Redigerer Den svenske antarktisekspedisjonen 1901–03 (avsnitt)

=== Første sesong, 1902 ===
[[Fil:Paulet.Is.Dec.04.jpg|thumb|350 px|Pauletøya]]
[[Fil:Otto nor plano 233.jpg|thumb|Tegning over leirhytta på Snow Hill Island.]]
[[Fil:Wfm antarctic peninsula islands.png|thumb|320 px| '''1''' Antarktishalvøya, '''6''' Snow Hill Island, '''7''' Vega Island, '''8''' Seymourøya, '''10''' Pauletøya, '''A''' Hope Bay]]
Fartøyet fortsatte og nådde [[Sør-Shetlandsøyene]] den 11. januar, og man utforsket noen av øyene innen reisen fortsatte sørover gjennom [[Antarctic Sound]] (oppkalt etter fartøyet). Den 15. januar oppdaget man [[Hope Bay]] og fortsatte mot [[Pauletøya]]. Herfra fortsatte man deretter mot [[Seymourøya]] (som Larsen allerede hadde besøkt 1892) der man slo leir. Nordenskjöld fortsatte så videre sørover langs den ukjente kysten og kom så langt sør som 60° 10' S og 45° 7' V innen man vendte nordover 1. februar. Den [[9. februar]] så man igjen land og valgte nå [[Snow Hill Island]] litt sør for Seymourøya til vinterleir. Nordenskjöld gikk iland med fem andre og det ble losset utrustning, proviant og hunder. «Antarctic» fortsatte deretter å utforske øyer omkring [[Sør-Georgia]]. Her valgte Larsen ut plassen for en framtidig hvalfangststasjon og plassen ble navngitt [[Grytviken]]. Til slutt nådde de Falklandsøyene.<ref name="Sp" />

Det tok Nordenskjölds gruppe drøye to uker å sette opp leirhytta og et lite skjul for magnetismeobservasjoner. Været bedret seg i mars og det ble lagt ut flere depoter for bruk på turene langs kysten til sommeren. Utfartene ble avslyttet 31. oktober og «Antarctic» var ventet i begynnelsen av januar.<ref name="Sp" />

Dagbøkene forteller om hverdagsrutiner, hjemlengsel og kjedsomhet. Dårlig vær til tross kunne man dog utføre en del turer der det ble samlet inn dyre- og plantefossiler og utført geologiske studier. Disse studiene kom senere delvis til å ligge til grunn for teoriene om kontinentaldriften.

Bodman var på grunn av sine oppgaver forhindret i å forlate leiren, og først i november fikk han anledning til å se seg om i området. Sammen med Ekelöf og sledeføreren Ole Jonassen gjennomførte de det Bodman senere kalte «En Picnic i Antarctis»: «Vår första dag afslutades med chateaubriand på kejsarpingvin jämte en kopp kaffe. Efter kvällsvarden in i våra sovsäckar med rockarne ihoprullade till huvudkuddar. Så togos piporna fram till en liten aftonrök och kommo vi öfverens om att icke allt för länge ligga och gona oss morgonen därpå.»<ref name="Ek" /><ref name="Gb" />

Etter å ha overvintret på Falklandsøyene, forlot «Antarctic» havnen 5. november og seilte mot [[Ushuaia]] for å laste forsyninger. Det ble også overbragt meddelser til argentinske og svenske myndigheter om ders planlagte rute og leirplasser. «Antarctic» seilte sørover og [[Orléansstredet]] og [[Gerlachestredet]] ble kartlagt, før kursen ble lagt mot Antarctic Sound nærmere Nordenskjölds leir. Isforholdene førte imidlertid til at skuta ble sittende fast, og 29. desember ble det besluttet å sette i land Andersson, Duse og besetningsmedlemmet Toralf Grunden. Dette var ved Hope Bay, og de la igjen et depot før de bega seg i vei mot Snow Hill Island.<ref name="Sp" />