Redigerer Det ondes problem (avsnitt)

====Gottfried W. Leibniz====
Den tyske filosof Leibniz' bok om teodicé, som kom i 1710, var et svar på filosofen [[Pierre Bayle]]s redegjørelse av det ondes problem. Bayle konkluderte i sin redegjørelse at løsningen logisk sett på det ondes problem bare kunne finnes i et dualistisk gudsbilde (jf. manikeerne over). Leibniz' svar skulle bli et av de mest leste på 1700-tallet, og derfor mest utsatt for kritikk.
[[Fil:Théodicée title page.jpeg|thumb|Titelblad af [[Gottfried Leibniz]]' ''Essais de Théodicée sur la bonté de Dieu, la liberté de l'homme et l'origine du mal'' fra 1734, opprinnelig 1710]]

Selve uttrykket teodicé (fra [[gresk]] ''θεός'' 'theós', Gud og ''δίκη'', 'díkē', rett, rettferdighet<ref>[http://www.religion.dk/leksikon/teodic%C3%A9 "Teodicé"] i Gads religionsleksikon</ref>) er faktisk utmyntet av Leibniz i boken ''Essais de Théodicée sur la bonté de Dieu, la liberté de l'homme et l'origine du mal'' fra 1710 gjennomgikk argumentene fra tidligere filosofisk og teologisk litteratur og forsøkte en systematisering.<ref> ''Religionen i krise'', 1980, bind 1, side 163 i avsnitt om lidelse av Johannes Sløk</ref> Leibniz' er her mest kjent for sin tese om at «denne verden er den beste av alle mulige, som Gud kunne ha skapt». Dette utleder han fra det at en mulig verden må være logisk [[Konsistens (filosofi)|konsistent]], og dets vesener må ha [[fri vilje]]. Skaperens uforgjengelighet og [[Perfekthet (filosofi)|perfekthet]], stilles opp mot det skaptes forgjengelighet og uperfekthet. Konsekvensen er at det onde blir en [[Nødvendighet (filosofi)|nødvendighet]], fordi mennesket er ufullkomment (et metafysisk onde). Dette fører igjen til mennesket har mulighet til å synde, som fører til smerte og lidelse. Det onde og lidelsen blir da bare til slutt tilsynelatende onder, vi er nemlig ikke i stand til å skue helheten (se Heraklit og Augustin over).

Både [[François Voltaire|Voltaire]] og [[Arthur Schopenhauer|Schopenhauer]] rettet skarp kritikk av Leibniz' teodicé. Voltaire kritiserer teorien på det plan som vi kan kalle «sunt vett» og ren empiri. Verden oppfattes av Voltaire (som skriver kort tid etter [[jordskjelvet i Lisboa]]) veldig ulikt Leibniz (jf. «Alt er godt i den beste av alle mulige verdener» – i [[Candide]] (1759)). Pessimisten Schopenhauer sier skarpt at selv om den skapte verden var den beste av alle mulige, så er det dermed ikke sagt at den var god nok til å burde virkeliggjøres. Han angriper nødvendigheten av at det som er perfekt virkeliggjøres.