Redigerer Camillo Benso di Cavour (avsnitt)

=== Politisk karrière i Sardinia ===
Ved valget i juli 1848 vant Cavour et sete i det sardinske deputertkammeret. [[Sardinia]] ble slått av [[Østerrike]] i [[slaget ved Novara 1849|slaget ved Novara]] i 1849, og de italienske revolusjonene ble slått ned i [[Lombardia]], [[Venezia]] og [[Milano]]. Kong Karl Albert abdiserte som en følge av nederlaget, og hans sønn 
[[Viktor Emmanuel II av Italia|Viktor Emmanuel]] tok over. Under hans styre skjøt Cavours politiske karriere fart, og han ble landbruks- og handelsminister i 1850 og finansminister i 1851.

Etter at [[1848-revolusjonene]] hadde slått feil, revurderte Cavour sine liberale standpunkter, og bestemte seg for å gi slipp på sin [[realpolitikk]]. Hans tankegang var at dersom Italia ikke kunne samles gjennom revolusjon, kunne et sterkt og beregnende lederskap være en mulighet. Mens han satt i sine to første statsrådposter arbeidet han hardt for å styrke [[Sardinia]], blant annet gjennom å fremme en utbygging av [[infrastruktur]] som gjorde Sardinia til en av de mest moderniserte stater på den tiden.[[Fil:Disderi, Adolphe Eugène (1810-1890) - Camillo Benso, conte di Cavour (1810-1861) bis.jpg|thumb|right|180px|Grev Cavour i et foto av Adolphe Eugène Disdéri]]
I november 1852 ble Cavour [[statsminister]] i [[Piemonte-Sardinia]].<ref name=":0" /> Han fikk dermed muligheten til også å ha innflytelse på utenrikspolitikken. Da [[Krimkrigen]] brøt ut i 1854 øynet han en sjanse til å styrke [[Sardinia]]s stilling i det internasjonale samfunnet, og i februar 1855 gikk landet inn i krigen på [[Storbritannia]] og [[Frankrike]]s side. Motytelsen skulle være at de to alliansepartnerne skulle støtte arbeidet for å vurdere Italias framtid som et internasjonalt spørsmål. Etter krigens slutt bruke han [[Parisfreden (1856)|Pariskongressen]] i 1856 som plattform for å fordømme det nøytrale [[Østerrike]]s okkupasjon av Italia.