Redigerer Astronomi (avsnitt)

=== Den vitenskapelige revolusjonen ===
På 1500-tallet kom det flere forslag til modeller.<ref name="dekodet" group="n" /> [[Nikolaus Kopernikus]] foreslo i sin bok «''[[De revolutionibus orbium coelestium]]''» en [[heliosentrisme|heliosentrisk modell]] av [[solsystemet]], hvor man betraktet solen for å være i sentrum istedenfor jorden. Hans arbeid ble forsvart, utvidet og korrigert av [[Johannes Kepler]] og [[Galileo Galilei]]. Galileo revolusjonerte astronomien gjennom sin bruk av teleskop for å forsterke observasjonene. Han oppdaget på denne måten blant annet [[Jupiter]]s [[Galileiske måner|fire største måner]], og også at [[Venus]] framsto i [[Planetarisk fase|faser]], slik som jordens måne. Disse oppdagelsene forsterket oppfatningen av den heliosentriske teorien.

Kepler var først ute med et system som på en riktig måte fremstilte detaljer rundt planetenes bevegelse med solen som sentrum, noe han gjorde ved hjelp av [[Tycho Brahe]]s omhyggelige og nøye observasjoner. Han lyktes imidlertid ikke med å utforme en teori bak de [[Keplers lover for planetenes bevegelser|lovene]] han beskrev. Dette gjorde i stedet [[Isaac Newton]] i forbindelse med oppdagelsen av sine [[Newtons bevegelseslover|bevegelseslover]] og [[tyngdekraft]]en i en endelig forklaring av planetenes bevegleser. Newton utviklet også [[Teleskop|speilteleskopet]].

Videre oppdagelser fulgte i takt med at størrelsen og kvaliteten på teleskopene utviklet seg. Mer omfattende oversikter over stjerner ble laget av [[Nicolas Louis de Lacaille|Lacaille]]. Astronomen [[William Herschel]] laget på sin side en detaljert tabell over [[stjernetåke]]r og [[stjernehop]]er, og oppdaget også planeten [[Uranus]]. Avstanden til en annen stjerne ble beregnet for første gang i 1838 da [[Friedrich Wilhelm Bessel|Friedrich Bessel]] målte opp tilsynelatende forflytningen av [[61 Cygni]] mot eksterne stjerner i bakgrunnen når jorden beveget seg rundt solen. Det vil si, når jorden beveger seg rundt solen ser vi målstjernen i noe ulike vinkler mot bakgrunnen. Denne vinkelen kalles [[parallakse]] og er direkte relatert til avstanden til stjernen.

I løpet av 1800-tallet førte økt oppmerksomhet rundt [[trelegemeproblemet]] av [[Leonhard Euler|Euler]], [[Alexis Claude Clairaut|Clairaut]] og [[Jean le Rond d'Alembert|D'Alembert]] til mere nøyaktige forutsigelser av månens og planetenes bevegelser. Dette arbeidet ble ytterligere forbedret av [[Joseph Louis Lagrange|Lagrange]] og [[Pierre-Simon Laplace|Laplace]], som beregnet månens og planetenes masser ved hjelp av [[perturbasjon]]er, det vil si forstyrrelser i deres baner.