Redigerer David Bowie (avsnitt)

=== 1974–76: Soul, funk og den tynne hvite hertugen ===
[[File:David Bowie - TopPop 1974 08.png|thumb|left|Bowie filmet en video for sangen «Rebel Rebel» i 1974.]]
Bowie flyttet til [[USA]] i [[1974]]. Først til [[New York]], før han bosatte seg i [[Los Angeles]].<ref name=buckley-s3/> Albumet ''[[Diamond Dogs]]'' (1974), som delvis var en dreining mot [[soulmusikk|soul]] og [[funk]], var produktet av to separate ideer: en [[musikal]] basert på en vill framtid i en post-apokalyptisk by, samt låter som var ment for en musikal om [[George Orwell]]s dystre framtidsroman [[1984 (roman)|''1984'']].<ref name=buckley-s180-183/> Albumet gikk til topps i Storbritannia, og til en femteplass i USA, og sangene «Rebel Rebel» og «Diamond Dogs» ble sluppet som singler. For å promotere albumet lanserte Bowie ''Diamond Dogs Tour'', hvor han besøkte nordamerikanske byer det siste halvåret av 1974. De teatralske innslagene ble koreografert av [[Toni Basil]] og det ble lagt mye penger i sceneproduksjonen. [[Alan Yentob]] filmet det hele, noe som resulterte i dokumentarfilmen ''Cracked Actor''. Filmen viser en sliten og utmagret Bowie, som i denne perioden hadde blitt avhengig av [[kokain]]. Under denne turnéen ble Bowie sterkt fysisk svekket, paranoid og utviklet følelsesmessige problemer.<ref name="buckley_204-205"/> Han kommenterte senere at det påfølgende konsertalbumet ''[[David Live]]'' burde ha hatt tittelen «David Bowie Is Alive and Well and Living Only in Theory». Konsertalbumet befestet uansett Bowies status som superstjerne og gikk rett til en andreplass i Storbritannia og en åttendeplass i USA, i tillegg til at hans versjon av «Knock on Wood» ga ham en tiendeplass på singellisten. Etter et avbrudd i [[Philadelphia]], hvor Bowie spilte inn nytt materiale, fortsatte konsertturnéen med større vekt på soul.<ref name=sandford-s128/>

[[Fil:David Bowie and Cher 1975.JPG|thumb|Bowie opptrer sammen med [[Cher (artist)|Cher]] på hennes TV-show, 1975]]
Innspillingene i Philadelphia resulterte i albumet ''[[Young Americans]]'' (1975). Biografen Christopher Sandford skrev at «I årenes løp hadde de fleste britiske rockere forsøkt, på den ene eller den andre måten, å bli ''black-by-extension'' («svart-ved-forlengelse»). Få hadde lyktes som Bowie gjorde nå».<ref name=sandford-s138/> Albumets lydbilde, som Bowie selv karakteriserte som «plastikk-soul», var et radikalt skifte i stil, som innledningsvis igjen fremmedgjorde mange av hans britiske tilhengere.<ref name=carr-murray-s68-74/> Fra ''Young Americans'' kom Bowies første topplasserte singel i USA, låten «Fame», skrevet sammen med [[Carlos Alomar]] og [[John Lennon]], som også bidro med koring. Lennon kalte verket for «flott - det er jo rock'n'roll, bare med leppestift på.»<ref name="Buckley, P 1-84353-105-4, s. 130"/> Bowie fikk æren av å bli den første hvite musikeren som opptrådte på det amerikanske TV-showet ''Soul Train'', hvor han fremførte «Fame» og «Golden Years» (i playback). Sistnevnte låt ble utgitt som singel,<ref name="sandford_146"/> og ble først tilbudt til [[Elvis Presley]], som avslo.<ref name="sandford_146" /> ''Young Americans'' ble en kommersiell suksess i både USA og Storbritannia. En nyutgivelse av «Space Oddity», singelen fra [[1969]], ble Bowies første nummer en-hit i Storbritannia, noen få måneder etter at «Fame» oppnådde det samme i USA.<ref name="0-85156-156-X, s. 120"/> Til tross for at han var blitt en etablert stjerne, levde Bowie, slik Sandford formulerte det, «i all vesentlighet på småpenger.»<ref name="sandford_135-136"/> I [[1975]] sparket Bowie manageren Defries, en beslutning som nesten var en kopi av sparkingen av Ken Pitt fem år tidligere. Den påfølgende rettstvisten, som varte i flere måneder, resulterte i, som Sandford beskrev det: «millioner av dollar fra hans framtidige inntjening bli overdratt» til noe som var «enestående sjenerøse betingelser for Defries», og deretter «stengte [han] seg inne i West 20th Street hvor hans hyl i over en uke kunne bli hørt gjennom den stengte loftsdøra.»<ref name="sandford_135-136" /> Michael Lippman, Bowies advokat under forhandlingene, ble hans nye manager. Lippmann ble for øvrig belønnet med en betydelig kompensasjon da Bowie sparket også ham året etter.<ref name=sandford-s137/>

På albumet ''[[Station to Station]]'' (1976) introduserte Bowie en ny personlighet; ''The Thin White Duke'' («Den tynne hvite hertugen»). Visuelt var figuren en videreføring av Thomas Jerome Newton, det utenomjordiske vesenet som han spilte i filmen ''The Man Who Fell to Earth'' fra samme år.<ref name=buckley-s238/> Stilen med funk og soul fra ''Young Americans'' ble videreutviklet, men albumet varslet også om den kommende [[Krautrock]]- og [[synthesizer]]baserte musikken som skulle prege hans neste tre utgivelser. Misbruket og avhengigheten av narkotika påvirket Bowie og ble offentlig kjent da [[Russell Harty]] intervjuet ham i talkshowet ''London Weekend Television'', rett før ''Isolar''-turneen. Kort tid før det satellittoverførte intervjuet ble klart for sending, ble nyheten om at den spanske diktatoren [[Francisco Franco|general Franco]] var død. Bowie ble bedt om å frafalle bestillingen av satellittoverføringen for gi plass til den spanske regjeringens direkteoverføring. Det nektet han å gjøre, og intervjuet med ham ble gjennomført som planlagt. Biografen David Buckley skrev senere at Bowie knapt sa noe som helst fornuftig i løpet av det som var et ganske omfattende intervju: «Bowie virket fullstendig usammenhengende og greide knapt å ytre én logisk setning.»<ref name=buckley-s244/> Hans mentale helse, slik han selv innrømmet senere, hadde blitt ødelagt av [[kokain]]. Han tok flere overdoser samme år og hadde et alarmerende fysisk forfall.<ref name="buckley_204-205" /><ref name="sandford_158"/>

[[Fil:David Bowie 1976.jpg|thumb|Bowie som ''Thin White Duke'' ved Maple Leaf Gardens i [[Toronto]], 1976]]
''Station to Station'' ble etterfulgt av en tre og en halv måned lang turné i [[Europa]] og [[Nord-Amerika]]. ''Isolar – 1976 Tour'' fremhevet sangene fra albumet, inkludert den dramatiske og over ti minutter lange tittellåten, samt balladene «Wild Is the Wind» og «Word on a Wing», foruten de mer funkpregede «TVC 15» og «Stay». Kjernen i bandet under innspillingen av albumet og på konsertene besto av rytmegitaristen [[Alomar]], bassisten [[George Murray]] og trommeslageren [[Dennis Davis]]. Disse tre var en stabil enhet gjennom resten av 1970-tallet. Turnéen var svært vellykket, men ble tilsmusset av en politisk kontrovers etter at Bowie (i [[Sverige]]) ble sitert på at «Storbritannia kunne dra fordel av en fascistisk leder», og bandet ble holdt igjen på grensen mellom [[Russland]] og [[Polen]] under mistanke av å være i besittelse av nazi-gjenstander.<ref name=buckley-s289-291/> Denne, og andre lignende hendelser i [[1976]], resulterte i etableringen av [[Rock Against Racism]].<ref name="rollingstone greene, a 1978-20140513"/>

I London i mai samme år ble dette forsterket av det som senere ble kjent som «Victoria Station-hendelsen»: Bowie ankom i en Mercedes [[kabriolet]] og vinket til publikum med noe som kunne se ut som en [[Hitlerhilsen|nazihilsen]]. Dette ble fanget på kamera og publisert i musikkavisen [[New Musical Express|''NME'']]. Bowie unnskyldte seg med at fotografen hadde fanget ham midtveis i et vink.<ref name=paytress-m-mojoclassic-s64/> Han ga senere stoffavhengigheten og figuren ''Thin White Duke'', som nå hadde «overtatt» hans personlighet, skylden for hans pro-fascistiske kommentarer og oppførsel.<ref name=carr-murray-s11/> «Jeg var fullstendig hodeløs - absolutt sprø. Hovedsakelig var det tankene rundt [[mytologi]] ... hele den greia med [[Adolf Hitler|Hitler]] og [[høyreekstremisme]] ... jeg hadde oppdaget [[kong Arthur]].» <ref name="sandford_158" /> Ifølge dramatikeren [[Alan Franks]], som senere skrev i ''[[The Times]]'', var han «virkelig sinnsforvirret. Han hadde fått erfare noen av de skikkelige dårlige virkningene av hardt narkotikamisbruk.»<ref name=buckley-s252/>