Redigerer Bulgarias historie (avsnitt)

== Det første bulgarske riket ==
[[Fil:Balkans 925AD.png|thumb|right|upright=1.4|Det første bulgarske rikets største territoriale omfang under regimet til Simeon den store.]]
{{hovedartikkel|Det første bulgarske riket}}

I løpet av det sen romersk tid dekket flere romerske provinser områder som i senere perioder har tilhørt Bulgaria: [[Skytia]] (Skytia Minor), [[Moesia]] (øvre og nedre), [[Thrakia]], [[Makedonia (region)|Makedonia]] (første og andre), [[Dakia]] (kyst og innland, begge sør for Donau), Dardania, Rhodope og Haemismontus. De hadde en blandet befolkning av bysantinske grekere, trakere, og dakere. De fleste av disse snakket enten [[gresk]] eller varianter av [[vulgærlatin]]. Flere påfølgende bølger av slavisk innvandring gjennom 500-tallet og tidlig på 600-tallet førte til dramatisk endring av befolkningsfordelingen i regionen, og den ble bortimot helt slavisk.

På begynnelsen av 700-tallet inviterte den bysantinske keiseren [[Justinian II]] khan [[Tervel av Bulgaria|Tervel]] til å danne et forbund for å stå imot de invaderende [[araberne]] fra sør. Forbundet beseiret araberne, og khan Tervel fikk den bysantinske tittelen «khesar», som står for «neste til keiseren». Under krigerkhanen [[Krum av Bulgaria|Krum]] (802-814) ekspanderte Bulgaria nordvestover og sørover, okkuperte landområder mellom midtre Donau og [[Moldovaelvene]], alle i dagens Romania, [[Sofia]] i 809 og [[Edirne|Adrianopel]] i 813, og truet faktisk [[Konstantinopel]] selv. Krum satte i gang en lovreform for å redusere fattigdommen og styrke de sosiale båndene i sin omfattende stat.

I løpet av regimet til khan [[Omurtag av Bulgaria|Omurtag]] (814-831) ble de nordvestlige grensene mot [[Frankerriket]] fastsatt langs midtre Donau. Et praktfullt palass, hedenske templer, herskerens residens, festning, citadell, vannrenner og bad ble bygget i den bulgarske hovedstaden [[Pliska]], hovedsakelig av stein og murstein.

Under [[Boris I av Bulgaria]] ble bulgarerne [[Kristendom|kristne]], og [[det økumeniske patriarkat i Konstantinopel]] tillot en selvstendig bulgarsk erkebiskop i Pliska. Misjonærer fra Konstantinopel, Sankt [[Kyrillos]] og Sankt [[Methodios]], konstruerte [[det glagolittiske alfabetet]], som ble tatt i bruk i det bulgarske riket en gang rundt 886. Alfabetet og det gammelbulgarske språket som utviklet seg fra [[slaviske språk]]<ref>Ivanov, L.: [http://members.multimania.co.uk/rre/History-Seven.html Essential History of Bulgaria in Seven Pages] {{Wayback|url=http://members.multimania.co.uk/rre/History-Seven.html |date=20110811010304 }}. Sofia, 2007.</ref> skapte grobunn for en rik litterær og kulturell aktivitet sentrert rundt [[Preslavs litterære skole|Preslavs]] og [[Ohrids litterære skole]], etablert på ordre av Boris I i 886.

Tidlig på 900-tallet ble et nytt alfabet utviklet ved Preslavs litterære skole; [[Det kyrilliske alfabetet]], basert på gresk og glagolittisk håndskrift. En alternativ teori er at alfabetet ble utviklet ved Ohrids litterære skole av Sankt [[Klemens av Ohrid]], en bulgarsk lærd og en disippel av de før nevnte Kyrillos og Methodios.

[[Image:Saint Theodore (Ceramic icon).jpg|thumb|Keramisk ikon av [[Theodore Stratelates|Sankt Theodore]] fra rundt 900, funnet i [[Preslav]]]]
Ved slutten av 800-tallet og tidlig på 900-tallet strakte Bulgaria seg ut til området [[Epirus (historisk område)|Epirus]] og [[Thessalia]] i sør, til [[Bosnia]] i vest, og i nord kontrollerte det hele området som i dag utgjør Romania og det østlige [[Ungarn]]. En [[Serbia|serbisk]] stat ble skilt ut fra det bulgarske riket. Under tsar [[Simeon I av Bulgaria]] («Simeon den store»), som hadde sin utdannelse fra Konstantinopel, ble Bulgaria igjen en alvorlig trussel for Østromerriket. Simeon håpet å erobre Konstantinopel og selv bli keiser av både bulgarere og grekere, og han utkjempet en rekke kriger med bysantinerne i løpet av sin lange regjeringstid (893-927). Rikets grense mot slutten av hans regime nådde helt til Peloponnes i sør. Simeon proklamerte seg selv som «tsar ([[keiser]]) av bulgarerne og romerne», en tittel som ble anerkjent av [[Den hellige stol|paven]], men absolutt ikke av den bysantinske keiseren.