Redigerer Den gresk-italienske krig (avsnitt)

== Slagplaner og slagorden ==
[[Fil:Mapepirus2hl5.jpg|thumb|Kart over den historiske Epirus delt mellom Albania og Hellas. Majoriteten av stridighetene i krigen hendt i Epirus.]]
Fronten var ca. 150 km bred og bestod av fjellrikt terreng med meget få veier. Fjellkjeden [[Pindos]] delte i praksis området i to atskilte operasjonsområder: [[Epiros]] i sørvest og det vestlige [[Makedonia (Hellas)|Makedonia]] i nordøst.

Ordren om å invadere Hellas kom fra Mussolini til [[Pietro Badoglio]] og [[Mario Roatta]] den 15. oktober med forventning om at angrepet ville begynte i løpet av 12 dager. Badoglio og Roatta var forferdet over ordren i betraktning av at de hadde etter tidligere ordre fra Mussolini hjemsendte {{formatnum: 600000 }} mann tre uker tidligere, for å skaffe arbeidskraft til høsten i hjemlandet. Ettersom det var betraktet at det forventes at en militær seier ville kreve minst tjue divisjoner, med tanke på at det kun var åtte divisjoner i Albania for øyeblikket, og at de albanske havner og veiene ikke var tilstrekkelig for større forflytninger, ville det krevde minst tre måneder for å gjennomføre de nødvendige forberedelser. Uansett ble den bestemte invasjonsdagen fastslått til den 26. oktober.

Det italienske slagplan med kodenavnet ''Emergenza G'' opererte med at landet skulle besettes i tre faser. Den første fase omfattet besettelsen av Epiros og De joniske øyer, etterfulgt av ankomsten av forsterkninger for et fremstøt inn i det vestlige Makedonia mot [[Thessaloniki]], med henblikk på å erobre det nordlige Hellas. Etterfølgende skulle resten av landet besettes. Støtteangrep skulle gjennomføres mot De joniske øyer på den greske venstreflanken samtidig med at man håpet på at Bulgaria ville intervenere og binde ned greske styrker på høyreflanken i det østlige Makedonia.

Den italienske overkommando hadde tildelt et korps til hvert operasjonsområde bestående av de tilstedeværende italienske besettelsesstyrker i Albania. Det sterkeste var 25. «Ciamuria» korps i Epiros (som bestod av 23. infanteridivisjon «Ferrara» og 51. infanteridivisjon «Siena» samt 131. pansrede divisjon «Centauro», i alt ca. {{formatnum: 30000 }} mann og 163 kampvogner) som etter planen skulle trenge seg inn i retning mot [[Ioannina]], beskyttet på høyre flanke av en styrke i brigadestørrelse – «Littoral gruppen» på ca. {{formatnum: 5000 }} mann langs kysten og på venstre flanke den alpinske elitedivisjon «Julia» som skulle trenge seg gjennom Pindos fjellene. 26. «Corizza» korps i den makedonske sektor (bestod av 29. infanteridivisjon «Piemonte», 49. infanteridivisjon «Parma» og 19. infanteridivisjon «Venezia» fra den nordlige del av landet Albania, i alt ca. {{formatnum: 31000 }} mann) I alt utgjorde styrkene som stod overfor det greske forsvaret ca. {{formatnum: 85000 }} mann under kommando av Sebastiano Visconti Prasca.
[[Fil:M14 slash 41 Bovington museum.jpg|thumb|left|Italiensk M13-40 stridsvogn.]]
Etter den italienske besettelsen av Albania hadde den greske generalstaben forberedt «IB» (Italia-Bulgaria) planen, som forutså en kombinert offensiv fra Italia og Bulgaria. Planen gikk grunnleggende ut på å innta en defensiv holdning i Epiros, med en gradvis tilbaketrekning til en linje ved [[Arachtos]]floden-[[Metsovon]]-[[Aliakmon]]-[[Vermion-fjellene]], mens man fastholdt muligheten om en begrenset offensiv i det vestlige Makedonia. Det var to varianter av planen for forsvar av Epiros, «IBa», som handlet om et fremskutt forsvar ved grensen og «IBb», som handlet om forsvar av en mellomliggende stilling. Det var overlatt til den lokale hærsjef, generalmajor [[Charalambos Katsimitros]], å velge hvilken plan som skulle anvendes. En betydningsfull faktor til fordel for grekerne var at de hadde fått etterretning om en omtrentlig dato for det forekommende angrepet og nettopp hadde avsluttet en delvis mobilisering i områdene som stod overfor et italiensk angrep.
[[Fil:War Museum Athens - Schneider 75mm mountain gun - 6756.jpg|thumb|Gresk 75mm feltskyts, også et skyts for bruk i fjellene.]]
De greske hovedstyrker i det umiddelbare område ved krigens utbrudd bestod av: I Epiros lå 8. infanteridivisjon, fullt mobilisert og klar for et fremskutt forsvar med sin kommandant, generalmajor Katsimitros. I det vestlige Makedonia lå en styrke i korpsstørrelse kalt ''Tmēma Stratias Dytikēs Makedonias'' (TSDM) under generalløytnant [[Ioannis Pitsikas]], som bestod av «Pindos styrken» (''Apospasma Pindou'') i regimentsstørrelse under oberst Davakis, 9. infanteridivisjon og 4. infanteribrigade. De greske styrker var på omkring {{formatnum: 35000 }} mann, men kunne forsterkes med omkringliggende enheter fra det sørlige Hellas og Makedonia i stor hastighet.

Grekerne hadde en lille fordel ved at deres divisjoner hadde 30% mer [[infanteri]] (tre regimenter i motsetning til italienernes to) og litt mer middeltunge [[artilleri]] og maskingeværer enn de italienske, men hadde ikke panserkjøretøyer, dessuten kunne italienerne regne med fullstendig herredømme i luften overfor det mindre kongelige hellenske flyvåpenet.

Hertil kom det fram at mesteparten av det greske utstyret fremdeles var fra [[1. verdenskrig]], eller fra land som [[Belgia]], [[Østerrike]] og [[Frankrike]], som nå var okkuptert av Aksemaktene. Dette betød at det vil være vanskelige å få reservedeler og passende ammunisjon. Likevel var mange av de høytstående greske offiserer veteraner fra nesten ti års kriger (fra Balkankrigene i 1912-1913, 1. verdenskrig og den gresk-tyrkiske krig i 1919-1922) og tross de begrensede midler til rådighet hadde den greske hær forberedt seg på den kommende krig i slutten på 1930-årene. Deretter var den greske moralen meget høy i motsetning til de italienske forventninger. Tidligere krenkelser som senkningen av den greske krysseren «Elli» skulle hevnes.