etter å redusere den distansen livbåtene måtte tilbakelegge. Den 21. desember annonserte han derfor at de ville begi seg på en ny marsj over isen.<ref name="Huntford473">Huntford, s. 473–76</ref> Isforholdene hadde imidlertid ikke bedret seg siden det første forsøket. Temperaturen hadde steget, og mennene sank til knærne i den tunge snøen mens de trakk livbåtene over skruisen.

Harry McNeish var skipstømmermann om bord og 27. desember gjorde han opprør.<ref name="Huntford473" /> Han mente at [[sjørett]]en ikke lenger hadde gyldighet etter at «Endurance» hadde forlist, han var derfor ikke lenger under Shackletons kommando og nektet å jobbe. Shackletons kontante reaksjon fikk McNeish omsider til å adlyde og gå tilbake til arbeidet, men hendelsen ble aldri glemt.<ref name="Huntford473" /> Til tross for McNeish' senere bidrag til berging av gruppen, var han blant de fire som etter anbefaling fra Shackleton ikke mottok [[Polarmedaljen]].<ref>Huntford, s. 656</ref>

Etter sju dagers anstrengelser med bare tolv kilometer tilbakelagt, ga Shackleton 29. desember 1915 ordre om å stanse. Han innså at det med  samme framdrift ville ta over 300 dager å nå land.<ref name="Shackleton106">Shackleton, s. 106</ref> Mannskapet satte opp sine telt i det som Shackleton kalte «Patience Camp» (''tålmodighetsleiren''), et sted som ville bli deres hjem i over tre måneder.<ref name="Shackleton106" />

Det begynte nå å bli tomt for proviant og andre forsyninger. Hurley og Macklin ble sendt tilbake til Ocean Camp for å hente mat som hadde blitt lagt igjen for å redusere vekten på sledene. Den 2. februar 1916 sendte Shackleton en større gruppe tilbake, denne gangen for å berge den tredje livbåten.<ref name="Shackleton107">Shackleton, s. 107–09</ref> Knappheten på mat ble akutt ettersom ukene gikk. Selkjøtt ble nå en hovedbestanddel i kostholdet ettersom Shackleton forsøkte å drøye de resterende rasjonspakkene. I januar ble alle hundene med unntak av to spann, skutt på Shackletons ordre fordi tilgangen på selkjøtt ikke var tilstrekkelig til å dekke behovet.<ref name="Shackleton107" /> De to siste hundespannene ble skutt 2. april og hundekjøttet ble et velkomment tillegg til matrasjonene.<ref>Shackleton, s. 112</ref> I mellomtiden hadde isdriften blitt ujevn; etter å ha oppholdt seg ved rundt 67°S i flere uker, var det fra slutten av januar en rekke raske bevegelser i nordøstlig retning. Disse isbevegelsene hadde i midten av mars bragt Patience Camp på høyde med Paulteøya, men 100 kilometer lengre øst. Dette var imidlertid til liten trøst, da sjøisen ikke var slik at man kunne gå på den.<ref name="Shackleton116">Shackleton, s. 116</ref>

Gruppen hadde nå land i sikte nær sagt kontinuerlig. Toppen av [[Mount Haddington]] på [[James Ross Island]] var hele tiden i synsfeltet mens de drev langsomt forbi på isflaket.<ref>Fisher, s. 366</ref> De var nå kommet for langt nord til å kunne nå Snow Hill Island; Shackleton skrev at alt håp nå konsentrerte seg om to små øyer nord for Antarktishalvøya. Disse var [[Clarence Island]] og [[Elefantøya]] i [[Sør-Shetlandsøyene]], om lag 160 kilometer rett nord for deres posisjon 25. mars.<ref name="Shackleton116" /> Etter å ha tenkt seg om, kom han imidlertid fram til at [[Deceptionøya]] kanskje var et bedre alternativ.<ref name="Shackleton119">Shackleton, s. 119</ref> Denne lå lengre vest, i motsatt ende av den langstrakte øygruppa Sør-Shetlandsøyene. Fordelen var at den ble benyttet av en rekke hvalfangstekspedisjoner i sommersesongen. Nå var det for sent å nå fram før fangstsesongen var over, men Shackleton regnet med at det fantes nok proviant der til at de ville komme seg gjennom en overvintring. Alle disse bestemmelsesstedene ville kreve en vågal seilas i livbåtene når isflaket de drev på omsider løste seg opp. Livbåtene var allerede oppkalt etter de tre hovedsponsorene for ekspedisjonen: «James Caird», «Dudley Docker» og «Stancomb Wills».<ref>Huntford, s. 469</ref>

=== Seilas til Elefantøya ===
Forvarselet til slutten på Patience Camp kom om kvelden 8. april, ved at isflaket plutselig delte seg. Leiren befant seg nå på en liten trekantet flåte av is. Ytterligere oppbrytning av flaket ville bety katastrofe, så Shackleton beordret livbåtene klargjort for en snarlig avreise.<ref name="Shackleton121">Shackleton, s. 121</ref> Han hadde nå bestemt seg for at de skulle forsøke å nå den fjerntliggende Deceptionøya. Der fantes det en kirke som var reist av hvalfangerne. Tømmeret i denne kunne kanskje benyttes til å lage et bedre sjøgående fartøy enn det livbåtene var.<ref name="Shackleton121" /> Klokka 13 den 9. april ble livbåten «Dudely Docker» sjøsatt og en time senere var alle båtene sjøsatt. Shackleton hadde kommandoen over «James Caird», Worsley over «Dudley Docker», mens navigasjonsoffiseren Hubert Hudson ble utpekt til sjef på «Stancomb Wills». I praksis hadde imidlertid Tom Crean kommandoen over «Stancomb Wills» på grunn av Hudsons ustabile mentale tilstand.<ref>Huntford, s. 506</ref>

Båtene var omgitt av is og var avhengige av å følge råker som åpnet seg opp. Framdriften var langsom og tilfeldig og slett ikke ufarlig. Stadig fortøyde de båtene til isflak eller trakk dem opp på flakene, mens mennene slo leir og ventet på bedre forhold.<ref>Huntford, s. 508–12</ref> Shackleton var igjen i tvil om hvilken vei de skulle forsøke å seile. Den 12. april forkastet han sine planer om å forsøke å seile til Sør-Shetlandsøyene og bestemte seg heller for å forsøke å nå [[Hope Bay]] lengst nord på [[Den antarktiske halvøy]]. Imidlertid var forholdene i båtene – med temperaturer helt ned mot –30&nbsp;°C, lite mat og iskald sjøsprøyt – i ferd med å bryte ned mannskapet både fysisk og psykisk. Shackleton ombestemte seg derfor atter en gang og innså at Elefantøya var den eneste praktiske muligheten de hadde til å nå land.<ref>Huntford, s. 509–13</ref>

Den 14. april lå båtene utenfor sør-østkysten av Elefantøya, men var ikke i stand til å gå til land fordi kysten bestod av loddrette klipper og isbreer. Neste dag rundet «James Caird» det østligste punktet på øya og oppdaget en smal rullesteinstrand på den mindre værutsatte nordsiden av øya. Kort tid etter ble de tre båtene som hadde kommet fra hverandre den foregående natten, gjenforent ved dette ilandstigningsstedet. Tidevannsmerkene viste at dette stedet ikke var egnet som noe langvarig oppholdssted.<ref>Shackleton, s. 142–50</ref> Dagen etter dro derfor Wild og et mannskap avgårde med «Stancomb Wills» for å lete etter et mer egnet leirområde. Da de kom tilbake kunne de fortelle at de hadde oppdaget en lang landtunge elleve kilometer lengre vest. Dermed dro hele ekspedisjonen til det nye leirstedet som de senere døpte Point Wild.<ref>Shackleton, s. 151.</ref>{{#tag:ref|Point Wild ble også kalt Cape Wild.|group=n}}

=== Reisen med «James Caird» ===
[[Fil:LaunchingTheJamesCaird2.jpg|thumb|250px|right|Sjøsetting av «James Caird» fra kysten av Elefantøya 24. april 1916.]]
[[Fil:InSightOfOurGoal-NearingSouthGeorgia.jpg|thumb|250px|right|«James Caird» nærmer seg Sør-Georgia]]
Elefantøya var et forferdelig sted å vente på unnsetning. Øya var svært ugjestmild med et goldt terreng som utelukkende besto av nakent fjell og snø og is. Til tross for relativt store forekomster av sel og pingviner langs øyas strandlinje, var det vanskelig for Shackletons mannskap å forutsi hvor lenge dyra ville oppholde seg der. Den antarktiske vinteren var i ferd med å få tak, og allerede de første dagene viste det beryktede været i [[Drakestredet]] muskler. Den kanskje største bekymringen var at øya var så langt unna ekspedisjonens planlagte rute – og ikke i nærheten av noen kjente skipsruter – at sannsynligheten for å oppdage et unnsetningsskip eller andre fartøyer virket svært liten. Shackleton mente derfor at det var nødvendig straks å reise for å finne hjelp. Det nærmeste bebodde fastland var sørspissen av Sør-Amerika og Falklandsøyene, men livbåten deres var ikke egnet til å passere Drakestredet. Shackleton kom til at han måtte tilbake til Sør-Georgia der det var bemannede hvalfangststasjoner, selv om det innebar en kryssing på 1300 kilometer i åpent hav i en av livbåtene.

Farvannet som Shackleton måtte krysse i den 23 fot store båten er kjent som en av de mest stormfulle havstrekninger på jorda. Shackleton skrev senere at stormene i området er nærmest ustanselige. Dagens værrapporter bekrefter at vindhastigheter på 60–70&nbsp;km/t forekommer i Drakestredet i gjennomsnitt 200 dager i året med dønninger på sju meter.<ref name="CapeHornTheTerrible">Venanzangeli, Paolo: [http://www.nautica.it/charter/capehorn.htm «Cape Horn the Terrible»] {{Wayback|url=http://www.nautica.it/charter/capehorn.htm |date=20110318091912 }}  ''Nautica Online''. Besøkt 17. april 2013.</ref> Sjømenn har ofte beskrevet større bølger i området og noen kilder rapporterer at bølgehøyder på 20 meter ikke er uvanlig.<ref name="CapeHornTheTerrible" /> Meteorologer forklarer at dette ekstreme været skyldes [[Corioliskraft|Coriolis-effekten]] ved disse breddegradene, som lengre sør fører til en kraftig vind i østlig retning rundt hele det antarktiske kontinentet. Mangelen på landmasser resulterer i en uhindret luftstrøm rundt kloden med en tilsvarende sterk havstrøm og trakteffekten fra [[Kapp Horn]], [[Antarktishalvøya]] og den grunne undervannstopografien resulterer i en forsterkning av disse forholdene i Drakestredet og videre østover i [[Scotiahavet]]. Dette er bare en bekreftelse på det som har vært kjent blant sjøfolk i århundrer.

Shackletons utgangspunkt fra Elefantøya i den sørlige utstrekningen av Drakestredet ved 61°, og hans bestemmelsessted ved 54°S, plasserte besetningen på «James Caird» midt i det farefulle området. Shackleton nektet å utruste «James Caird» for mer enn fire ukers seilas. Han visste at dersom de ikke hadde nådd land innen fire uker var det fordi de hadde forsvunnet på havet.

Shackleton dro av gårde med seks mann i den 22 fot lange livbåten «James Caird» 24. april 1916, mens 22 mann ble igjen på Elefantøya. Shackleton hadde valgt ut flere sjøfolk til å bli med på ferden til Sør-Georgia. Blant disse var Tim McCarthy og den erfarne offiseren og dekorerte oppdagelsesreisende [[Tom Crean]], men også John Vincent og skipstømmermannen Harry McNeish. Det var McNeish som hadde vært bråkmaker og som Shackleton tydeligvis ikke ønsket å la være igjen med resten av gruppen på Elefantøya. McNeish satte umiddelbart i gang med å bygge om den åpne livbåten ved å forhøye sidene, forsterke kjølen og bygge et improvisert dekk av tre og seilduk som han impregnerte med oljemaling og selblod.<ref name="Worsley_SBJ" /> Den utfordrende navigasjonsoppgaven betrodde han til [[Frank Worsley]]. Det var viktig å forsikre seg om at de fulgte rett kurs. De ville være så godt som fortapt dersom de ikke nådde målet sitt. Dårlige værforhold – stormfullt med tett skydekke og høye dønninger – gjorde oppgaven deres vanskelig, da observasjon av horisonten i forhold til sola eller månen var viktig. De var bare i stand til å foreta fire pålitelige observasjoner i løpet av den 1300 kilometer lange seilasen.

Etter fjorten dager fikk den utslitte besetningen øye på Sør-Georgia og var opprømte over at seilasen hadde lyktes. For å unngå en farefull ilandstigning i mørket bestemte de seg for vente til neste morgen med å gå inn til land. I løpet av natten blåste det imidlertid opp til orkans styrke<ref name="Worsley_SBJ">Worsley (1998)</ref> og besetningen kjempet mot uværet i ni nervepirrende timer før de neste kveld var i stand til å gå i land. Andre var ikke like heldige: Worsley skrev senere at et dampskip på 500 tonn på vei fra [[Buenos Aires]] til Sør-Georgia hadde forlist i den samme stormen og hele besetningen hadde omkommet.<ref name="Worsley_SBJ" />

=== Kryssingen av Sør-Georgia ===
Ankomsten i King Haakon Bay med «James Caird» ble etterfulgt av en periode med hvile og restitusjon mens Shackleton overveide neste steg. Alle hvalfangststasjonene på Sør-Georgia lå på øyas nordside. De kunne bare nås ved å legge ut på en ny seilas rundt øya eller ved å krysse over øyas ukjente terreng. Tilstanden til «James Caird» og den fysiske forfatningen til gruppen, spesielt Vincent og McNeish, innebar at kryssing over land var den eneste realistiske muligheten.<ref>Shackleton, s. 185</ref><ref name="Fisher383">Fisher, s. 383</ref>
[[Fil:PanoramaOfSouthGeorgia.jpg|thumb|left|300px|Sør-Georgias indre, fotografert av Frank Hurley et år etter kryssingen]]
Etter fem dager forflyttet gruppen seg noe lengre østover med båten, til en bukt som kunne egne seg som utgangspunkt for kryssingen. Shackleton, Worsley og Crean skulle gjennomføre ferden, mens de andre skulle bli igjen i det de døpte «Peggotty Camp» for å bli plukket opp senere med hjelp fra hvalfangststasjonene. En storm 18. mai forsinket starten deres, men klokka to neste morgen var været stille og klart og tremannsgruppen la av gårde en time senere.<ref name="Fisher383" />

Uten kart var ruten de valgte høyst usikker. Ved daggry hadde de nådd 1000 meters høyde og fikk nordkysten i syne. Det viste seg at de var ovenfor [[Possession Bay]], og var derfor nødt til å forflytte seg lengre østover for å nå bestemmelsesstedet – hvalfangststasjonen [[Strømnes]] i [[Strømnesfjorden]]. Dette var den første av en rekke kursendringer og tilbaketrekninger som forlenget ferden og skapte frustrasjon blant mennene. Mot slutten av den første dagen, da det var behov for å komme seg ned til dalen nedenfor dem, tok de en stor risiko ved å skli ned en fjellside på en improvisert kjelke.<ref>Fisher, s. 384</ref> Det var ikke snakk om å hvile – de fortsatte å gå i måneskinnet og kom seg oppover mot en kløft i den neste fjellryggen. Tidlig neste morgen, 21. mai, fikk de øye på [[Husvik (Sør-Georgia)|Husvik]] under seg og fikk bekreftet at de var på rett kurs. Klokka sju på morgenen hørte de lyden av dampfløyter fra Strømnes, «den første lyden skapt av et utenforstående menneskelig foretak siden vi forlot  Strømnesfjorden i desember 1914».<ref>Shackleton, sitert i Fisher, s. 385</ref> Etter en vanskelig nedstigning, som innebar en rute ned en tilfrosset foss, var de endelig i sikkerhet.<ref>Fisher, s. 386</ref>

Shackleton skrev senere: «Jeg er ikke i tvil om at skjebnen ledet oss... Jeg vet at i løpet av den lange og pinefulle marsjen på 36 timer over de navnløse fjellene og isbreene syntes det for meg ofte at vi var fire, ikke tre».<ref>Shackleton, s. 209</ref> Dette bildet av en fjerde reisende, som også ble beskrevet av Worsley og Crean i deres beretninger – ble fanget opp av [[T.S. Eliot]] i hans dikt «[[The Waste Land]]».<ref>Huntford, s. 696–97</ref>

=== Berging ===
[[Fil:AllSafeAllWell.jpg|thumb|Et fotografi som først ble antatt å vise Shackletons tilbakekomst på Elefantøya, men som senere har vist seg å være fra «James Caird»s avreise fra Elefantøya der båten er retusjert vekk.]]
Shackletons første oppgave etter å ha kommet fram til Strømnes var å organisere berging av de tre kameratene som ventet på den andre siden av øya. En hvalbåt ble sendt rundt kysten med Worsley som veiviser. Om kvelden 21. mai var alle de seks som hadde seilt med «James Caird» kommet i sikkerhet.<ref>Shackleton, s. 208–09</ref>

Det tok fire forsøk før Shackleton var i stand til å vende tilbake til Elefantøya for å berge de skipbrudne der. Han seilte fra Sør-Georgia kun tre dager etter ankomst Strømnes etter å ha fått tilgang til den store hvalbåten «Southern Sky» som var lagt opp i [[Husvik (Sør-Georgia)|Husvik]]. Shackleton satte sammen en frivillig besetning som fikk klargjort fartøyet til 22. mai. Da de nærmet seg Elefantøya fikk de i syne en ugjennomtrengelig barriere av pakkis, om lag 120 kilometer fra øya. «Southern Sky» var ikke bygget for å gå i is og trakk seg tilbake til [[Stanley|Port Stanley]] på [[Falklandsøyene]].<ref>Shackleton, s. 210–13</ref>

Ved ankomst Port Stanley informerte Shackleton London om omstendighetene og ba om at et egnet fartøy ble sendt sørover for redningsoperasjonen. Han fikk til svar fra [[Admiralitetet (Storbritannia)|Admiralitetet]] at de ikke hadde noe tilgjengelig før i oktober, noe Shackleton anså å være for sent. Ved hjelp av den britiske ministeren i [[Montevideo]] fikk han låne en kraftig tråler, «Instituto de Pesca No. 1» som avgikk sørover 10. juni. Igjen ble de stoppet av drivisen. Shackleton, Worsley og Crean reiste deretter til [[Punta Arenas]] i [[Chile]], der de møtte briten Allan McDonald, eieren av skonnerten «Emma». McDonald utstyrte fartøyet for et nytt bergingsforsøk med avreise 12. juli, men nok en gang uten resultat – isen hindret dem også nå.

I midten av august var det gått mer enn tre måneder siden «James Caird» hadde forlatt Elefantøya. Shackleton tryglet chilenske myndigheter om å låne ham «Yelcho», en liten dampdrevet taubåt som hadde assistert «Emma» på det forrige forsøket. Myndighetene var imøtekommende og 25. august seilte «Yelcho», med kaptein Luis Pardo og satte kurs for Elefantøya. Denne gang var skjebnen med oss, skrev Shackleton. Det var åpent hav og fartøyet kunne dermed gå nær land i tykk tåke. Klokka 11.40 den 30. august lettet tåka og leirplassen ble observert. Etter mindre enn en time var alle de skipbrudne kommet om bord i «Yelcho», som straks satte kursen mot Punta Arenas.<ref>Shackleton, s. 218–19</ref>

=== Overvintringen på Elefantøya ===
[[Fil:Elephant island party.jpg|thumb|left|Mennene som ble værende igjen på Elefantøya, fra venstre til høyre: ''bakre rekke:'' Greenstreet, McIlroy, Marston, Wordie, James, Holness, Hudson, Stephenson, McLeod, Clark, Orde-Lees, Kerr, Macklin; ''andre rekke:'' Green, Wild, How, Cheetham, Hussey, Bakewell; ''foran:'' Rickinson. Ikke på bildet: Hurley og Blackborow]]
Etter at Shackleton hadde seilt av gårde med «James Caird», ble Frank Wild leder for gruppa som ble igjen på Elefantøya. Flere var i dårlig forfatning både fysisk og mentalt: Lewis Rickinson hadde hatt et hjerteanfall, Blackborow var ikke i stand til å gå på grunn av frostskader i føttene og Hudson led av depresjon.<ref>Huntford, s. 533</ref> Det ble prioritert å bygge en permanent beskyttelse mot den nært forestående vinteren. Etter forslag fra Marston og Greenstreet ble det bygget en improvisert hytte ved å snu de to båtene opp ned og plassere dem på en lav steinmur. Hytta som ble kalt «Snuggery»,{{#tag:ref|Dvs. ''koselig eller komfortabelt rom''.|group=n}} hadde en innendørs høyde på om lag halvannen meter. Ved hjelp av seilduk og andre tilgjengelige materialer ble byggverket et primitivt, men effektivt tilfluktsrom.<ref>Mills, s. 239–40</ref>

Wild antok til å begynne med at de ville komme til å vente én måned før de ble berget. Han ville derfor ikke bygge opp noe lager av sel- og pingvinkjøtt da dette ville være en innrømmelse av nederlag.<ref>Mills, s. 241</ref> Denne holdningen førte til sterk uenighet med Thomas Orde-Lees. Orde-Lees var ingen populær mann. Han bidro tilsynelatende lite til å bedre stemningen blant hans kompanjonger, bortsett fra at man lo av ham.<ref>Mills, s. 242–50</ref>

Tiden gikk uten at redningen kom, og det langt ut over Wilds opprinnelige optimistiske anslag. Han iverksatte derfor rutiner og aktiviteter for å bøte på kjedsommeligheten. En permanent utkikk etter unnsetningsskipet ble etablert, turnuslister for matlaging og husarbeid ble satt opp, og det ble satt i gang jakt på sel og pingviner.<ref>Mills, s. 250–52</ref> Lørdager ble det holdt konsert, fødselsdager ble feiret, men det var en økende stemning av mismot ettersom dagene gikk uten tegn til unnsetning. Det gikk koldbrann i tærne på Blackborows venstre fot på grunn av forfrysning, og 15. juni måtte de amputeres av legene Macklin og McIlroy. De brukte den siste resten av [[kloroform]] fra medisinbeholdningen, og gjennomførte en vellykket operasjon i løpet av 55 minutter.<ref>Huntford, s. 532–33</ref>

Den 23. august så det ut til at Wilds beslutning om ikke å bygge opp et kjøttlager ville bli skjebnesvanger. Havet var nå blitt ugjennomtrengelig av pakkis, uten mulighet for bergingsskip å trenge gjennom. Samtidig var de i ferd med å gå tom for forsyninger og det var ingen pingviner igjen langs kysten. Orde-Lees skrev: «Vi blir nødt til å spise den som dør først (...) det sies mange sannhetsord i spøk».<ref>Huntford, s. 541</ref> Wild vurderte nå seriøst muligheten for en båttur til [[Deceptionøya]] og han planla å seile 5. oktober i håp om å møte på en hvalfangstskute.<ref>Alexander, s. 182</ref> Gruppens prøvelser fikk en brå slutt 30. august 1916 da Shackleton endelig dukket opp med «Yelcho».<ref>Mills, s. 261</ref>

=== Rosshavsgruppen ===
{{Hovedartikkel|Rosshavsgruppen}}
[[Fil:Aeneas Mackintosh crop 3.jpg|thumb|[[Aeneas Mackintosh]], leder for [[Rosshavsgruppen]]]]
«Aurora» avgikk fra [[Hobart]] julaften 1914 etter å ha blitt forsinket av økonomiske og organisatoriske problemer i Australia. Ankomsten i McMurdo-sundet 15. januar var senere på sesongen enn det som var planlagt. Aeneas Mackintosh som var gruppens leder, la straks planer for en tur med depotlegging på Rossbarrieren. Han mente at Shackleton ville forsøke en kryssing fra Weddellhavet allerede den første sesongen.<ref>Fisher, s. 397–400</ref> Verken mennene eller hundene var akklimatisert og ekspedisjonsmedlemmene hadde generelt svært liten erfaring med polare forhold. Den første, hastige ferden på isen resulterte i tap av ti av gruppens 18 sledehunder, ett enkelt og mangelfullt depot. Ikke minst var kostnaden et forfrossent og demoralisert mannskap.<ref>Tyler-Lewis, s. 69–105</ref>

«Aurora» ankret opp ved hovedleiren ved [[Cape Evans]] 7. mai, men slet seg fra fortøyningene under en storm og var ikke i stand til å gå inn igjen på grunn av isforholdene. «Aurora» forble innefrosset i isen fram til 12. februar 1916, etter å ha tilbakelagt en distanse på 1600 kilometer før hun kom løs og gikk til New Zealand.<ref>Shackleton, s. 307–33</ref> Hun hadde med seg mesteparten av landgruppens drivstoff, matrasjoner, bekledning og utstyr, men slederasjonene for depotene hadde blitt losset. For å kunne fullføre sitt oppdrag var den skipbrudne landgruppen nødt til å samle sammen gjenlagte forsyninger fra tidligere ekspedisjoner. Dette gjaldt først og fremst fra [[Robert Falcon Scott|Scotts]] [[Terra Nova-ekspedisjonen|Terra Nova-ekspedisjon]] som hadde hatt tilhold ved Cape Evans noen år tidligere.

Depotleggingen den andre sesongen startet som planlagt i september 1915.<ref>Tyler-Lewis, s. 128–44</ref> I løpet av de påfølgende månedene ble de nødvendige depotene opprettet. Intervallene mellom depotene var én breddegrad fra over Rossbarrieren til foten av [[Beardmorebreen]].<ref>Tyler-Lewis, s. 145–75</ref> På tilbakeferden fra isbreen begynte mannskapet å plages av [[skjørbuk]]; Arnold Spencer-Smith som var ekspedisjonens prest og fotograf, kollapset og døde på barriereisen. Resten av gruppen nådde tilfluktsstedet på [[Hut Point]] og kom seg til hektene igjen der.<ref>Tyler-Lewis, s. 176–92</ref> Den 8. mai 1916 bestemte Mackintosh og Victor Hayward seg for å krysse den ustabile sjøisen til Cape Evans. De ble overrasket av en snøstorm og forsvant.<ref>Tyler-Lewis, s. 195–97</ref> De sju overlevende måtte vente under tøffe forhold i ytterligere åtte måneder. Den nyreparerte «Aurora» vendte tilbake 10. januar 1917 for å transportere dem tilbake til sivilisasjonen.<ref>Tyler-Lewis, s. 234–43</ref> Shackleton var om bord i «Aurora» som [[surnumerær]] offiser etter å ha blitt nektet kommandoen av myndighetene i New Zealand, Australia og Storbritannia. Disse statene organiserte i fellesskap bergingen av Rosshavsgruppen.<ref>Tyler-Lewis, s. 231</ref>