Redigerer Christian IV av Danmark og Norge (avsnitt)

===Finnmark===
Christian hadde stor tiltakslyst som også ga seg utslag i mange reiser. Han var i Norge mellom 25 og 30 ganger. De fleste av reisene gikk til [[Viken (historisk område)|Oslofjordregionen]], [[Båhuslen]] og [[Agder]], han var fire ganger i [[Bergen]]. Den ene gangen han var innom Bergen var i forbindelse med en reise langs hele den vestlige og nordlige norskekysten helt til [[Kolahalvøya]] i 1599. På dette toktet reiste han som Christian Frederiksen.<ref name="BlixHagen">[http://ansatte.uit.no/rha003/kongen.html Rune Blix Hagen: Christian 4.s dristige sjøreise til det ytterste nord i 1599]</ref>

I sin biografi om Chr. 4. fra 1997 skriver [[Lars Roar Langslet]]: «''Når Norge fortsatt strekker seg til [[Nordkapp]] og [[Grense-Jakobselv]], er det fremfor alt Christian IV vi kan takke for det. Hadde han ikke satt hardt mot hardt, ville vår nordlige landsdel sannsynligvis vært en del av Sverige i dag.''»<ref>{{Kilde www|url=https://www.nb.no/items/URN:NBN:no-nb_digibok_2010021000029|tittel=Nasjonalbiblioteket|besøksdato=2021-04-09|verk=www.nb.no}}</ref> I midten av april 1599 seilte åtte tungt bevæpnede marinefartøyer - «Victor», «Gideon», «Josaphat», «Raphael», «S. Michel», «Hector», «Duffven» og «Pappegøjen» -med flere hundre [[gast]]er om bord ut fra København nordover mot Kolahalvøya. Den 22 år gamle generalkaptein Christian Fredriksen med kommandoen på datidens fremste krigsskip, [[fregatt]]en «Victor» i den dansk-norske marinen, var kong Christian selv i selskap med [[admiral]]er, skips[[høvedsmann|høvedsmenn]], samt fremstående adelsmenn. Toktet varte i tre måneder, og av sikkerhetshensyn var det [[dødsstraff]] for å røpe kongens [[identitet]].<ref>[[Rune Hagen]] om Chr. 4.s seilas, ''[[Dagbladet]]'' 20. juni 1999</ref>

[[Ekspedisjon]]en var kanskje den dristigste noen monark har begitt seg ut på. [[Nordkalotten]] var blitt interessant i storpolitikken. Briter, franskmenn og hollendere hadde begynt handel med Nord-Russland, så sjøtrafikken på [[Kvitsjøen]] og [[Arkhangelsk]] etter hvert antok et betydelig omfang. Denne aktiviteten tydeliggjorde at Sverige, Russland og Danmark-Norge hadde helt ulike oppfatninger av [[landegrense]]ne. Christian hevdet sin rett over storparten av Kolahalvøya, og i tillegg over havet utenfor Nord-Norge og Nord-Russland. Her krevde han gyldig [[pass]] og [[toll]] av skip i områdene. Utlendingers fiske og [[hvalfangst]] var også til skade for kjøpmenn i Bergen og [[Trondheim]]. Under toktet tok kongen seks handelsskip og større [[fiskebåt]]er fra England og Nederland i arrest, og innså behovet for overvåkning av norskekysten for å rense den for slike [[pirat|fribyttere]]. Sverige, som han kalte «den onde nabo», ekspanderte også i området. Svenske [[foged|fogder]] skattla [[sjøsamer|sjøsamene]], brukt som begrunnelse for svensk herredømme over hele Nordkalotten med sine attraktive havner ut mot [[Nordsjøen]]. [[Tsar]]en på sin side hevdet russisk territorialrett over Kola og Vardø, og at både [[Vardøhus]] og fiskeværet skulle tilfalle Russland - eller rives.<ref>Rune Hagen om Chr. 4.s seilas, ''Dagbladet'' 20. juni 1999</ref> 

På returreisen i juni 1599 kom flåten inn i en [[storm]]. Mannskapet mente denne skyldtes at en av kongens hornblåsere hadde stjålet en svart langhåret katt, «meget større enn våre danske katter», fra en samekvinne, enda hun løp etter ham og gråt som var den hennes barn. Det brydde ikke han seg om, men slengte en halv daler til henne. [[Skipper]]en Amon som vokste opp i Finnmark, kjente «''hine Folks'' [samenes] ''Natur''», og mente katten var skyld i stormen og burde kastes på havet. Kongen var glad i katten og nektet. Mannskapet hadde også moro av den når den svingte seg i tauene midt under [[preken]]en så de brast i latter, og presten skjelte dem ut. Nå ble katten også anklaget for å hindre mannskapet i å høre Guds ord, så kongen måtte gi etter, selv om han hadde sagt at han ikke hadde fått med seg noe annet fra nordområdene som var ham så kjært som denne katten og en russisk [[lykt]] forarbeidet i glass. Skipperen avgjorde at katten skulle kastes i sjøen og drukne. Dette fikk kongen forhindret, og sørget for at den ble satt i et kar og forsynt med mat for en måned, i håp om at den fant veien hjem til sin fortvilte eierinne i [[Kildin]]. Slik ble den satt på havet 16. juni 1599.<ref>[https://tidsaand.no/tidslinjen/1599/juni/16/en-stjalet-katt-er-kommet-ombord-pa-christian-4s-skip-kongen-er-blitt-glad «En stjålet katt er kommet ombord på Christian 4.s skip.»]</ref>

«''Første [[Pinsedag]], 1599: Pinsefesten ble holdt med [[høytid]] på vårt skip mellom Kildin og [[Vardø]]. Det var en mørk og svært kald dag, og vinden var oss imot. Vinden blåste opp med snø, regn, [[tåke]] og en bitende kulde. De fleste av oss led av [[sjøsyke]], gikk til sengs og spiste intet. Kapteinen holdt seg i ro i sin [[kahytt]].''» Disse [[dagbok]]snotatene, nedskrevet for over fire hundre år siden, er ført i pennen av en dansk [[herremann]] på «Victor» som da lå på nordøstkysten av Russland, ikke så langt fra [[Murmanskfjorden]]s munning. Derfra seilte det mot Vardø. 

Den 20. juli var kongen og hans følge tilbake i hovedstaden. Forfatterne avslutter reiseberetningene med å prise Gud for at han brakte dem velberget fra verdens ende tilbake til [[sivilisasjon]]en. I en av de to bevarte dagbøkene fra turen, heter det: «''Ønske ved vår sjøreises slutt: Nok har jeg pløyd den skummende sjø, nu priser jeg det tørre. Måtte Gud sørge for at jeg aldri mer måtte komme til sjøs.''»<ref name="BlixHagen"/>

[[Øystein Rian]] påpeker at Nordkalottspørsmålet har vært undervurdert, selv om det endte med [[Kalmarkrigen]] der Christian IV vant og fikk gjennomslag for at svenskegrensen skulle gå langs Kjølen, endelig vedtatt i 1751 - det eneste stående vitnesbyrd om all hans utenrikspolitiske aktivitet. For [[samene]] var ulempen at fellesområdene på Nordkalotten krympet, og de årlige [[marked]]ene forsvant med statens grensereguleringer. Men Sverige oppga for alltid sitt krav på Nord-Norge og skattlegging i området. Grenseoppgangen mellom Russland og Norge i 1826 ble et kompromiss mellom tsarens krav på [[Varangerhalvøya]] og Christians krav på Kola.<ref>Rune Hagen om Chr. 4.s seilas, ''Dagbladet'' 20. juni 1999</ref> [[Delelinjen i Barentshavet]] var omdiskutert frem til endelig avtale i 2010.