Redigerer Den greske antikkens litteratur (avsnitt)

== Det greske drama ==
[[Fil:07Epidaurus Theater07.jpg|thumb|300px|[[Ruiner|Ruinen]] av et gresk ''orkestra'' eller utendørsteater i [[Epidauros]].]]
Grekerne oppfant eposet og de lyriske formene og benyttet dem med dyktighet. Som ikke det var nok oppfant de også [[drama]]et og produserte mesterverker som fortsatt er anerkjent som dramaets fremste bedrifter. 

=== Tragedien ===
I tiden som fulgte [[perserkrigene]] (500-448 f.Kr.) ble den våknende nasjonalånden i [[Athen]] uttrykt i hundrevis av storslåtte [[tragedie]]r basert på heroiske og legendariske temaer fra fortiden. Dramaet i den greske antikken utviklet seg delvis fra korlyrikken, delvis fra religiøse riter. Det forekom dramatiserende spill i religiøse ritualer i [[oldtidens Egypt]] og [[India]], og det kan ha vært en inspirasjon fra disse tradisjonene som påvirket det litterære dramaet som oppsto i [[Attika]] på 400-tallet f.Kr.. Men det som vokste fram i oldtidens Hellas var verken rituell dans og korsang for gudene, eller en kobling av disse, men noe nytt: [[teater]]et. I de teatralske framføringene, skuespill og skuespillere, kunne enkeltmennesker uten annen prestisje eller opphøyd klassebakgrunn rette offentlig kritikk eller latterliggjøring av samfunnet, eller belyse menneskers [[skjebne]] og kommentere den.<ref>Finley, M. I. (1980): ''Grekerne i antikken''. Side 82</ref>

[[Fil:Dionysos_on_a_cheetah,_Pella,_Greece.jpg|thumb|left|[[Dionysos]] rir på en [[leopard]], 300-tallet f.Kr., mosaikkbilde fra [[Pella]].]]
[[Dionysos]] hadde en særegen posisjon i den greske gudeverden. Han ble oversett av Homer og er ikke regnet blant [[De tolv olympiske guder|de olympiske guder]] til tross for at han var sønn av [[Zevs]]. Han var først og fremst en folkelig gud, dels offisiell statsreligion, og dels en farlig og ukontrollerbar gud ved at han var [[vin]]ens, [[ekstase]]ns, raseriets og [[orgie]]nes gud. I antikkens Hellas var det hovedsakelig Dionysos som ble dyrket ved dramatiseringer. Dionysoskulten ble institusjonalisert av [[Peisistratos]] i 534 f.Kr.<ref>Carl Fredrik Engelstad, Innledning til ''Greske dramaer'', Gyldendal (1975), s. VII</ref> og besto av årlige teaterforestillinger hvor tre tragedier ble satt opp, et satyrspill og en komedie. Hvilke forfattere som kunne få sine stykker framført ble avgjort ved en konkurranse. Dramaframføringen skjedde ved store utendørsteatre i Athen. Rike borgere ble valgt til bekoste utgiftene til kostymer og trening av korene som en offentlig og religiøs plikt. Å være til stede ved framføringene ved disse festivalene ble sett på som en form for andakt. 

Som i epikken ble dramaet skrevet på bunnet [[vers]] uten [[rim]], hvilket fortsatte å være normen til langt inn i moderne tid. Stoffet til de greske dramaene kommer delvis fra [[gresk mytologi]], delvis fra historien. Å dikte opp en [[fiktiv]] fortelling var et fremmed konsept. Gudene ble benyttet som fortellerteknikk for å løse moralske dilemma som oppsto i fortellingene, noe som har gitt til ''deus ex machina'' ved at de kunne komme inn på scenen i en maskin. Foruten karakterroller var koret en del av rollebesetningen. Dramaene ble framført med sang til musikkakkompagnement, men ingen noter er blitt bevart. Forestillinger om det musikalske antikke dramaet ga senere opphavet til [[opera]]ene.

=== Komedien ===
[[File:Thalia sarcophagus Louvre Ma475.jpg|thumb|left|[[Thalia]], [[muse]] for komedie, stirrer på komediemaske (detalj fra ''Muses' Sarcophagus'')]]
[[Fil:Dionysos kantharos BM B589.jpg|thumb|right|Dionysos strekker ut sitt drikkebeger, ''kantharos'', sent på 500-tallet f.Kr.]]
Som tragedien oppsto også [[komedie]]n fra et ritual til ære for Dionysos, men i dette tilfellet var stykket fylt med frilynte uanstendigheter, fornærmelser og utskjellinger. I Athen ble komediene en offisiell del av festivalfeiringene i år 486 f.Kr. og priser ble gitt til de beste produksjonene. Som med tragedieforfatterne er det få verker som er blitt bevart av de største komedieskribentene. 

Av verkene til de tidligste forfatterne har bare noe stykker av [[Aristofanes]] (død 385 f.Kr.) blitt bevart for ettertiden. Disse er en skattekiste av [[Humor|komisk]] presentasjon. Han gjorde narr av alle og enhver. For fantasiens mot, for de nådeløse fornærmelsene, for uforbeholdne uanstendigheter, og for skandaløs og grov politisk kritikk, det er knapt noe å sammenligne komediene til Aristofanes med. I ''[[Fuglene (drama)|Fuglene]]'' (414 f.Kr.) holdt han opp [[Athenske demokrati|demokratiet i Athen]] for latterliggjørelse. I ''Skyene'' (423 f.Kr.) angrep han filosofen [[Sokrates]] ved å beskrive en fuglestat i skyene. I ''[[Lysistrata]]'' (411 f.Kr.) fordømte han krigen i seg selv i en tid da [[Peloponneskrigen]] raste mellom [[Athen]] og [[Sparta]]. I alt har 11 stykker av ham blitt etterlatt ettertiden.

Komedien hentet sitt materiale fra samtidens mangfold: politikk, skikker, moter, manerer, laster, døde tradisjoner, bønder, hærførere, slaver og kvinner. Komediedikterne var ikke hemmet med de samme faste bånd som tragikerne, men tok i bruk alle stilistiske effekter tilgjengelig og øste ut hån, forakt og skjellsord, tidvis kamuflert, andre ganger sjokkerende åpent hvor selv ikke gudene gikk fri. Selv under krigen var komedien populær, og det må ha hatt en sterk effekt da en aristofanisk figur som Dikaiopolis i ''Akharnarerne'' slynger ut: «Jeg er kommet hit for å skrike, avbryte og slynge ut skjellsord hver gang noen taler om annet enn fred.»<ref>Finley, M. I. (1980): ''Grekerne i antikken''. Side 89</ref>

En del kjente dramatikere og deres verk er [[Aiskhylos]] (''[[Orestien]]''), [[Sofokles]] (''[[Kong Oidipus]]'', ''[[Antigone (skuespill)|Antigone]]''), [[Evripides]] (''[[Bakkantinnene]]'', ''[[Medeia (skuespill)|Medea]]''), samt nevnte Aristofanes (''Lysistrata''). I alt ca 30 tragedier er bevart, men det er kjent at det ble skrevet mange hundre.