Redigerer Charlie Chaplin (avsnitt)

=== United Artists (1919–1939) ===
[[Fil:United Artists contract signature 1919.jpg|mini|[[D.W. Griffith]], [[Mary Pickford]], Charlie Chaplin (sittende) and Douglas Fairbanks ved den historiske signeringen av kontrakten som etablerte filmselskapet United Artists i [[1919]]. Advokatene Albert Banzhaf (venstre) og Dennis F. O'Brien (høyre) står i bakgrunnen.]]
I [[1919]] grunnla Chaplin, sammen med [[Mary Pickford]], [[Douglas Fairbanks]] og [[D. W. Griffith]], et nytt filmselskap, [[United Artists]]. De hadde alle bestemt seg for å slippe unna den voksende markedsmakten til filmdistributører og forretningsfolk over utviklingen av Hollywoods studiosystem. Ved å være sin egen produsent med eget filmstudio, sikret Chaplin sin uavhengighet og kontroll som filmmaker. Han satt i styret til United Artists fram til begynnelsen av 1950-tallet.

Alle filmene som Chaplin laget gjennom United Artists var spillefilmer i full lengde. Den første var ''A Woman of Paris'' (1923), og denne var et atypisk drama hvor Chaplin selv kun hadde en [[cameo]]rolle. Denne ble fulgt av de klassiske komediene ''The Gold Rush'' (''[[Gullfeber]]'', 1925) og ''The Circus'' (''Sirkus'', 1928). Etter at lydfilmen kom, laget Chaplin ''The Circus'' (1928), ''City Lights'' (''[[Byens lys]]'', 1931), foruten ''Modern Times'' (''[[Moderne tider]]'', 1936) før han aksepterte at lydfilmen var et faktum. De nevnte filmene var i all vesentlighet stumfilm med lyd, bestående av hans egen musikk og lydeffekter. Byens lys inneholdt uten tvil hans mest perfekte balanse av komedie og sentimentalitet. Filmkritikeren James Agee skrev i magasinet [[Life (magasin)|Life]] i [[1949]] om finalescenen at den var «det største enkeltstykke innenfor skuespillerkunst som noen gang var festet til film».

Selv om ''Moderne tider'' (1936) var film uten dialog, inneholdt den lyd og denne kom stort sett fra døde gjenstander som radio og fjernsynsskjerm. Dette var for å hjelpe 1930-tallets publikum som ikke lenger var vant til å se stumfilm, og heller ikke filmer uten dialog. ''Moderne tider'' var den første filmen hvor Chaplins stemme ble hørt på film. Det var i en sang med en uforståelig tekst mot slutten, og denne ble både skrevet og framført av Chaplin selv. De fleste tilskuere vil fortsatt betrakte dette som en stumfilm. Chaplins kresne arbeid med det rent ordløse uttrykk, bare ledsaget av lydeffekter og musikk (ofte egenkomponert), kunne gi seg uttrykk i nesten stormannsgale, egenrådige og kostbare endringer av arbeidet for å nå det ønskede resultat, som i ''Gullfeber'' og i ''Byens lys''. I mange tilfeller ble Chaplins studio stående klart i ukevis, med skuespillere og filmteam klare til opptak, mens Chaplin satt hjemme og forsøkte å tenke ut den ene, riktige løsningen på forskjellige [[Dramaturgi|dramaturgiske]] dilemma.

[[Fil:CharlieChaplinStudios-1922.jpg|mini|[[Charlie Chaplin Studios]], 1922]]
Selv da «talkies», lydfilm, ble den dominerende uttrykksformen kort tid etter at denne teknologien ble introdusert i 1927, verget Chaplin seg for å lage slike filmer gjennom hele 1930-tallet. Han mente film i all vesentlighet var en [[pantomime]]handling: «Handling er mer generelt forstått enn ord. Som kinesisk symbolisme vil det bety ulike ting i henhold til dens sceniske konnotasjon. Lytt til en beskrivelse av en del uvante objekter, — et afrikansk vortesvin for eksempel; se deretter på et bilde av dyret, og oppdag hvor overrasket du blir.»<ref>[http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,741027-1,00.html «Time Magazine», 9. februar 1931] {{Wayback|url=http://www.time.com/time/magazine/article/0,9171,741027-1,00.html |date=20091204071021 }}. ''Time.com''.</ref>