Redigerer
David Bowie
(avsnitt)
Hopp til navigering
Hopp til søk
Advarsel:
Du er ikke innlogget. IP-adressen din vil bli vist offentlig om du redigerer. Hvis du
logger inn
eller
oppretter en konto
vil redigeringene dine tilskrives brukernavnet ditt, og du vil få flere andre fordeler.
Antispamsjekk.
Ikke
fyll inn dette feltet!
=== 1974–76: Soul, funk og den tynne hvite hertugen === [[File:David Bowie - TopPop 1974 08.png|thumb|left|Bowie filmet en video for sangen «Rebel Rebel» i 1974.]] Bowie flyttet til [[USA]] i [[1974]]. Først til [[New York]], før han bosatte seg i [[Los Angeles]].<ref name=buckley-s3/> Albumet ''[[Diamond Dogs]]'' (1974), som delvis var en dreining mot [[soulmusikk|soul]] og [[funk]], var produktet av to separate ideer: en [[musikal]] basert på en vill framtid i en post-apokalyptisk by, samt låter som var ment for en musikal om [[George Orwell]]s dystre framtidsroman [[1984 (roman)|''1984'']].<ref name=buckley-s180-183/> Albumet gikk til topps i Storbritannia, og til en femteplass i USA, og sangene «Rebel Rebel» og «Diamond Dogs» ble sluppet som singler. For å promotere albumet lanserte Bowie ''Diamond Dogs Tour'', hvor han besøkte nordamerikanske byer det siste halvåret av 1974. De teatralske innslagene ble koreografert av [[Toni Basil]] og det ble lagt mye penger i sceneproduksjonen. [[Alan Yentob]] filmet det hele, noe som resulterte i dokumentarfilmen ''Cracked Actor''. Filmen viser en sliten og utmagret Bowie, som i denne perioden hadde blitt avhengig av [[kokain]]. Under denne turnéen ble Bowie sterkt fysisk svekket, paranoid og utviklet følelsesmessige problemer.<ref name="buckley_204-205"/> Han kommenterte senere at det påfølgende konsertalbumet ''[[David Live]]'' burde ha hatt tittelen «David Bowie Is Alive and Well and Living Only in Theory». Konsertalbumet befestet uansett Bowies status som superstjerne og gikk rett til en andreplass i Storbritannia og en åttendeplass i USA, i tillegg til at hans versjon av «Knock on Wood» ga ham en tiendeplass på singellisten. Etter et avbrudd i [[Philadelphia]], hvor Bowie spilte inn nytt materiale, fortsatte konsertturnéen med større vekt på soul.<ref name=sandford-s128/> [[Fil:David Bowie and Cher 1975.JPG|thumb|Bowie opptrer sammen med [[Cher (artist)|Cher]] på hennes TV-show, 1975]] Innspillingene i Philadelphia resulterte i albumet ''[[Young Americans]]'' (1975). Biografen Christopher Sandford skrev at «I årenes løp hadde de fleste britiske rockere forsøkt, på den ene eller den andre måten, å bli ''black-by-extension'' («svart-ved-forlengelse»). Få hadde lyktes som Bowie gjorde nå».<ref name=sandford-s138/> Albumets lydbilde, som Bowie selv karakteriserte som «plastikk-soul», var et radikalt skifte i stil, som innledningsvis igjen fremmedgjorde mange av hans britiske tilhengere.<ref name=carr-murray-s68-74/> Fra ''Young Americans'' kom Bowies første topplasserte singel i USA, låten «Fame», skrevet sammen med [[Carlos Alomar]] og [[John Lennon]], som også bidro med koring. Lennon kalte verket for «flott - det er jo rock'n'roll, bare med leppestift på.»<ref name="Buckley, P 1-84353-105-4, s. 130"/> Bowie fikk æren av å bli den første hvite musikeren som opptrådte på det amerikanske TV-showet ''Soul Train'', hvor han fremførte «Fame» og «Golden Years» (i playback). Sistnevnte låt ble utgitt som singel,<ref name="sandford_146"/> og ble først tilbudt til [[Elvis Presley]], som avslo.<ref name="sandford_146" /> ''Young Americans'' ble en kommersiell suksess i både USA og Storbritannia. En nyutgivelse av «Space Oddity», singelen fra [[1969]], ble Bowies første nummer en-hit i Storbritannia, noen få måneder etter at «Fame» oppnådde det samme i USA.<ref name="0-85156-156-X, s. 120"/> Til tross for at han var blitt en etablert stjerne, levde Bowie, slik Sandford formulerte det, «i all vesentlighet på småpenger.»<ref name="sandford_135-136"/> I [[1975]] sparket Bowie manageren Defries, en beslutning som nesten var en kopi av sparkingen av Ken Pitt fem år tidligere. Den påfølgende rettstvisten, som varte i flere måneder, resulterte i, som Sandford beskrev det: «millioner av dollar fra hans framtidige inntjening bli overdratt» til noe som var «enestående sjenerøse betingelser for Defries», og deretter «stengte [han] seg inne i West 20th Street hvor hans hyl i over en uke kunne bli hørt gjennom den stengte loftsdøra.»<ref name="sandford_135-136" /> Michael Lippman, Bowies advokat under forhandlingene, ble hans nye manager. Lippmann ble for øvrig belønnet med en betydelig kompensasjon da Bowie sparket også ham året etter.<ref name=sandford-s137/> På albumet ''[[Station to Station]]'' (1976) introduserte Bowie en ny personlighet; ''The Thin White Duke'' («Den tynne hvite hertugen»). Visuelt var figuren en videreføring av Thomas Jerome Newton, det utenomjordiske vesenet som han spilte i filmen ''The Man Who Fell to Earth'' fra samme år.<ref name=buckley-s238/> Stilen med funk og soul fra ''Young Americans'' ble videreutviklet, men albumet varslet også om den kommende [[Krautrock]]- og [[synthesizer]]baserte musikken som skulle prege hans neste tre utgivelser. Misbruket og avhengigheten av narkotika påvirket Bowie og ble offentlig kjent da [[Russell Harty]] intervjuet ham i talkshowet ''London Weekend Television'', rett før ''Isolar''-turneen. Kort tid før det satellittoverførte intervjuet ble klart for sending, ble nyheten om at den spanske diktatoren [[Francisco Franco|general Franco]] var død. Bowie ble bedt om å frafalle bestillingen av satellittoverføringen for gi plass til den spanske regjeringens direkteoverføring. Det nektet han å gjøre, og intervjuet med ham ble gjennomført som planlagt. Biografen David Buckley skrev senere at Bowie knapt sa noe som helst fornuftig i løpet av det som var et ganske omfattende intervju: «Bowie virket fullstendig usammenhengende og greide knapt å ytre én logisk setning.»<ref name=buckley-s244/> Hans mentale helse, slik han selv innrømmet senere, hadde blitt ødelagt av [[kokain]]. Han tok flere overdoser samme år og hadde et alarmerende fysisk forfall.<ref name="buckley_204-205" /><ref name="sandford_158"/> [[Fil:David Bowie 1976.jpg|thumb|Bowie som ''Thin White Duke'' ved Maple Leaf Gardens i [[Toronto]], 1976]] ''Station to Station'' ble etterfulgt av en tre og en halv måned lang turné i [[Europa]] og [[Nord-Amerika]]. ''Isolar – 1976 Tour'' fremhevet sangene fra albumet, inkludert den dramatiske og over ti minutter lange tittellåten, samt balladene «Wild Is the Wind» og «Word on a Wing», foruten de mer funkpregede «TVC 15» og «Stay». Kjernen i bandet under innspillingen av albumet og på konsertene besto av rytmegitaristen [[Alomar]], bassisten [[George Murray]] og trommeslageren [[Dennis Davis]]. Disse tre var en stabil enhet gjennom resten av 1970-tallet. Turnéen var svært vellykket, men ble tilsmusset av en politisk kontrovers etter at Bowie (i [[Sverige]]) ble sitert på at «Storbritannia kunne dra fordel av en fascistisk leder», og bandet ble holdt igjen på grensen mellom [[Russland]] og [[Polen]] under mistanke av å være i besittelse av nazi-gjenstander.<ref name=buckley-s289-291/> Denne, og andre lignende hendelser i [[1976]], resulterte i etableringen av [[Rock Against Racism]].<ref name="rollingstone greene, a 1978-20140513"/> I London i mai samme år ble dette forsterket av det som senere ble kjent som «Victoria Station-hendelsen»: Bowie ankom i en Mercedes [[kabriolet]] og vinket til publikum med noe som kunne se ut som en [[Hitlerhilsen|nazihilsen]]. Dette ble fanget på kamera og publisert i musikkavisen [[New Musical Express|''NME'']]. Bowie unnskyldte seg med at fotografen hadde fanget ham midtveis i et vink.<ref name=paytress-m-mojoclassic-s64/> Han ga senere stoffavhengigheten og figuren ''Thin White Duke'', som nå hadde «overtatt» hans personlighet, skylden for hans pro-fascistiske kommentarer og oppførsel.<ref name=carr-murray-s11/> «Jeg var fullstendig hodeløs - absolutt sprø. Hovedsakelig var det tankene rundt [[mytologi]] ... hele den greia med [[Adolf Hitler|Hitler]] og [[høyreekstremisme]] ... jeg hadde oppdaget [[kong Arthur]].» <ref name="sandford_158" /> Ifølge dramatikeren [[Alan Franks]], som senere skrev i ''[[The Times]]'', var han «virkelig sinnsforvirret. Han hadde fått erfare noen av de skikkelige dårlige virkningene av hardt narkotikamisbruk.»<ref name=buckley-s252/>
Redigeringsforklaring:
Merk at alle bidrag til Wikisida.no anses som frigitt under Creative Commons Navngivelse-DelPåSammeVilkår (se
Wikisida.no:Opphavsrett
for detaljer). Om du ikke vil at ditt materiale skal kunne redigeres og distribueres fritt må du ikke lagre det her.
Du lover oss også at du har skrevet teksten selv, eller kopiert den fra en kilde i offentlig eie eller en annen fri ressurs.
Ikke lagre opphavsrettsbeskyttet materiale uten tillatelse!
Avbryt
Redigeringshjelp
(åpnes i et nytt vindu)
Denne siden er medlem av 8 skjulte kategorier:
Kategori:Artikler med filmpersonlenker og uten kobling til Wikidata
Kategori:Artikler med musikklenker og uten kobling til Wikidata
Kategori:Artikler med offisielle lenker og uten kobling til Wikidata
Kategori:Artikler med sosiale medier-lenker og uten kobling til Wikidata
Kategori:Artikler uten filmpersonlenker fra Wikidata
Kategori:Artikler uten musikklenker fra Wikidata
Kategori:Artikler uten offisielle lenker fra Wikidata
Kategori:Artikler uten sosiale medier-lenker fra Wikidata
Navigasjonsmeny
Personlige verktøy
Ikke logget inn
Brukerdiskusjon
Bidrag
Opprett konto
Logg inn
Navnerom
Side
Diskusjon
norsk bokmål
Visninger
Les
Rediger
Rediger kilde
Vis historikk
Mer
Navigasjon
Forside
Siste endringer
Tilfeldig side
Hjelp til MediaWiki
Verktøy
Lenker hit
Relaterte endringer
Spesialsider
Sideinformasjon