Redigerer Det fjerde korstog (avsnitt)

== Den endelige erobringen av Konstantinopel ==
Den [[12. april]] [[1204]] var værforholdene endelig til fordel for korsfarerne. En sterk nordlig vind støttet de venetianske skipene til å komme nærmere bymurene. Fra landsiden greide rundt 70 korsfarere etter en kort kamp å komme seg inn i byen. Noen korsfarere greide å slå hull i muren, nok til at noen riddere greide å krype gjennom. Venetianerne var også heldige å klatre og bestige murene fra sjøsiden, men møtte hard og blodig motstand fra væringene. Korsfarerne erobret Blachernæ-delen av byen i nordvest og benyttet den som base for å angripe resten av byen, men mens de forsøkte å forsvare seg selv ved en mur av ild kom de til å sette fyr på og brenne ned enda mer av byen. Denne andre brannen gjorde ytterligere 15 000 mennesker hjemløse og i løpet av den 12. april var byen erobret.<ref name="Phillips209" />

I løpet av tre dager herjet, plyndret og ødela korsfarerne i seierrus og galskap Konstantinopel. I løpet av denne tiden ble mange [[Antikken|antikke]] og [[Middelalderen|middelalderske]] [[Romerriket|romerske]] og greske verker enten stjålet eller ødelagt. Det praktfullt biblioteket i Konstantinopel ble uerstattelig ødelagt. Til tross for deres eder og trusselen om bannlysning herjet korsfarerne hensynsløst og systematisk byens helligsteder, ødela, brente, eller stjal alt de kunne legge hendene på. Ingen og ingenting ble spart. Det har blitt sagt at den totale plyndringen kom opp mot 900 000 sølvmerker, men til tross for den uhyre summen kan den totale menneskelige lidelse og materielle verdier knapt verdsettes. Venetianerne mottok 150 000 sølvmerker som var deres andel mens korsfarerne mottok 50 000. Ytterligere 100 000 sølvmerker ble delt mellom venetianerne og korsfarerne. De resterende 500 000 sølvmerker forsvant blant de mange deltagerne.

Historikeren [[Speros Vryonis]] har i boken ''Byzantium and Europe'' gitt et levende redegjørelse for plyndringen av Konstantinopel av frankiske og venetianske korsfarere under det fjerde korstoget:

:''«De latinske krigsfolk underkastet den største byen i Europa overfor en ubeskrivelig plyndring. I løpet av tre dager myrdet, voldtok, plyndret og ødela i en målestokk som selv oldtidens vandaler og gotere ville ha funnet utrolig. Konstantinopel hadde blitt et veritabelt museum av antikk og bysantinsk kunst, et stormagasin av slik utrolig rikdom at latinerne ble lamslått av de kostbarheter de fant. Selv om venetianerne hadde stor sans og smak for kunst som de oppdaget (de var selv delvis bysantinske) og berget mye av det, ødela franskmennene og andre alt over en lav sko, og stoppet kun opp for å drikke vin, voldta nonner og myrde ortodokse prester. Korsfarerne ga utløp for deres hat mot grekere, mest spektakulært i ødeleggelsen av kristendommens største kirke i verden. De knuste ikonostasis av sølv, ikonene og de hellige bøkene i [[Hagia Sofia]], og plasserte på tronen til den ortodokse kirkens overhode, patriarken, en hore som sang vederstyggelige sanger mens de drakk vin fra den mektige kirkens hellige skåler. Atskillelsen mellom øst og vest som hadde skjedd i løpet av et par århundrer kulminerte i en forferdelig massakre som kom i kjølvannet av erobringen av Konstantinopel. Grekerne var overbevist om at selv tyrkerne, om disse hadde tatt byen, ikke ville ha vært så ondskapsfulle som de latinske kristne. Bysants’ nederlag, allerede i nedgang, fremmet av politisk degenerering, betydde at bysantinerne til slutt ble et lett bytte for tyrkerne. Korsfarernes handlinger resulterte til slutt for en endelig seier for islam, et resultat som selvsagt var det helt motsatte av det som var korstogets opprinnelige hensikt»''.<ref>Vryonis, Speros: ''Byzantium and Europe'', side 152. [http://www.ewtn.com/library/CHISTORY/HUGHHIST.TXT «History of the Church Vol II»] {{Wayback|url=http://www.ewtn.com/library/CHISTORY/HUGHHIST.TXT |date=20181223191523 }}, Innocent III & the Latin East, side 372, Philip Hughes, Sheed & Ward, 1948</ref>

I henhold til den samtidige historikeren Niketas Choniates ble en prostituert, som nevnt over, plassert på patriarkens trone<ref>[http://www.fordham.edu/halsall/source/choniates1.html "The Sack of Constantinople"] {{Wayback|url=http://www.fordham.edu/halsall/source/choniates1.html |date=20141030004048 }}, Nicetas Choniates, 1204.</ref> Da pave Innocens III fikk høre om hans pilegrimers oppførsel ble han fylt med skam og han irettesatte dem strengt.

I henhold til avtalen som var gjort på forhånd ble [[Østromerriket]] fordelt mellom Venezia og korsfarernes ledere, og det latinske riket Konstantinopel ble etablert. Bonifatius av Monferrato ble ikke valgt til ny keiser, skjønt det synes som at de overlevende borgerne av byen kan ha betraktet ham som det. Venetianerne mente at han hadde for mange forbindelser til det tidligere riket da hans bror [[Renier av Montferrat]] var gift med [[Maria Komnene]], keiserinne på [[1170-tallet]] og [[1180-tallet]]. Isteden ble [[Balduin I av Konstantinopel|Balduin av Flandern]] plassert på tronen. Bonifatius dro og grunnla [[kongedømmet Thessaloniki]] (et område i nordlige Hellas), en vasallstat av [[Det latinske riket|det nye latinske riket]]. Venezia grunnla også «Ducato dell'arcipelago», bokstavelig ''hertugdømmet øygruppene'', i [[Egeerhavet]]. I mellomtiden grunnla bysantinske flyktninger deres egne etterfølgerstater, de mest kjente av disse var [[Keiserriket Nikea]] under [[Teodor I Laskaris]] (en slektning av Alexios III Angelos), rikene [[Trebizond]] og [[despotatet Epirus]].