Redigerer Embetsmannsstaten (avsnitt)

==== Konge mot Storting: Gjeld mot innskrenkede rettigheter (1818–1821) ====
[[Bilde:De fameuse Bodöeiske Rotter no-nb blds 05082 - Crop.jpg|miniatyr|Vitsetegning om [[Bodøsaken]].]]
Kong Karl Johan hadde som langsiktig mål, ifølge Seip,  «å reparere det skjeve verk han i skyndingen hadde nøyd seg med i høstmånedene i 1814», det vil si å sikre kongemakten større makt og spillerom og å gjennomføre en [[Amalgam|amalgamspolitikk]] der han lyktes i å forene de to riker. Dette nevnte han flere ganger allerede tidlig i 1820-årene. Karl Johan var skeptisk til embetsmennene, som han oppfattet som for danske i sin fortid og som for allierte med Christian Fredrik.<ref>Side 73-77, Jens Arup Seip: [http://www.nb.no/nbsok/nb/be595b62f3519d0096d9ab554522f358?index=2#75 ''Utsikt over Norges historie: tidsrommet 1814-ca.1860, tidsrommet ca. 1850-1884''], Gyldendal, Oslo, 1997</ref> Regjeringen på sin side ble mer uavhengig av kongen, og med Herman Wedel som finansminister greide de i de første årene fram til 1821 å framstå langt mer samlet.<ref>Side 78, Seip: Utsikt over Norges historie</ref> Stortinget kom også gjentatte ganger i kollisjon med Karl Johans linje, blant annet i 1819 (Norges del av Danmark-Norges statsgjeld) og 1821 (Bodøsaken og adelsloven).<ref>Side 216, Jensen</ref>

Om det å stabilisere Norges økonomi var vanskelig, var det en større utfordring i vente. I [[Kielerfreden|Kieltraktaten]] ble Danmark-Norges felles statsgjeld diskutert, og under punkt 6 sto det at Sverige, som var Norges suverén, skulle betale en del av Danmark-Norges felles statsgjeld, og at summen skulle avpasses etter Norges folkemengde og inntektskilder.<ref>Side 24, Steen, Det frie Norge</ref> I langt tid valgte norske politikere og norske medier å behandle statsgjeldssaken som noe som ikke angikk Norge ettersom Norge ikke godkjente Kieltraktaten.<ref>Side 31-32, Steen: Det Frie Norge</ref> Karl Johan sa at han fryktet krig om pengene ikke ble tilbakebetalt, noe som kan ha vært en overdrivelse, men like ille var at det kunne bli en handelsblokade.<ref>Side 51, Sejersted</ref> Etter hvert ble Konvensjonen av 1. september 1819 igangsatt, og under forhandlingene greide Norge å forhandle med Danmark slik at de skulle betale 3 millioner speciedaler sølv på avdrag over 10 år med 4 % rente.<ref>Side 55, Steen: Det frie Norge</ref>

Omtrent samtidig inntraff [[Bodøsaken]]: Noen engelske smuglere og handelsmenn ble tatt med smuglervarer. Smuglerne hadde kontakter langt oppe i de britiske statsapparatet, og det ble en utenrikspolitisk sak. Norge ble dømt til å gi fra seg smuglervarene og betale 120&nbsp;000 speciedaler – omtrent en åttendedel av statsbudsjettet – i erstatning og andre utgifter.<ref>Side 52-53, Sejersted</ref> Siden dette var snakk om en utenrikspolitisk affære, var det egentlig Sverige som skulle tale Norges sak, noe som ikke gikk spesielt godt.

Samtidig med Bodøsaken og nedbetalingen av statsgjelden, var også Adelsloven – loven som skulle avvikle adelen i Norge – oppe til sin tredje votering. Saken gikk gjennom, men Karl Johan nektet [[sanksjon (statsrett)|sanksjon]]. Ettersom dette var tredje votering på samme sak, hadde Karl Johan ikke lenger vetorett. Saken gikk gjennom. Stortinget hadde også hatt en egen «oppgjørskomité» som skulle se på gjelden, og innstillingen var at Stortinget skulle avvise saken, ettersom Norge ikke var en part i Kieltraktaten. Begge disse sakene skapte stor irritasjon for Karl Johan, som truet med å oppheve Grunnloven og gi Norge en ny statsforfatning med større makt til kongen og begrenset trykkefrihet samt lavere skatter. I tillegg til disse truslene brukte han også penger for å få flere stortingsmedlemmer positive til hans sak. Til slutt la han en troppesamling til Etterstad ikke langt fra Stortinget, og dette var med på å skremme Stortinget til et overveldende flertall for å ta på seg gjeldsforpliktelsene.<ref>Side 54-56, Sejersted</ref>

Karl Johan benyttet trusselbildet til å komme med en kongelig proposisjon som fortsatte å gi større makt til ham på bekostning av Norges selvstendighet. Dette kunne ha fungert i hans favør dersom Norge ikke lyktes å betale sin gjeld, men opptur i jordbruket og et statslån på en halv million som i stor grad ble investert, medførte at det var oppsving i økonomien. Det ble besluttet at Norge skulle oppta et statslån som dekket hele gjelden til Danmark mot at det ble en reduksjon i selve summen. Norsk økonomi var dermed på vei oppover i 1820-årene og fremover, og pari kurs – altså at en speciedaler var verd en speciedaler sølv – ble nådd i 1842. Det var Wedel Jarlsbergs politikk som langt på vei stabiliserte Norges økonomi. Han måtte likevel gå av, delvis på grunn av krangel med Karl Johan, delvis på grunn av at Stortinget ville ha kontroll på regjeringen, og delvis på grunn av spekulering med Norges penger tidlig i statsdannelsen.<ref>Side 59-64, Sejersted</ref>