Redigerer Den nederlandske gullalderen (avsnitt)

=== Sosial struktur ===
Den sosiale status var i høy grad bestemt av formue og inntekt, noe som ikke var vanlig i 1600-tallets Europa hvor personlig status overveiende var bestemt ved tilhørsforhold til de forskjellige [[Stand|stender]].

På toppen i det nederlandske samfunnet rangerte adel og ''regenter'', ''stadhouder'' (stattholdere), imidlertid hadde landaristokratiet sammen med spanjolene i utstrakt grad oppgitt, forlatt eller solgt mange av sine privilegier til byene. Viktige hollandske regentdynastier i ''den gyldne tid'' var slektene Boelens Loen, Hooft, De Graeff, Bicker og Pauw i Amsterdam, De Witt og Van Slingelandt i [[Dordrecht]], Van Foreest i [[Alkmaar]]. I prinsippet hadde hver by og hver provins egen regjering og egne lover og ble styrt av regenter som var forbundet med hverandre i et [[oligarki]]sk system.

Mens adelen i det øvrige Europa stadig utgjorde en politisk og sosialt ledende del av samfunnet, fantes det i Nederlandene knapt lenger noen fødselsadel. Også geistligheten hadde begrenset innflytelse. Den katolske kirke var i utstrakt grad undertrykt, protestantene delt. Det var altså hverken konge, adel eller geistlighet som hersket. Det politiske og samfunnsmessige liv ble derimot bestemt av regenter sammen med det øverste lag av borgere – rike kjøpmenn, redere, bankfolk, entreprenører, høyt plasserte offiserer – fulgt av et bredt mellomsjikt av håndverkere, handlende, sjøfolk, underordnede tjenestemenn og offiserer, som i mindre viktige byer og småsamfunn hadde det politiske ansvar. Ikke minst på grunn av innvandring av religiøst forfulgte, hvorav en del kom fra de øverste lag av samfunnet og fra et utdannet borgerskap, forfattere og lærde, hadde landet færre analfabeter enn andre land i Europa.<ref>Michael North: ''Das Goldene Zeitalter''.</ref>

En utpreget villighet hos borgerskapet til å stå for utgifter hjalp med til å bøte på uheldige sosiale virkninger av den hastige samfunnsutviklingen. Suppekjøkkener, [[vaisenhus]], alderdomshjem og andre sosiale innretninger skyldte borgerens gavmildhet sin eksistens. På grunn av dette sosiale sikkerhetsnettet var det sørget så tilstrekkelig for randgruppene, de fattige og svake, at uro i stor utstrekning var begrenset til politiske og religiøse temaer, i motsetning til mange andre steder i Europa.