Redigerer Den spanske arvefølgekrigen (avsnitt)

=== Leopold I og Milano ===
[[Fil:North Italy 1700.png|350px|thumb|Nordlige Italia ca. 1700. Spanske riker i Italia utgjorde kongerikene Napoli og Sicilia, Sardinia, hertugdømmet Milano, markiet Finale, og havnene i Toscana.]]
Fra begynnelsen hadde Leopold I avvist det siste testamentet til Karl II: han var bestemt på å beholde de spanske besittelsene i Italia, framfor alt hertugdømmet Milano som ble sett på som den sørlige nøkkelen til Østerrikes sikkerhet.<ref>McKay (1977): ''Eugene'', s. 56; Spielman (1977): ''Leopold I'', s. 186</ref> Før krigen ble utløst hadde franske tropper allerede blitt akseptert i Milano da dens visekonge erklærte seg for Filip V; det samme gjorde naboriket [[hertugdømmet Mantova]] ved en hemmelig sammenkomst i februar 1701. [[Republikken Venezia]], [[republikken Genova]], [[storhertugdømmet Toscana]], og [[hertugdømmet Parma]] (under pavens beskyttelse), forble nøytrale. Lengre sør hadde [[kongedømmet Napoli]] anerkjent Filip V som konge av Spania, det samme gjorde pave [[Klemens XI]] som, grunnet profranske holdninger hos sine kardinaler, generelt fulgt en politikk av velvillig nøytralitet overfor Frankrike. Kun i hertugdømmene [[Hertugdømmene Modena og Reggio|Modena]] og [[Hertugdømmet Guastalla|Guastalla]] – straks franske tropper ble forvist ved begynnelsen av kampanjen – fant den østerrikske keiseren støtte for sin sak.<ref>Ingrao (1979): ''In Quest'', s. 99; McKay (1977): ''Eugene'', s. 57; Symcox (1983): ''Victor Amadeus'', s. 138, 140; Veenendaal (1971): «The War of the Spanish Succession in Europe», s. 414</ref>

Den mest betydningsfulle hersker i nordlige Italia var [[Viktor Amadeus II av Sardinia|Viktor Amadeus II]], hertug av Savoia, som hadde et krav på den spanske trone via sin oldemor, datter av [[Filip II av Spania]]. Som keiseren hadde hertugen planer for naboriket Milano, og han flørtet med både Ludvig XIV og Leopold I for å fremme sine egne interesser. Imidlertid arvet hertugen av Anjou den spanske tronen og den påfølgende dominansen til huset Bourbon hadde vist å være det mest overbevisende argumentet, og den 6. april 1701 gikk Victor Amadeus motvillig med på å fornye sin allianse med Frankrike. Franske tropper med kurs for Milano fikk nå tillatelse til å marsjere gjennom Victor Amadeus' områder. Til gjengjeld mottok hertugen subsidier og tittelen som øverstkommanderende for Savoies og Frankrikes hærer i Italia, skjønt i praksis var det en tom, nominell tittel, og han fikk ingen løfter på territoriale gevinster. Alliansen ble forseglet med at Filip V ble gift med Victor Amadeus' 13 år gamle datter, [[Maria Louise av Savoie|Maria Luisa]].<ref>Symcox (1983): ''Victor Amadeus'', s. 134–135, 138–139; McKay (1977): ''Eugene'', s. 57; Ingrao (1979): ''In Quest'', s. 103</ref>

Den franske tilstedeværelsen i Italia truet Østerrikes sikkerhet. Selv om Leopold Is nylige seier over [[Det osmanske rike|de osmanske tyrkerne]] hadde etterlatt hans østlige grenser sikre for øyeblikket, hadde han blitt utmanøvrert diplomatisk.<ref>Spielman (1977): ''Leopold I'', s. 174; McKay (1977): ''Eugene'', s. 57</ref> I mai 1701, før han erklærte krig, sendte han derfor prins [[Eugene av Savoia]] over [[Alpene]] med en hær for å sikre hertugdømmet Milano. Tidlig i juni hadde det meste av Eugenes hær på 30 000 tropper krysset fjellene og inn i nøytrale Venezia, og den 9. juli beseiret han en avdeling fra marskalk [[Nicolas Catinat|Catinats]] hær i [[slaget ved Carpi]]; dette ble fulgt opp med en annen seier den 1. september da han beseiret Catinats etterfølger marskalk [[François de Neufville de Villeroy|Villeroi]] i [[slaget ved Chiari]]. Eugene okkuperte det meste av områdene til pro-franske Mantova, men som til tross for sin suksess fikk knapp støtte fra Wien. Sammenbruddet i regjeringen fikk Leopold I til å redusere hæren og det tvang Eugene til å bedrive ukonvensjonell taktikk. Den 1. februar 1702 angrep han de franske hovedkvarterene i [[slaget ved Cremona]]. Angrepet ble til sist mislykket, men Villeroi ble tatt til fange (senere løslatt), og tvang franskmennene til å trekke seg tilbake til elven [[Adda]]. Frankrike holdt fortsatt Milano, men østerrikerne hadde demonstrert at de kunne og ville kjempe for å beskytte sine interesser, noe som ga de argumenter som trengtes for å bygge en allianse med England og den nederlandske republikken.<ref>Spielman (1977): ''Leopold I'', s. 184; McKay (1977): ''Eugene'', s. 59–63; Symcox (1983): ''Victor Amadeus'', s. 139–140</ref>