Redigerer Eadric Streona (avsnitt)

=== Invasjon ===
I 1013 kom [[Svein Tjugeskjegg]] til England med den hensikt ikke bare å herje England og presse løsepenger, men å overta den engelske tronen. Ved slutten av året hadde den angelsaksiske motstanden brutt sammen og Svein hadde erobret landet. Eadrics posisjon på denne tiden er ikke klar, men i henhold til kronikøren [[Roger av Wendover]] hadde Eadric «krysset over» Den engelske kanal og søkte tilflukt i [[Normandie]] sammen med dronning [[Emma av Normandie|Emma]] «og et hundre og førti soldater.» Landets konge, Æthelred, flyktet etter dem i januar 1014.

Imidlertid endret situasjonen seg brått da Svein døde den [[3. februar]] [[1014]]. Mannskapet på de danske skipene på elven [[Trent (England)|Trent]] sverget umiddelbart sin lojalitet til hans sønn [[Knut den mektige|Knut]], men ledende stormenn i England sendte et forslag til Æthelred for å forhandle hans gjeninnsettelse på tronen. Han ble krevd å erklære sin lojalitet til adelsmennene, gå med på reformer på det som de tidligere hadde vært misfornøyde med, og tilgi alt som hadde blitt sagt og gjort mot ham i hans tid som konge. Æthelred gikk med på kravene, og det var [[Olav den hellige|Olav Haraldsson]] fra [[Norge]] som skipet ham over fra Normandie og tilbake til England. Knut vendte tilbake til Danmark for å bli akseptert som konge i Danmark. I England ble de angelsaksere som hadde samarbeid med ham forfulgt og straffet. Avtalen som stormennene krevde av Æthelred er av stor konstitusjonell interesse for tidlig engelsk historie da det er den første nedtegnede pakt mellom en konge og hans undersåtter, og antyder også at mange i England hadde underkastet seg Svein Tjugeskjegg av den enkle grunn at de ikke hadde tillit til Æthelred.<ref>Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-Saxon England'', s. 384–386.</ref>

I 1015 var det et stort rådsmøte i Oxford. Blant deltakerne var de to brødrene Sigeferth og Morcar (eller Morkare), som var to av thanene (ministre) fra de sju [[burh]]er i [[Øst-Midlands]].<ref>De sju burher er en uvanlig betegnelse; det kan være de fem burher (Leicester, Lincoln, Stamford, Nottingham og Derby) pluss besittelsene til Sigeferth og Morcar.</ref> Navnene antyder at de kan være av blandet angelsaksisk og norrønt opphav. De to ble innkvartert hos den gjestmilde Eadric, men straks de kom innenfor dørene lot dem bli stukket ned. Årsaken kan være at Morcar kan ha vært involvert å skaffe støtte for [[Svein Tjugeskjegg]] i Northumbria,<ref>Williams, Ann (2003): ''Æthelred the Unready'', s. 120</ref> og at de hadde underkastet seg Svein i Gainsborough i 1013. Motivene var antagelig både politiske og økonomiske da kong Æthelred etterpå kunne konfiskere deres landområder og besittelser. Brødrenes folk måtte flykte for Eadrics menn, og søkte tilflukt i tårnet i domkirken, i henhold til William av Malmesbury, og det ble satt ild på tårnet for å få dem drept. Sigeferths enke Ældgyth ble grepet og ført til Malmesbury i Wiltshire, hvor kongen hadde sin residens.<ref>Skaaning, Poul (2011): ''Knud den store'', Hovedland, s. 20-21</ref>

Deretter skjedde det noe uventet da kongens sønn Edmund Ætheling, den senere kong [[Edmund Jernside]], kom til stedet og forlangte å møte den fengslete kvinnen. Han fant åpenbart medynk for Ældgyth og velbehag, tok kvinnen ut av fangenskapet mot sin fars vilje og til protester fra hennes voktere. Edmund dro av sted i slutten av august til de sju burher med Ældgyth som sin hustru og overtok Sigeferth og Morcars besittelser. Han gjorde ikke bare opprør mot sin far, men gjorde seg også til Eadric Streonas fiende.<ref>Skaaning, Poul (2011): ''Knud den store'', Hovedland, s. 22</ref>